Slaget ved Fleurus (1794)

Slaget ved Fleurus
Konflikt: Første koalisjonskrig
	; Jourdan ved Fleurus med observasjonsballongen l'Entreprenant i bakgrunnen Malt av: Jean-Baptiste Mauzaisse
Dato	26. juni 1794
Sted	Fleurus i dagens Belgia; 50°28'55,6"N 4°33'6,5"Ø
Resultat	Fransk seier
	Stridende parter
Frankrike	Habsburgmonarkiet ; De forente Nederlandene ; Kurfyrstedømmet Braunschweig-Lüneburg (Hannover) ; Kongeriket Storbritannia
	Kommandanter og ledere
Jean-Baptiste Jourdan; Jean-Baptiste Kléber	Friedrich Josias von Sachsen-Coburg-Saalfeld ; Vilhelm I av Nederland
	Styrker
70 000 infanteri ; 12 000 kavaleri ; 100 kanoner	52 500 infanteri ; 18 000 kavaleri ; 111 kanoner
	Tap
5 000 infanteri og kavaleri ; 1 kanon	5 000 infanteri og kavaleri ; 1 kanon

Revolusjonskrigene og Napoleonskrigene 1792–1815
1. koalisjon 2. koalisjon 3. koalisjon Pommerske krig 4. koalisjon Russisk-tyrkiske Kanonbåtkrigen Finskekrigen Sverige-Norge (1) Halvøyskrigen 5. koalisjon Invasjonen av Russland 6. koalisjon Sverige-Norge (2) 7. koalisjon

Slaget ved Fleurus den 26. juni 1794 var et sammenstøt mellom styrkene til den første franske republikk, under general Jean-Baptiste Jourdan, og den første koalisjonen (Storbritannia, Hannover, De forente Nederlandene, og Habsburgmonarkiet), ledet av prins Friedrich Josias von Sachsen-Coburg-Saalfeld. Det var det avgjørende slaget i felttoget i Flanderen i Nederlandene under revolusjonskrigene.

Begge sider hadde styrker i området på rundt 80 tusen menn, men den franske siden var mer effektive i å konsentrere styrkene og slik vinne. Koalisjonens nederlag førte til tapet av de østerrikske Nederlandene og til De forente Nederlandenes undergang. Slaget markerte et vendepunkt for de franske styrkene som i resten av krigen mot den første koalisjonen var på offensiven. Franskmennenes bruk av observasjonsballongen l'Entreprenant markerte første gang et luftfartøy hadde innflytelse på utfallet av et slag.

Bakgrunn

Etter slaget ved Tourcoing den 17-18. mai 1794 fikk general Jourdan kommando over arméen i Ardennene og fire divisjoner av nordarméen, totalt rundt 96 000 tusen mann. Denne nye armégruppen fikk så navnet Sambre- og Meuse-arméen og fikk oppgaven med å erobre Charleroi. Den 12. juni hadde de franske styrkene, fulgt og instruert av et medlem av komiteen for offentlig sikkerhet, Louis Antoine de Saint-Just, omringet byen Charleroi med rundt 70 000 tusen mann.

Den 16. juni angrep en østerriksk-nederlandsk styrke på om lag 43 000 tusen mann ved Lambusart. Koalisjonsstyrkene påførte de franske styrkene tap på over 3 000 tusen mann og presset de tilbake over elven Sambre. Den 18. juni angrep Jourdan på ny og klarte å ta tilbake Charleroi. Byen overga seg den 26. juni, på samme tid som unnsetningsstyrker under Friedrich Josias von Sachsen-Coburg-Saalfeld ankom for å bryte beleiringen.

