Silfion

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Revers på denne mynten fra Magas av Kyrenes tid viser en silfionplante

Silfion eller silphium var en viktig medisinsk urt i antikken.

Det var først og fremst harpiksen fra planten som var viktig. Foruten til medisin ble den også brukt til parfyme og krydder. Stengelen ble spist som en grønnsak. Urten ble brukt til behandling av infeksjoner, dysenteri, sår hals og mer generelt som motgift. Den ble også brukt til å forhindre og avbryte graviditet. Silfion var svært kostbar, og den ble betalt med sin vekt i sølv. Da Julius Cæsar overtok makten i Roma 49 f.Kr., fant han store mengder i skattekammeret.

Planten fantes bare rundt Kyrene i dagens Libya. Ifølge Theofrastos ble den oppdaget her bare sju år før den greske koloniseringen, det vil si 638 f.Kr. Eksport av silfion var svært viktig for økonomien i Kyrene, og stiliserte planter er vist på mynter preget i byen. I romertiden forsvant planten av ukjent grunn. Plinius d.e. skriver i Naturalis Historia omtrent 77 e.Kr at i hans tid er bare én stengel funnet, og den ble sendt til keiser Nero.

Urbefolkningen i Kyrenaika kalte planten sirphi eller silphi, som på gresk ble til silphion. Dette navnet ble brukt om handelsvaren (harpiksen), mens de friske stenglene på gresk ble kalt kaulos. På latin ble silphion til silphium. De vanligste betegnelsene som ble brukt av Plinius og andre romere, var likevel laser om harpiksen og laserpitium om planten.

Det er usikkert hva slags plante silfion var, men de fleste antar at det var en art i slekta Ferula i skjermplantefamilien. Arten kan være helt utdødd, eller det kan dreie seg om en av Ferula-artene som fortsatt vokser i området, for eksempel Ferula tingitana.

Litteratur[rediger | rediger kilde]