Slaget om Vis (1811)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Slaget om Vis
Konflikt: Napoleonskrigene
Battle of Lissa 1811.jpg
Slaget om Vis, 13. mars 1811. Malt av Nicholas Pocock.
Dato13. mars 1811
StedUtenfor øya Vis' nordlige kyst i Adriaterhavet
43°05′21″N 16°10′18″Ø
ResultatBritisk seier
Stridende parter
Storbritannia StorbritanniaFrankrike Frankrike
Kommandanter og ledere
William HosteBernard Dubourdieu
Styrker
3 fregatter
1 postskip
6 fregatter
1 brigg
4 mindre båter
Tap
45 drept
145 sårede
200 drept
500 sårede eller fangede
2 oppbrakte skip
1 senket skip

Slaget om Vis, også kalt Slaget om Lissa (Fransk: Bataille de Lissa, italiensk: Battaglia di Lissa, kroatisk: Viška bitka) var et sjøslag som utspilte seg den 13. mars 1811 under napoleonskrigene mellom en britisk fregattskvadron og en ganske mye større fransk-venetiansk flåtestyrke. Slaget ble utkjempet i Adriaterhavet, og motivet var herredømme over øya Vis (også kalt Lissa). Herfra hadde nemlig den britiske skvadronen forstyrret fransk skipsfart i Adriaterhavet. Franskmennene ønsket dessuten å kontrollere Adriaterhavet for å kunne forsyne en voksende hær i De illyriske provinser. I mars 1811 sendte de derfor ut en flåtestyrke som bestod av seks fregatter, flere mindre fartøy og en bataljon av italienske soldater.

Den invaderende franske styrken, under kommando av Bernard Dubourdieu, ble møtt av fire britiske skip stasjonert på øya under kommando av kaptein William Hoste. Hoste var en tidligere underordnet av Horatio Nelson, og hadde heist opp beskjeden "Remember Nelson" i det den franske styrken kom mot den. Med en manøver fikk Hoste Dubourdieus flaggskip gikk på grunn, før han også klarte å spre motstanderens skvadron. Dette har blant annet blitt beskrevet som "one of the most brilliant naval achievements of the war".[1] 

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Napoleonskrigene, en rekke forbundne konflikter mellom keiser Napoléon og hans europeiske motstandere, hadde pågått i ni år da Den femte koalisjonskrigen endte i 1809. Freden i Schönbrunn ga Napoleon herredømme over den siste delen av kystlinjene til Adriaterhavet som han til da ennå ikke hadde hatt kontroll over: De illyriske provinser. Dette formaliserte kontrollen som franskmennene de facto hadde hatt i Illyria siden 1805, og over hele Adriaterhavet siden Freden i Tilsit i 1807.[2] I fredsavtalen fra Tilsit hadde Russland gitt Frankrike kontroll over Den septinsulære republikk og trukket sine egne styrker fra området, noe som ga Napoleon bevegelsesfrihet i Adriaterhavet.[3] I Schönbrunn gjorde Napoleon De illyriske provinser til en del av det daværende France métropolitaine. Dermed kom provinsene under direkte fransk styre, til forskjell fra Napoleons italienske kongedømme, som i teorien var uavhengig, men som i praksis egentlig var under Napoleons kontroll.[4] Denne formaliseringa tillot ham å frakte soldater og forsyninger til Balkan dersom ingen ytte motstand. Den franske hæren som ble bygget opp i De illyriske provinser, var muligens myntet på en invasjon av Det osmanske rike i samarbeid med Russland.[4] I Tilsit hadde de to landene nemlig signert en avtale om å støtte hverandre mot osmanene. [2]

