Skogskjegg
| Skogskjegg | |||
|---|---|---|---|
 Nærbilde av blomstene.
| |||
| Nomenklatur | |||
| Aruncus dioicus (Walter) Fernald | |||
| Populærnavn | |||
| skogskjegg[1] | |||
| Klassifikasjon | |||
| Rike | planter | ||
| Gruppe | karplanter | ||
| Gruppe | blomsterplanter | ||
| Orden | roseordenen | ||
| Familie | rosefamilien | ||
| Underfamilie | Amygdaloideae | ||
| Tribus | Spiraeeae | ||
| Slekt | Aruncus | ||
| Miljøvern | |||
| Fremmedartslista:[2] | |||
 | |||
| Økologi | |||
| Habitat: | fuktige, skyggefulle steder i skog | ||
| Utbredelse: | Europa, Asia og Nord-Amerika | ||
Skogskjegg (Aruncus dioicus) er en høyvokst flerårig urt i rosefamilien. Den blir også kalt prinsessefjør.
Den har en buskaktig vekst med mye grønne blader og får lange, skjeggaktige hvite blomsterstander på toppen. Planten kan bli veldig stor, opptil 2 meter høy og er mye dyrket som prydplante i norske hager. Arten regnes idag som en av de virkelig gammeldagse og klassiske staudene.
Skogskjegg er ofte brukt som solitærplante ute på plen, som frittstående hekk og langs skyggefulle husvegger eller som blikkfang på begge sider av inngangsdøren. Arten trives godt på skyggefulle vokseplasser og er derfor en verdifull prydplante, men den trives også i sol.
Skogskjegg er særbu. Det er hannblomstene som får de vakreste og mest iøynefallende blomsterstandene, men de tørkede frøstandene på hunnplantene brukes i ulike blomsterdekorasjoner. Skogskjegg har en tykk og vedaktig jordstengel og finnes i flere varianter. Skogsskjegg er en nær slektning av spirea, og i eldre gartnerlitteratur kalles arten staudespirea.
I Norge er skogskjegg første gang nevnt i 1873, og man kjenner til at den ble dyrket i Gausdal i 1880-årene. Også flere steder nord til Kabelvåg ble den plantet etter 1880. I Stavanger vet man at arten ble dyrket i 1897, men i Agder-traktene ble den høyst sannsynligvis dyrket mye tidligere.
Skogskjegg blir veldig gammel og står ofte igjen i gamle hager. Den kan også forville seg med frø til veikanter, veiskråninger og annen kulturmark. I tillegg er den blitt mye brukt på kirkegårder, og i gamle dager var den en av de klassiske bondehageplantene.
Skogskjegg har sin naturlige utbredelse i Europa, Asia og Nord-Amerika.
Skogskjegg er vurdert til svært høy risiko i Fremmedartslista på grunn av stort invasjonspotensial og middels stor økologisk effekt.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ «Artsdatabankens artsopplysninger»
. Artsdatabanken. 5. april 2023. Besøkt 5. april 2023.
- ^ Hegre H, Solstad H, Alm T, Fløistad IS, Pedersen O, Schei FH, Vandvik V, Vollering J, Westergaard KB og Skarpaas O (11. august 2023). «Karplanter. Vurdering av økologisk risiko for skogskjegg Aruncus dioicus som SE for Fastlands-Norge med havområder». Fremmedartslista 2023. Artsdatabanken. Besøkt 13. september 2023.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- K. Langeland (2018). Stauder i norske hager (2 utg.). Vigmostad & Bjørke. s. 112. ISBN 978-82-529-3277-5.
- C. Grey-Wilson og M. Blamey (1992). Teknologisk Forlags store illustrerte flora for Norge og Nord-Europa. Norsk utgave T. Faarlund og P. Sunding. Teknologisk Forlag. s. 176–177. ISBN 82-512-0355-4.
- «Skogskjegg Aruncus dioicus». Fremmedartsbasen 2018. Artsdatabanken. Besøkt 14. mars 2020.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]
- (en) Skogskjegg i Encyclopedia of Life
- (en) Skogskjegg i Global Biodiversity Information Facility
- (no) Skogskjegg hos Artsdatabanken
- (no) Skogskjegg hos Artsdatabanken
- (sv) Skogskjegg hos Dyntaxa
- (en) Skogskjegg hos ITIS
- (en) Skogskjegg hos NCBI
- (en) Skogskjegg hos The International Plant Names Index
- (en) Skogskjegg hos Tropicos
- (en) Kategori:Aruncus dioicus – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
- (en) Aruncus dioicus – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