Slagorden

Franske styrker

Divisjonsgeneral Jean-Baptiste Jourdan (75 000)^[1]

Armée de Moselle - Jourdan
- Divisjon: Jacques Maurice Hatry (11 000)
  - Brigader: Jean-Antoine Chapsal, Jean Pierre François Bonet
- Divisjon: Antoine Morlot (8 600)
  - Brigader: Jean Olivier, Henri Simon
- Divisjon: Jean Etienne Championnet (9 100)
  - Brigader: Paul Grenier, Gabriel Lerivint
- Divisjon: François Joseph Lefebvre (8 800)
  - Brigader: Jean François Leval, Jean-Baptiste Jacopin, Jean Sultzmann
Armée du Nord - Jean-Baptiste Kléber
- Divisjon: Guillaume Philibert Duhesme (10 000)
  - Brigader: Jean Schlachter, Louis Fuzier, Jean Baptiste Bernadotte
- Divisjon: Anne Charles Basset Montaigu (8 200)
  - Brigader: Joseph Léonard Richard, André Poncet, Joseph Boisset
- Avstått brigade: Charles Daurier (6 000)
Armée des Ardennes
- Divisjon: François Séverin Marceau-Desgraviers (6 000)
  - Brigader: Jean Thomas Guillaume Lorge, Jean Hardÿ
- Divisjon: Pierre Meyer (5 500)
  - Brigader: Jean Prestat, Claude Lecourbe
- Kavaleridivisjon: Paul-Alexis Dubois (2 300)
  - Brigader: Jean-Joseph Ange d'Hautpoul, Guillaume Soland

Østerrikske-nederlandske styrker

FM Prins Josias av Coburg (32 000 infanteri, 14 000 kavaleri)^[1]

Første kolonne: Vilhelm V av Oranien
- Brigade: Generalløytnant Prins von Waldeck
  - 8 nederlandske bns, 8 nederlandske sqns, 2 Émigré sqns
- Brigade: Generalmajor Prins Friedrich av Orange
  - 6 nederlandske bns, 2 sveitsiske bns, 10 nederlandske sqns, 2 Émigré sqns
- Brigade: GM Johann Sigismund Riesch
  - 2 østerrikske bns, 3 Émigré bns, 2 Émigré sqns
Andre kolonne: FML Peter Quasdanovich
- Brigade: 7 1/3 østerrikske bns, 16 kanoner
Tredje kolonne: FML Franz Wenzel, Graf von Kaunitz-Rietberg
- Brigade: 5 østerrikske bns, 3 østerrikske sqns, 2(?) Émigré sqns, 16 kanoner
Fjerde kolonne: FML Erkehertug Karl, hertug av Teschen
- Brigade: 7 1/3 østerrikske bns, 16 sqns, 18 kanoner
Femte kolonne: FML Johann Peter Beaulieu
- Brigade: 16 østerrikske bns, 20 østerrikske sqns, 2 Émigré sqns, 18 kanoner

Forklaring

Divisjonsgeneral er graden for franske generaler som kommanderer arméer og divisjoner og brigadegeneral er grad for generaler som kommanderer brigader.
bns = infanteribataljoner
sqns = kavaleriskvadroner
FM = Feltmarskalk, armékommandant
FML = Feltmarskalk-løytnant, korps eller divisjonskommandant
GM = Generalmajor, brigadekommandant
Émigré = Franske rojalister

Slaget

Den 26. juni manøvrerte feltmarskalk Coburg rundt Charleroi med en styrke på 52 000 østerrikske og nederlandske soldater. For sent for å redde byen, som allerede hadde overgitt seg delte den østerrikske hærføreren sin styrke i fem kolonner og angrep den franske styrken. En fransk observasjonsballong, l'Entreprenant, ga kontinuerlig informasjon til general Jourdan om fiendens bevegelser. Den østerrikske styrken klarte å bryte gjennom begge de franske fløyene og presset tilbake general Marceaus høyreving og general Montaigus venstreving. Senter av den franske styrken under general Lefebvre holdt stand og gikk til motangrep og det østerrikske angrepet stoppet. Oberst Nicolas Soult som var Lefebvres stabssjef skrev etterpå at det var «femten timer av den mest desperate kamp jeg noen gang i mitt liv har sett.»^[2]

