Rettslig standard

Legg til lenke
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Begrepet rettslig standard ble introdusert i norsk juridisk teori av Ragnar Knoph i boken Rettslige standarder (1939).[1] Begrepet kan ha noe varierende meningsinnhold, men det er alltid snakk om en lov som viser til en vurderingsnorm utenfor loven selv som et avgjørende kriterium. Det er gjerne en vurdering av moralsk eller sosial karakter, som for eksempel «god forretningsskikk», «redelighet» og «god tro», «faglig forsvarlighet» og «utuktig».[2]

Rettslige standarder særpreges av at de skifter innhold etterhvert som standarden endrer seg.[3] Rettslige standarder er lovtekster som gir anvisning på en målestokk utenfor loven.[3] Denne typen rettslig regulering åpner for at en og samme lovbestemmelse kan tillegges ulikt innhold på ulik tid avhengig av hva den alminnelige oppfatningen av det aktuelle moralske eller sosiale spørsmålet til enhver tid.[2]

Direktivet i en rettslig standard er innebygget i målestokken. Målestokken er god skikk til enhver tid, holdninger i samfunnet eller andre ting som standarden gjør til en del av lovregelen. Regelen forandres etter hvordan loven forandres etter hvert som forholdene utenfor loven forandres.[3] I Knophs oversikt over Norges rett heter det:

«Mens rettsreglene vanligvis inneholder nokså faste kriterier for sitt anvendelsesområde, og gjerne beskriver temmelig nøyaktig de faktiske omstendigheter som dommeren skal legge vekt på, gir standardene anvisning på en mer skjønnsmessig bedømmelse. Men standardene er heller ikke rene skjønnsregler – de stiller ikke dommeren helt fritt, men gir ham anvisning på en målestokk.»[4]

Ikke enhver skjønnsmessig lovbestemmelse som gir anvisning på en vurdering er en rettslig standard. Skjønnsmessige ord og uttrykk i lover tolkes av rettsanvenderen ut fra forarbeider, rettspraksis og andre rettskildefaktorer. Rettsanvenderen må undersøke i rettskildene hva skjønnsmessige ord som «urimelig» eller «nødvendig» betyr. Betyr de «utilbørlig» og «strengt påkrevd», eller bare «lite rimelig» og «nyttig»? Rettslige standarder må derimot fylles ut av forretningslivet, andre yrkesgrupper, holdninger eller atferd som er akseptert i samfunnet. Målestokken ligger utenfor jussen. Rettslige standarder skal tolkes ut fra nåtidens forhold. De skal skifte innhold etterhvert som samfunnet endrer seg. Ordlyden kan imidlertid være den samme. Ordene «god forretningsskikk» betyr det samme som før, men innholdet i den skikk det henvises til har forandret seg.[3]

Ordet standard går på et mønster som en handling skal sammenlignes med eller en målestokk den skal måles mot,[5] og omfatter først og fremst de tilfeller hvor den standarden (målestokken) loven viser til ligger utenfor loven selv.[6] Et eksempel er god skikk, som viser til en målestokk som finnes i det praktiske liv utenfor loven.[7]

Begrepet rettslig standard kan forstås i snever og vid forstand. I norsk rett er begrepet rettslig standard (i vid forstand) også blitt brukt om det som kalles generalklausuler[8] og andre vage og vurderingspregede normer.[9] Generalklausuler er lovbestemmelser som inneholder et svært skjønnsmessig vurderingstema, f.eks. «urimelig pris», «utilbørlig konkurranse», i motsetning til regler der vilkårene for bruk av regelen er forholdsvis presist og uttømmende beskrevet.[10]

Ragnar Knophs bruk av begrepet rettslig standard er blitt kritisert for at det omfatter for mange ulike regler, og jurister flest slutter seg til kritikken.[11] Per Augdahl skriver at «hos Knoph har begrepet mistet så å si alle konturer idet han som eksempel på standarder nevner en hel rekke rettsregler som i virkeligheten ikke inneholder nogensomhelst standard, men derimot forskjellige andre skjønnsmessige momenter av sterkt iøinespringende art.»[12] Terminologien rettslig standard er lite brukt i nyere tid, men Knophs arbeid har vært viktig.[13]

Eksempler på rettslige standarder[rediger | rediger kilde]

Det klassiske eksemplet på en rettslig standard er begrepet «utuktig skrift»[14]. Hva som er et utuktig skrift har forandret seg vesentlig siden Hans Jæger i 1886 ble dømt for boken Kristianiabohemen. på 1950- og 1960-tallet kom dommene mot Henry Millers Sexus, Agnar Mykles Sangen om den røde rubin og Jens Bjørneboes Uten en tråd.[2] Bøkene ble funnet å være i strid med straffeloven, men i dag er de i fritt salg.

