Slaget på Hatthammeren
| Slaget på Hatthammeren | |||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Konflikt: Birkebeinerkrigene | |||||||
| |||||||
| Stridende parter | |||||||
| Birkebeinerflokken med tronpretendent Sverre Sigurdsson | Magnus Erlingssons kongedømme i Norge | ||||||
| Kommandanter og ledere | |||||||
| Sverre Sigurdsson | Erkebiskop Øystein Erlendsson med bymennene i Nidaros | ||||||
| Styrker | |||||||
| 1 tjuesesse og tre mindre skip med trolig 200 til 300 mann | 5 skip med 400 til 500 mann hver, Erkebispeskipet som tjuesesse hadde nitti til hundre mann om bord | ||||||
| Tap | |||||||
| Ukjent, ett skip unnslapp for så å bli forlatt. To menn ble oppgitt som drept, men tapet var trolig større. | Ukjent | ||||||
Slaget på Hatthammeren i 1178 vest for Nidaros var det første regulære sammenstøtet for birkebeinernes nye tronstreber, Sverre Sigurdsson. Sjøslaget endte med nederlag for Sverre. Motstanderne hans var et oppbud av godt bevæpnede bymenn fra Nidaros som hadde fått verdifull støtte fra erkebiskop Øystein Erlendssons følge av hærmenn. Slaget var en mindre trefning uten avgjørende betydning.
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Etter at han var blitt hyllet som konge på tinget i Båhuslen i mars 1177 og senere på Øretinget i Trøndelag, i juni samme år, valgte Sverre Sigurdsson å starte en krig basert på geriljakrigføring. Målet for strategien var ikke bare å fjerne mindre egnede elementer blant birkebeinerne som kan ha bestått av opptil tusen mann istedenfor de knappe tre hundre som Sverres saga hevdet, men også å øke flokkens stridsdyktighet og evne til å overleve.
Strategien var å dominere på steder hvor det ikke var sterke motstandere. Dette var en relativt enkel oppgave i et så stort og tynt befolket land som Norge med store avstander mellom befolkningskonsentrasjoner som Nidaros, Bergen og Tønsberg. Det var som oftest bondemilits birkebeinerne måtte kjempe mot i flere sammenstøt i årene 1177 til 1178. Den første trefningen kom ved Trondheim i juni 1177, der bare 180 birkebeinerne, kanskje dobbelt så mange i virkeligheten, vant over to separate styrker på 700 og 500 mann.
Sverre nektet å ta direkte konfrontasjoner med de kongelige styrkene fordi han var vel vitende om at hans flokk ikke kunne måle seg med kongens menn. Ved å ha et mindre antall tøffe og stridsvante menn med seg kunne han dominere omgivelsene tross ulike odds. Ved en hendelse sto 240 birkebeinere mot 1200 bønder ved Mjøsa.
Sommeren 1178, etter flere strategiske felttog (eller streiftog), der hensikten var å svekke kongens kontroll samt å skaffe forsyninger til egne styrker gjennom plyndring, marsjerte birkebeinerne for andre gang mot Trøndelag. På dette tidspunktet så det ut til at Sverre hadde bestemt seg for å erobre Nidaros, selv om Sverres saga hevder at det skjedde etter press fra hans egne menn som ville slåss som håpte at de kunne sikre seg et rikt krigsbytte. Opplysningen i sagaen kan være en bevisst redigering der Sverre nektet å akseptere ansvar for nederlaget i hans første regulære slag.
I Nidaros hadde erkebiskop Øystein Erlendsson et væpnet følge og flere skip i beredskap til forsvar av byen da meldinger om birkebeinernes ankomst nådde beboerne. Birkebeinerne var på vei vestover i små fartøy på fjorden mot byen. Erkebiskopen samlet et oppbud av bymenn og kjøpmenn. Disse ble organisert på flere av de skipene som erkebiskopen hadde skaffet, blant annet Erkebispeskipet der Sigurd, sønn av Ossur Balle, var leder. Da vetene ble tent stevnet bymennene ut og rodde fra Nidelva, ut i fjorden, langs kysten til de ubebygde skogsområdene Gaularåsen (dagens Bymarka og Leinstrandmarka). Under Hatthammeren oppdaget de birkebeinerne.
Sjøslaget[rediger | rediger kilde]
Med fem skip gikk bymennene og erkebiskopens hærmenn til angrep mot birkebeinernes fire skip. Ettersom de lå tett inntil land ble begge flåtene drevet mot strendene av en nordøstlig vind. Da hadde Erkebispeskipet kommet inn i kampene og gikk til angrep med rundt hundre menn som trolig var kledt i ringbrynjer og annet godt krigsutstyr. Sverre innså at han ikke kunne vinne over bymennene som viste seg å være både tallmessig overlegne og mer stridsvillige enn det han hadde trodd i forveien. På hans ordre kastet birkebeinerne seg på land. De ble imidlertid tett forfulgt av bymennene som til og med greide å såre Sverre med et kastespyd. To av Sverres menn ble felt.
Etterspillet[rediger | rediger kilde]
Nederlaget på Hatthammeren vest for Nidaros var et kraftig tilbakeslag for birkebeinerne. De måtte flykte sørover til Opplandene og deretter ned til Viken der Magnus Erlingsson og Orm kongebror holdt til.
Sverre valgt på ny å søke slag, men denne gangen ville han bestemme hvor slaget skulle stå. Da meldingene kom om at den kongelige hæren var på vei til Ringerike fra Lier visste han hvilken vei kongen vil ta. Resultatet var slaget ved Hørte bro.
Kilder[rediger | rediger kilde]
- Claus Krag, Sverre, Norges største middelalderkonge 2005 ISBN 82-03-23201-9
- Sverres saga av Norges kongesagaer