Skirnismål

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Et blad med tekst fra Skírnismál av AM 748 I 4to, et av de to håndskriftene hvor kvadet finnes.

Skirnismål (norrønt Skírnismál, «Skirners reise») er et kvad fra Den eldre Edda. Mange synes det er et av de vakreste kvadet i hele Den eldre Edda. Det handler om Frøys lidenskap for den fagre jotunmøy Gerd og om hans skosvein Skirners reise på et frieri for sin herre. Det er det eneste norrøne diktverk med Frøy som hovedperson.[1]

Kvadet er en av de viktigste kildene til den kunnskapen vi har om Frøy, og det utgjør også grunnlaget for den genealogien som Snorre bygger Ynglingatal på.[2]

Innhold[rediger | rediger kilde]

En dag Frøy sitter på Lidskjalv og ser «ut over hele verden», vender han blikket mot Jotunheim og får der øye på ei vakker møy på vei fra sin fars hus til jomfruburet. Han gripes straks av den sterkeste kjærlighet som volder ham stor hjertesorg. Far Njord og mor Skade sender så Skirner av sted for å fritte ut grunnen til sorgen. Frøy meddeler at:

«I Gymes gårde
der så jeg gange
ei møy, som jeg elsker;
hennes armer lyste,
så at alt ga gjenskinn
høyt i luft og på hav.
Aldri elsket
noen yngling
mer ei møy;
men ingen mann,
verken as eller alv,
vil at vi to møtes.»

Skirner ber om Frøys hest som kan ri gjennom trollilden, og om hans sverd som svinger seg sjøl mot fiendene, og utstyrt med disse to kostbare eiendelene drar han til Jotunheimen. Skirner kommer til Gerd; og først med løfter, siden med trusler søker han å bevege henne til å bli Frøys hustru, men alt forgjeves. Da truer han med å drepe henne; men det skremmer henne ikke. Først ved hjelp av trusler om seid og trylleruner går hun med på å møte Frøy om ni netter.

Verseformen i digtet er ljodahått, med overgang til galdralag[3] i den delen hvor Skirne truer Gerd:

«Rimgrimne heter trollet
som skal deg nå
nedenfor Någrinder.
På en trerot der
skal hans treller
gi deg geitepiss.
Edlere drikke
skal du aldri få,
møy, med din vilje,
møy, med min vilje.»[4]

Skirner rir tilbake, der Frøy står ute og venter på ham; han er så utålmodig at han ikke lar Skirner få stige av hesten før han har fortalt hvordan det har gått. Da han så har fått vite det, gir hans utålmodige lengsel seg følgende uttrykk:

«Lang er natt,
lange er to;
hvor kan jeg vente i tre?
Ofte en måned meg
kortere tyktes
enn halv en natt, når jeg lengter.»

Dermed slutter dette lille vakre kvad, som er likeså fortreffelig når det gjelder å finne uttrykk for den nyvakte kjærlighetens stormende lengsel som i karakteristikken av de tre talende personene.

Gjenbruk av kvadet[rediger | rediger kilde]

Oehlenschläger[rediger | rediger kilde]

Til Nordens Guder fra 1819 skrev Adam Oehlenschläger det episke diktet Frejers Elskov med denne beskrivelsen av jotunkvinnen Gerd, i norsk språkdrakt:

Med armen over pannen så skjødesløst hun lå.
Om hvite fingre snodde seg sorte lokker små.
Den spede hånd begravde seg i det mørke hår,
som når et lam i busken bak løvene står.[5]

Welhaven[rediger | rediger kilde]

I kontrast til Oehlenschlägers idylliske fremstillingen av forbindelsen mellom Frøy og Gerd, tolker Welhaven forholdet deres som en ekteskapelig katastrofe. Han har omdøpt Gerd til «Gerde», og mener hun kostet Frøy dyrt da han ga Skirner sverdet sitt for å tale hans sak hos henne:

Thi vanesønnen fatted
ved Gerdes kolde barm
at intet ham erstatted
hans værgeløse arm.

Under ragnarok har Frøy derfor bare et hjortehorn å forsvare seg med da Gerds bror, jotnen Bele, angriper ham, og han blir drept av Surt nettopp fordi han er uten sverdet sitt. Der Eddakvadene legger hovedvekten på Skirners ferd til Jotunheimen og hans samtale med Gerd, legger Welhaven hovedvekten på Frøys følelser for henne. Og mens kvadene ingenting sier om hvordan ekteskapet kom til å forløpe, skriver Welhaven:

Den vise oldtids-sanger
har ikke villet dølge
at her var harm og anger
i fryds og elskovs følge.

Denne tolkningen finnes det ingen dekning for i kvadet, den er helt Welhavens egen.[6]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Steinsland s.48
  2. ^ Vegard F. Asbjørnsen: Frøys plass i middelalderens litteratur (s. 20), universitetet i Bergen, 2014
  3. ^ https://naob.no/ordbok/galdralag
  4. ^ Efter Ludvig Holm-Olsens oversettelse, 1985
  5. ^ https://heimskringla.no/wiki/Freiers_Elskov_(Adam_Oehlenschläger)
  6. ^ Per Saugstad: J.S. Welhaven (s. 66), Gyldendal norsk forlag, Oslo 1967

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Artikkelen bruker tekst fra Henrik Jægers verk Illustreret norsk Literaturhistorie, Kristiania, 1896, som ikke lenger er beskyttet av opphavsrett.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]