Den britiske Royal Navy hadde hatt kontrollen over det meste av Middelhavet siden Slaget ved Trafalgar i 1805. For å forstyrre forberedelsene av de franske styrkene i De illyriske provinser tok britene derfor kontroll over dalmantinerøya Vis i 1807. Med øya som base raidet de kystskipsfarten til Italia og Illyria. Disse angrepene endte med at dusinvis av skip ble oppbrakt.[5] Frankrike gikk til mottiltak ved å starte et stort skipsbyggingsprogram i italienske havnebyer, spesielt i Venezia, og sendte også ut egne fregatter for å beskytte skipsfarten. De fransk-venetianske styrkene, under kommando av Bernard Dubourdieu, var imidlertid ikke i stand til å få den mindre britiske styrken, under kommando av William Hoste, inn i en situasjon hvor Dubourdieus tallmessige overlegenhet kunne bli avgjørende. I stedet endte det i 1810 med at den britiske fregattskvadronen deltok i en rekke raid, som franskmennene svarte på.[6]

Kaptein Bernard Dubourdieu

I oktober 1810 gikk Dubourdieu og 700 italienske soldater i land på Vis. Samtidig lette Hoste forgjeves etter den franske skvadronen i det sørlige Adriaterhavet.[7] To britiske sjøkadetter, James Lew og Robert Kingston, var gitt kommandoen over øya. Sjøkadettene trakk seg tilbake til fjellene på øya sammen med øyas befolkning og forsyningene.[8] Dubourdieu overlot den største byen, Port St. George, som nå var forlatt, til de italienske troppene.[9] De franske og italienske troppene brente flere av skipene på havna, og oppbrakte andre. Troppene var ikke på øya i mer enn sju timer, og trakk seg tilbake før Hoste kom igjen.[10] Resten av 1810 forløp rolig.

Tidlig i 1811 begynte raidene igjen. De britiske angrepene langs den italienske kysten fikk Dubourdieu til å forberede en ny invasjon av Vis. Dubourdieu utnyttet Montagus midlertidige fravær til å samle sammen seks fregatter og mange mindre båter. Ikke lenge etter gikk 500 italienske soldater under oberst Alexander Gifflenga i land på øya.[11] Skvadronen som Dubourdieu hadde samlet sammen, var ikke bare flere enn britene når det kom til menn; de hadde også dobbelt så mye ammunisjon.[12] Planen til Dubourdieu var å ta knekken på Hostes fregattskvadron, og deretter invadere og erobre øya. Dette ville fjerne den britiske trusselen i Adriaterhavet i flere måneder framover.

Slaget[rediger | rediger kilde]

Stillingene til franskmennene og italienerne (blått) og britene (lysebrunt) i åpningsstadiet av slaget.

Dubourdieu fungerte som flaggkommandør i slaget, og ledet en skvadron på seks fregatter (fire med 40 kanoner og to med 32 kanoner), en 16-kanons brigg, to skonnerter, en sjebek samt to kanonbåter. Halvparten av skipene var fra den franske marinen, og den andre halvparten fra italienske skip. Oppå dette hadde skvadronen også 500 italienske soldater. Ettersom Montagu ikke var der, bestod Hostes skvadron av tre fregatter (en med 38 kanoner og to med 32 kanoner) samt et 22-kanoners postskip. Øya Vis forsvartes av et mindre nummer lokale tropper under kommando av to sjøkadetter.

Kaptein Gordon på HMS Active oppdaget Dubourdieus skvadron mens den var på vei mot Vis klokka 03:00 den 12. mars 1811. Den britiske skvadronen vendte mot vest og seilte på linje langs nordkysten av øya, rundt 800 meter fra strandkanten. Da klokka ble 06:00, kom Dubourdieu mot de britiske skipene fra nordøst i to divisjoner der skipet Favorite ledet divisjonen lengst mot vest. Dubourdieu hadde håpet å passere foran Active, skipet som ledet den britiske linja, for deretter å gå i veien for det britiske skipet med Danaé, skipet som ledet den andre divisjonen. Intensjonen var å bryte den britiske linja på to steder, for så å ødelegge den britiske skvadronen i kryssild.[13]