Coburg oppgav å fortsette presset, usikker på utfallet trakk den østerrikske hærføreren sine styrker tilbake til Braine-l'Alleud og Waterloo, noe som ga den franske styrken en uventet seier. Nederlaget var avgjørende for at koalisjonen trakk seg tilbake over Rhinen, noe som ga Frankrike frie tøyler i Belgia og Nederland. Smith skriver følgende:

«På dette tidspunktet av krigen var hoffet i Wien overbevist om at det ikke lenger var verd innsatsen å forsøke å holde fast på de østerrikske Nederlandene og det blir antatt at Coburg ga opp en mulig seier for å kunne trekke seg tilbake østover.»^[1]

Etterspill

Det er almen enighet om at slaget var kostbart for franskmennene, med tap mellom fem og seks tusen mann. Koalisjonens tap har alltid vært diskutert, den franske siden hevdet at fienden tapte mer enn de selv, mens koalisjonen oppgav lavere tapstall. Tradisjonelt anslås det imidlertid «betydelige tap» for Coburgs styrker,^[3] og anslagene svever rundt nesten fem tusen drepte og sårede.^[4]^[5]^[6] Historikeren Digby Smith anslår imidlertid koalisjonsstyrkenes tap til 208 drept, 1 017 såret, og 361 tatt til fange. I tillegg tok de franske styrkene en mortar, ammunisjonsvogner, og en fane, mens koalisjonsstyrkene tok en kanon og en fane.^[1]

På tross av en mulig taktisk ubalanse var den strategirske verdien av seieren ved Fleurus overveldende for franskmennene. Seieren førte til en total tilbaketrekning av koalisjonsstyrkene fra de østerrikske Nederlandene (dagens Belgia) og åpnet for at franske styrker kunne trenge videre nordover og inn i Nederland. Ved utgangen av 1795 var De forente Nederlandene utradert. Etter Fleurus beholdt den republikanske franske hæren initiativet og var på offensiven inntil den endelige seieren over den første koalisjonen i 1797.^[7]

Politisk underminerte den franske seieren at fortsatt revolusjonær terror under skrekkveldet var nødvendig grunnet den militære trusselen mot Frankrike. En del hevder derfor at seieren ved Fleurus var en hovedårsak for Thermidor-reaksjonen en måned etter. Saint-Just ankom Paris etter den store seieren, bare for å dø med Maximilien Robespierre og de andre fremtredende jakobinerne.

Se også

Freden i Campo Formio

Referanser

^ ^a ^b ^c ^d Smith, s. 86-87
^ Glover-Chandler, s. 162
^ Chandler, p. 169.
^ Rothenberg, s. 247
^ Dodge, p.114.
^ Jobson, p. 312.
^ Doyle, s. 206–207.

Litteratur

Doyle, William (1990). The Oxford History of the French Revolution (2 utgave). Oxford; New York: Oxford University Press. ISBN 978-0-19-925298-5
Glover, Michael. «Jourdan: The True Patriot». Chandler, David (redaktør). Napoleon's Marshals. New York: Macmillan, 1987. ISBN 0-02-905930-5
Jobson, David Wemyss (1841). History of the French revolution till the death of Robespierre. London: Sherwood & Co. OCLC 23929885.
Rothenberg, Gunther E. (1980). The Art of Warfare in the Age of Napoleon. Bloomington, Ind.: Indiana University Press. ISBN 0-253-31076-8
Smith, Digby (1998). The Greenhill Napoleonic Wars Data Book: Actions and Losses in Personnel, Colours, Standards and Artillery, 1792–1815. Mechanicsburg, Pennsylvania: Stackpole Books. ISBN 1-85367-276-9

Eksterne lenker

Om slaget ved Fleurus, fra nettstedet historyofwar.org (engelsk)

[Smith86-87-1] Smith, s. 86-87

[2] Glover-Chandler, s. 162

[Chandler169-3] Chandler, p. 169.

[4] Rothenberg, s. 247

[Dodge114-5] Dodge, p.114.

[Jobson312-6] Jobson, p. 312.

[7] Doyle, s. 206–207.

[1]

[2]

[3]

[4]

[5]

[6]

[7]