Hva som er i strid med «god forretningsskikk» (nå lovfestet i blant annet i avtaleloven § 36) har også endret seg vesentlig de siste hundre år, og endringen går i retning av å stille større krav til lojalitet og rimelighet partene imellom.[2]

Markedsføringsloven inneholder flere rettslige standarder. Markedsføringsloven § 25 stiller opp et kriterium om at handlinger mellom næringsdrivende ikke må «stride mot god forretningsskikk». Hva som er god forretningsskikk beror på hvordan forretningsstanden bedømmer forholdet og hva forretningslivet anser som god skikk til enhver tid. Markedsføringsloven § 2 har en bestemmelser om markedsføring som «er i strid med likeverdet mellom kjønnene» og markedsføring som «utnytter det ene kjønns kropp eller gir inntrykk av en støtende eller nedsettende vurdering av kvinne eller mann». Det er ikke lett å se ut fra orden at forbudet mot kjønnsdiskriminerende reklame er en rettslig standard, men forarbeidene gjør det klart at det ikke er opp til domstolene eller forbrukermyndighetene å avgjøre hva som er «i strid med likeverdet» eller hva som er «støtende» eller «nedsettende», men at dette avhenger av hva som til enhver tid anses kjønnsdiskriminerende i samfunnet.[3] Andre eksempler på god skikk-regler finnes i regnskapsloven § 4-1 annet og tredje ledd («god regnskapsskikk»), verdipapirhandelloven § 3-7 (2) («god forretningsskikk») og inkassoloven § 8 («god inkassoskikk»).[3]

Dekningsloven § 5-9 bruker uttrykket «på en utilbørlig måte». «Utilbørlig» gir ikke uttrykk for en rettslig standard, men et subsumsjonsskjønn,[15] hvor det i utgangspunktet ikke vil være nødvendig å ta stilling til hva næringslivet oppfatter som akseptabel adferd i forbindelse med en konkurs. Men det fremgår av forarbeidene at denne bestemmelsen skal tolkes som en rettslig standard: «Dette siste vilkåret bringer inn en rettslig standard som gjør at regelen bare vil ramme de disposisjoner som etter en nærmere vurdering i det enkelte tilfelle er klart kritikkverdige».[16] Lovutvalget som forberedte loven sier videre at «… utilbørlighetskriteriet gjør det også mulig – og nødvendig – for domstolene å trekke opp stadig nye grenser for hva som ikke er tillatt i kredittforhold, alt ettersom forretningsmetodene og synet på forretningsmoralen utvikler seg».[17]

Siden skikken må være god, gir loven rettsvenderen anledning til å føre kontroll med skikken og rettsvenderen vil kunne sette til side normer som ikke anses å være «gode».[18] Også der en lov viser til praksis uten å stille opp et godhetskrav/kvalitetskrav må loven forstås slik at det bare er den gode praksis domstolene skal anvende.[19]

Grunnloven[rediger | rediger kilde]

Bestemmelser som ikke selv viser til slike eksterne vurderingstema kan bli forstått som rettslige standarder. Grunnloven § 105 om krav om full erstatning ved ekspropriasjon oppfattes som et krav om at erstatningen ikke er urimelig lav og forbudet i Grunnloven § 97 mot tilbakevirkende lover oppfattes som et forbud mot lover som medfører urimelig inngrep i eksisterende formuerettslige posisjoner. På strafferettens område oppfattes imidlertid forbudet mot tilbakevirkende lover som absolutt.[2]

Rimelighetskriterier er ikke rettslige standarder[rediger | rediger kilde]