I de tre påfølgende timene fortsatte skvadronene å holde kloss hold til hverandre. På grunn av den svake vinden ble farten begrenset til noe over tre knop.[14] Siden Hoste hadde vært en av Nelsons protesjéer, husket han den inspirerende effekten som Nelsons signal hadde hatt før Slaget ved Trafalgar. Han heiste derfor sitt eget budskap: "Remember Nelson", noe som ble tatt i mot med stor jubel fra skvadronen.[15] I det Dubourdieu kom nærmere Hostes styrke, innså han at det ville bli umulig å krysse baugen til Active på grunn av farten til britiske skipet. Han skjønte også at han ikke ville klare å bryte linja deres fordi de britiske skipene var såpass nære hverandre.[13] Derfor bestemte han seg for å angripe det andre skipet i den britiske linja, som var Hostes flaggskip HMS Amphion. Dubourdieu hadde ikke bare en klar fordel av å ha flere skip til rådighet; han hadde også flere menn. Dersom han klarte å borde de britiske skipene, ville de italienske soldatene kunne overmanne britene.[15] De første skuddene ble avfyrt rundt klokka 09:00. Da angrep britene de franske skipene Favorite og Danaé, noe de gjorde i flere minutter uten å møte motstand. Dubourdieu samlet soldatene sine i Favorites baug for å få størst effekt i det flaggskipet kom i kontakt med Amphion, og de skjøt derfor ikke tilbake.[14] 

Hoste forsto Dubourdieus plan, og så også at de franske hadde en tallmessig fordel. Han beordret derfor at en stor 140 mm haubits på Amphions dekk skulle fylles med ammunisjon til kanonen inneholdt over 750 muskettkuler. [16] Da Favorite bare var noen få meter fra Amphions akterstavn, ga Hoste ordre om å fyre av kanonen. Skuddsalven fjernet de franske og italienske styrkene på baugen til Favorite. [13] Flere døde, blant dem Dubourdieu samt alle fregattoffiserene. Dette etterlot kommandoen av Favorite til oberst Gifflenga. [17] Mens Favorite og Amphion kjempet mot hverandre, fortsatte skuddene mellom den britiske bakdivisjonen og den franske ledivisjonen under ledelse av Danaé. Flere av de franske skipene kom i en vinkel som tillot dem å fyre løs på det bakerste skipet, HMS Cerebus.

Hostes manøver[rediger | rediger kilde]

Etter Dubourdieus død beordret kaptein Péridier de franske og venetianske skipene til å angripe den britiske linja. Favorite ledet et forsøk på komme rundt Amphion og beskyte det på langs heller enn på tvers før det oppstod kryssild. Dette hadde også vært Dubourdieus opprinnelige plan. [18] De gjenværende fransk-venetianske styrkene fulgte i Amphions ledelse, og forsøkte å ta fordel av sin tallmessige overlegenhet. Hoste var forberedt på at noe slikt kunne komme til å skje, og kommanderte de britiske skipene til å jibbe. Denne manøveren kom overraskende på de fransk-venetianske styrkene, og skapte kaos i formasjonene deres. [19] Favorite hadde mistet nesten hele offiserbesetningen, og klarte ikke å reagere raskt nok på manøveren. Dette førte til at de seilte inn på den steinete kysten av øya, og båten ble et totalvrak. [19]

Tapet av Favorite førte til ytterligere forvirring blant de fransk-venetianske båtene. Derfor begynte formasjonen deres å løse seg opp, og den britiske skvadronen rykket fram foran motstanderne sine. De ledende franske skipene Flore og Bellona klarte imidlertid å komme innpå Amphion, som var bakerst på den britiske linja.[13] Da Amphion ble fanget mellom to fregatter, bremset dette den britiske linja nok til at den franske østdivisjonen, ledet av Danaé, var i stand til å slå til mot HMS Volage, som nå var det ledende britiske skipet etter å ha tatt over fra Cerberus i etter jibbingsmanøveren.[20] Volage var mye mindre enn sin motstander, men var bevæpnet med 32-punds karronader. Disse forårsaket så mye skade på Danaé at det franske skipet ble tvunget til å trekke seg unna for å skyte fra en større avstand. Voltage fikk dermed ei svært ugunstig stilling, og skipet endte med å bare ha igjen én kanon å skyte med. [21]  

Forfølgelsen[rediger | rediger kilde]

Den avsluttende fasen av kampen. Det brennende skipet Favorite kan sees i bakgrunnen.
Inskripsjoner av Henri Merke etter et maleri av George Webster, 1812

Bak Volage og Danaé hadde det venetianske skipet Corona gått inn i nærkamp med Cerberus. Begge skipene fikk store skader. Kampen fortsatte fram til Active kom, hvilket fikk Corona (sammen med Danaé og Carolina) til å dreie av og søke retrett mot øst.[22] Akterover klarte Amphion å komme nær Flore, og deretter beskyte det langskips. Innen fem minutter hadde skadene blitt såpass at de franske skipsoffiserene kastet det franske flagget over bord som tegn på overgivelse. Kaptein Pédrier var blitt alvorlig såret i forløpet, og tok ikke del i Flores senere manøvre. Amphion angrep deretter Bellona, og sammenstøtet varte fram til 12:00 før det italienske skipet overga seg.[23] Samtidig som denne kampen foregikk, skjøt det lille skipet Principessa Augusta Amphion fra et stykke unna. Dette pågikk fram til Amphion fikk skutt tilbake og drevet det lille skipet vekk. Hoste satte en vlet på vannet for å ta kontroll over Bellona, men på grunn av alle skadene klarte han ikke å sette ut noen båt for å ta Flore. Besetningen på Flore hadde gjort noen raske reparasjoner mens Amphion og Bellona støtte sammen, og de innså at motparten hadde problemer. De grep derfor sjansen til å sette seil mot den franske havna Hvar til tross for at de hadde overgitt seg.[20][24]

Active var nå det eneste britiske skipet i stand til å kjempe, og det tok opp forfølgelsen på de fiendtlige skipene som var i retrett. 12:30 tok det igjen Corona i kanalen mellom Vis og den lille øya Spalmadon.[25] De to fregattene manøvrerte seg rundt hverandre den neste timen med mål om å få den beste angrepsposisjonen mot den andre. De gikk inn i kamp 13:45, og 45 minutter senere brøt en brann ut i Corona som fikk mannskapet til å overgi seg.[26] Active hadde også fått store skader og var ikke lenger stridsdyktig. Dermed var slaget over.[8] Alle de overlevende på den fransk-venetianske skvadronen kom seg unna med unntak av dem på Favorite: Carolina og Danaé utnyttet kampen mellom Active og Corona til å komme seg unna. Flore markerte til alle britiske skip at mannskapet hadde overgitt seg og var i britisk besittelse til tross for mangelen for en britisk offiser ombord. Straks Flore gikk klar av den britiske skvadronen, seilte den mot trygge farvann og nådde Lesinas kystbatteri kort tid etter Carolina og Danaé, og før de haltende britiske forfølgerne. De mindre båtene i den fransk-venetianske flåten brøt i den siste fasen av slaget og nådde Lesina hver for seg. 

Sluttfase[rediger | rediger kilde]

Selv om den franske fregatten Favorite hadde fått svært omfattende skader, nådde over 200 av mannskapet land. De satte fyr på skipet og forberedte seg på å angripe Port St. George under ledelse av oberst Gifflenga. Denne byen var nå under kommando av to britiske kadetter som organiserte den britiske og den innfødte befolkningen slik at de dannet en defensiv styrke. Deretter gikk de ut for å møte Gifflenga. De underordnede britiske offiserene informerte Gifflenga om at den britiske skvadronen ville komme tilbake med overveldende mange soldater samt artilleri for å ta den franske styrken. Dersom han overga seg nå derimot, ville han kunne forvente å få bedre betingelser. Obersten innså at han var i en vanskelig situasjon og kapitulerte derfor.[24][27] 

I Port St. George kom den venetianske kanonbåten Ladola seg ubemerket inn i havna og fanget nesten den sicilianske kaperbåten Vincitoire. Den venetianske båten ble imidlertid oppdaget da den forsøkte å manøvrere kaperbåten ut av bukta, og ble drevet bort av den resterende garnisonen i byen uten å ha fått med seg noen kaperbåt.[28] 