Eksempler på noe som ikke er en rettslig standard finnes i markedsføringsloven § 6 som forbyr «urimelig handelspraksis» og i avtaleloven § 36 som gir anledning til å sette til side eller justere kontraktsvilkår som «det ville virke urimelig» å gjøre gjeldende. Selv om urimelighetskriterier inneholder et dynamisk element, viser de ikke til målestokker som ligger utenfor selve loven og som endrer seg over tid.[3]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Scannet utgave av boken Rettslige standarder. Særlig Grunnlovens § 97 hos Nasjonalbiblioteket.
  2. ^ a b c d e Jon Gisle: Jusleksikon 4. utgave. Kunnskapsforlaget 2010. ISBN 978 82 573 2104 8
  3. ^ a b c d e f g Erik Magnus Boe: Innføring i Juss. Juridisk tenkning og rettskildelære (3. utgave, 2010, ISBN 978 82 15 01634 4), Universitetsforlaget.
  4. ^ Birger Stuevold Lassen og Tore Lunde i Kåre Lilleholt (red.): Knophs oversikt over Norges rett, 13. utgave. Universitetsforlaget 2009. ISBN 978 82 15 01406 7, side 640 (kapittel § 95 Generalklausulen)
  5. ^ Per Augdahl: Rettskilder (3. utg., 1973, ISBN 82-03-05656-3 (h) og ISBN 82-O3-O5657-1 (ib)), Aschehoug, side 42.
  6. ^ Nils Nygaard: Rettsgrunnlag og standpunkt (2. utg, 2004, ISBN 82-15-00632-9), Universitetsforlaget, side 391.
  7. ^ Nils Nygaard: Rettsgrunnlag og standpunkt. 2. utg, 2004, side 391 (kap. 14,II,2).
  8. ^ Tore Lunde: God forretningsskikk næringsdrivande imellom (2001) side 50 (kap. 1.5.4 Generalklausul. Rettsleg standard. Rettsstrid). Lunde viser til at også Høyesterett har brukt begrepene om hverandre, se Rt. 1984 s. 248.
  9. ^ Nils Nygaard: Rettsgrunnlag og standpunkt (1. utg., 1999, ISBN 82-00-12948-9) side 150 (kap. 7,II,4) skriver at uttrykket rettslig standard iblant blir brukt også om andre vage vurderingspregede normer, slik som «urimelig», «uaktsomt», «utilbørlig» o.l. Men Nygaard fremhever at «uttrykket standard betyr målestokk eller mønster, og går først og fremst på målestokk for sosialt korrekt framferd, som «god forretningsskikk», «god regnskapsskikk» o.l. Lova viser som nemnt til ein «skikk» som ligg utanfor lova, men som må vera «god».»
  10. ^ Jo Hov: Avtaleslutning og ugyldighet (1998, ISBN 82-91060-06-1) side 174 (kap. 7 Ugyldige avtaler – enkelte grunnbegreper, pkt. 2 Standarder og generalklausuler.)
  11. ^ Nils Nygaard: Rettsgrunnlag og standpunkt (2. utg, 2004, 82-15-00632-9) side 391.
  12. ^ Augdahl: Rettskilder (3. utg., 1973, ISBN 82-O3-O5657-1 (ib) og ISBN 82-03-05656-3 (h)), side 42.
  13. ^ Nils Nygaard: Rettsgrunnlag og standpunkt (2. utg, 2004, 82-15-00632-9) side 391.
  14. ^ Straffeloven 1902 § 211 bokstav b
  15. ^ Erik Boe: Innføring i juss. Juridisk tenkning og rettskildelære (2. utg. 1996, ISBN 82-518-3453-8) side 226, 3. utg. (2010) side 278. I 2. utg. bruker Boe begrepet «lovskjønn» i stedet for subsumsjonsskjønn.
  16. ^ Ot prp nr 50 (1980–81) A) Lov om gjeldsforhandling og konkurs. B) Lov om fordringshavernes dekningsrett C) Lov om ikrafttreden av ny gjeldsforhandling og konkurslovgivning m.m. side 170.
  17. ^ NOU 1972: 20 Gjeldsforhandling og konkurs side 297.
  18. ^ Nils Nygaard: Rettsgrunnlag og standpunkt (2. utg, 2004, ISBN 82-15-00632-9) side 191 (kap. 7,II,4). Nygaard viser til «iskremdommen» (Rt. 1998 s. 1315.) hvor Høyesterett sier at retten selv må gjøre seg opp en mening om hva som er god forretningsskikk.
  19. ^ Jens Edvin A. Skoghøy: Rett og rettsanvendelse (2. utg. 2023, ISBN 978-82-15-06847-3) side 240 (kapittel 10 Sedvaner (etablert praksis), pkt. 10.2 Praksis mellom borgere (privates praksis): «Selv i tilfeller hvor loven autoriserer praksis som rettskilde, kan domstolene ikke være forpliktet til å akseptere en urimelig eller uhensiktsmessig praksis som rettsnormerende. I tilfeller hvor loven viser til god forretnings-, bransje- eller yrkespraksis, følger domstolenes sensurhjemmel av at det bare er god praksis som er forpliktende. Men også i tilfeller hvor en lov viser til praksis uten å inneholde et slikt kvalitetskrav, må praksis sammenholdes med reelle hensyn. … Når en lovbestemmelse kan bli omfortolket på grunnlag av reelle hensyn, må klart nok også en praksis som er autorisert ved lov, undergis en kvalitetsvurdering.»
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Rettslig_standard&oldid=23957282»