På havet utenfor Vis anstrengte det britiske mannskapet som hadde ansvaret for beslagene, seg for å bevare prisene sine. Corona sto i full fyr etter sammenstøtet med Active, og det britiske mannskapet samarbeidet med de italienske krigsfangene for å få flammene under kontroll. De klarte det, men fem mann døde, og flere andre fikk alvorlige brannskader etter at Coronas brennende stormast kollapset.[29] Også på Bellona var det problemer: Kaptein Duodo hadde til hensikt å sette fyr på ammunisjonslageret for å ødelegge skipet etter overgivelsen. Duodo var dødelig såret, og han beordret derfor sin nestkommanderende til å tenne lunta. Offiseren lovte å gjøre dette, men overga i stedet kontrollen av lageret til det britiske prisemannskapet da de kom. Duodo døde i den tro at lunta hadde blitt tent.  

Hoste var også fortsatt på sjøen og seilte rundt utenfor rekkevidde av Lesinas kystbatteri. Han var rasende over måten Flores mannskap hadde stukket av på, og sendte et krav til Lesina om at de skulle gi ifra seg skipet.[27] Ved å overgi seg og deretter rømme hadde offiserene på Flore brutt den uskrevne sjøkrigsregelen om at et skip som firte flagget sitt, overga seg til motstanderen for å unngå ytterligere tap. Flore hadde kunnet passere uskadd gjennom den britiske skvadronen nettopp fordi den hadde blitt gjenkjent som et skip som hadde overgitt seg. Å misligholde denne uskrevne regelen på denne måten ble, spesielt i Royal Navy, ansett for å være æreløst.[8][27] Franskmennene i Lesina svarte ikke på Hostes krav, og den britiske skvadronen måtte til slutt dra tilbake til Vis for å få reparert skipene sine.

Etterspill[rediger | rediger kilde]

Tapene var store på begge sider. Britene mistet 190 mann i kampene og også noen i den påfølgende brannen på Corona. Kaptein Hoste og Hornby ble begge alvorlig skadd, og hele den britiske skvadronen hadde akutt behov for reparasjoner før felttoget fortsatte.[30] I den franske og italienske skvadronen var tilstanden verre, dog det nøyaktige tapstallet er ikke kjent. Minst 150 ble drept på Favorite enten i kampen eller da de gikk på grunn, og de 200 overlevende ble alle tatt som krigsfanger. På Bellona døde minst 70, og Corona led også store tap.[30] Alle de mindre skipene som kom seg unna, måtte repareres før felttoget kunne fortsette, og dødstallene er ukjent. Totalt er dødstallet for begge sider estimert til å være på over 700.[24] Offiserstapene hos den fransk-venetianske skvadronen var særlig høye siden Dubourdieu, kaptein Meillerie og kaptein Duodo døde, og kaptein Péridier ble alvorlig såret.

De umiddelbare ettervirkningene av kampen var at Hoste igjen krevde at franskmennene skulle avstå Flore. Dette ble avslått av kapteinen som hadde tatt kommandoen over den franske skvadronen.[27] De franske og venetianske skipene som var igjen, ble først brakt til Ragusa (i dag Dubrovnik) i påvente av forsyninger for å fortsette felttoget. En annen britisk skvadron oppdaget imidlertid forsyningsskipet og senket det ved Parenzo (Poreč), noe som førte til at franskmennene måtte trekke seg ut av området.[24] I Storbritannia ble Hostes innsats bejublet. Skvadronens løytnanter ble alle forfremmet til orlogskapteiner, og kapteinene ble alle dekorert med en minnesmedalje.[31] Da Corona og Bellona kom tilbake til Storbritannia, ble de reparert og senere kjøpt av Royal Navy. Den nyreparerte Corona fikk navnet HMS Daedalus mens Bellona ble troppetransportskipet HMS Dover.[8] Daedalus ble bestilt i 1812 av Kaptein Murray Maxwell, men tjenestegjorde i mindre enn et år før den forliste utenfor Ceylon (i dag Sri Lanka) i juni 1813. [24]

Britene forsterket sin tilstedeværelse i regionen rundt Vis for å være tallmessige overlegne. Da franske forsterkninger til Adriaterhavet dro fra Toulon den 25. mars, ble de sporet opp og drevet tilbake til Frankrike av kaptein Robert Otway på HMS Ajax allerede før de hadde passert Korsika.[32] Gjennom resten av 1811 fortsatte imidlertid franske og britiske skvadroner å kjekle i Adriaterhavet. Det mest betydelige sammenstøtet fant sted den 29. november 1811 der en fransk skvadron ble slått.[33] 

Selve slaget hadde betydelige ettervirkninger. En av de best trente og best ledede skvadronene i den franske marine ble utslettet, og den aggressive franske Dubourdieu døde. Dette satte en stopper for Frankrikes stridsevne mot Det osmanske rike.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Hoste, Sir William, Oxford Dictionary of National Biography, J. K. Laughton, hentet 22. mai 2008
  2. ^ a b Chandler s. 441
  3. ^ Gardiner, s. 153
  4. ^ a b Henderson, s. 111
  5. ^ Gardiner, s. 154
  6. ^ Henderson, s. 112
  7. ^ Woodman, s. 253
  8. ^ a b c d Henderson, s. 119
  9. ^ James, s. 256
  10. ^ Gardiner, s. 172
  11. ^ Gifflengas fornavn er stavet forskjellig i ulike kilder, både Alexander og Alexandre er brukt.
  12. ^ James, s. 360
  13. ^ a b c d Gardiner, s. 173
  14. ^ a b James, s. 360
  15. ^ a b Henderson, s. 113
  16. ^ Adkins, s. 360
  17. ^ Henderson, s. 115
  18. ^ James s. 353
  19. ^ a b Ireland s. 194
  20. ^ a b Henderson, s. 116
  21. ^ James s. 354
  22. ^ James s. 355
  23. ^ Woodman s. 255
  24. ^ a b c d e Gardiner, s. 174
  25. ^ Henderson, s. 117
  26. ^ Adkins, s. 361
  27. ^ a b c d James, s. 361
  28. ^ Woodman s. 256
  29. ^ James, s. 361
  30. ^ a b James, s. 357
  31. ^ Henderson, s. 120
  32. ^ James s. 362
  33. ^ Gardiner, s. 178

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Adkins, Roy & Lesley (2006). The War for All the Oceans. Abacus. ISBN 0-316-72837-3.
  • Chandler, David (1999) [1993]. Dictionary of the Napoleonic Wars. Wordsworth Military Library. ISBN 1-84022-203-4.
  • Clowes, William Laird (1997) [1900]. The Royal Navy, A History from the Earliest Times to 1900, Volume V. Chatham Publishing. ISBN 1-86176-014-0.
  • Frasca, Francesco (2009) [2008]. Il potere marittimo in età moderna, da Lepanto a Trafalgar. Lulu Enterprises UK Ltd. ISBN 978-1-4092-6088-2.
  • Gardiner, Robert (2001) [1998]. The Victory of Seapower. Caxton Editions. ISBN 1-84067-359-1.
  • Grocott, Terence (2002) [1997]. Shipwrecks of the Revolutionary & Napoleonic Era. Caxton Editions. ISBN 1-84067-164-5.
  • Henderson, James (1994) [1970]. The Frigates, An Account of the Lighter Warships of the Napoleonic Wars. Leo Cooper. ISBN 0-85052-432-6.
  • Ireland, Bernard (2000). Naval Warfare in the Age of Sail. Harper Collins. ISBN 0-00-414522-4.
  • James, William (2002) [1827]. The Naval History of Great Britain, Volume 5, 1808–1811. Conway Maritime Press. ISBN 0-85177-909-3.
  • Paine, Lincoln P (2000). Warships of the World to 1900. Houghton Mifflin Harcourt. ISBN 9780547561707.
  • Smith, Digby (1998). The Napoleonic Wars Data Book. Greenhill Books. ISBN 1-85367-276-9.
  • Woodman, Richard (2001). The Sea Warriors. Constable Publishers. ISBN 1-84119-183-3.