Servius Tullius

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Servius Tullius, kunstnerisk framstilling fra 1500-tallet utgitt av Guillaume Rouillé

Servius Tullius var ifølge romersk tradisjon den sjette kongen av Roma, i den mytiske kongetiden. Han etterfulgte sin svigerfar Tarquinius Priscus, og skal etter overleveringen ha regjert fra 557–534 f.Kr.[1]

Tullius' regjering blir tilskrevet flere reformer og endringer i romersk samfunn, som en manntallsinnføring og en ny folkeinndeling uavhengig av klantilhørighet. Tullius tilskrives også å ha reist et tempel til Diana i fellesskap med latinere, som skal ha markert at Roma ledet disse folkene.

Han skal ha vært den andre etruskiske kongen, av totalt tre. Han ble etterfulgt av Romas siste konge, Tarquinius Superbus, sønn av gamlekongen Tarquinius Priscus, etter at hans datter fikk ham forfulgt og drept under Superbus' statskupp.

Navn[rediger | rediger kilde]

Servius er beslektet med latin servus, «slave». Dette henger sammen med at det i antikken fantes en tradisjon som hevdet at han var av slaveavstamning.[2]

Servius Tullius' egentlige, etruskiske navn skal ifølge et veggmaleri i Françoisgraven i Etruria ha vært Mastarna (etruskisk: Macstrna). Mastarna er sannsynligvis avledet av latin magister, som i tidlig tid ble brukt om en diktator, magister populi, eller diktatorens nestkommanderende – en såkalt magister equitum.[3]

Historie[rediger | rediger kilde]

Tidlig liv[rediger | rediger kilde]

Servius Tullius skal ifølge romerske sagn ha vært sønnen til en høybåren mann som døde i kamp mot romerne.[2] Hans gravide kone skal ha blitt innlemmet i kong Tarquinius' hushold hvor Servius ble født. Hans tidlige liv skal angivelig ha inneholdt flere heldige varsler, blant annet at ble det sagt at hodet hans begynte å brenne mens han sov, uten at han fikk noen skader eller varige men av det. Disse jærtegnene skal sammen med hans fremragende personlighet ha gjort han ekstremt populær i Roma, og han steg raskt i gradene helt til han ble kongens svigersønn.[2] Servius skal ha ligget an til å avløse Tarquinius, noe den forrige kongens slektninger – Ancus Marcius – skal ha likt dårlig. Marcius' etterkommere konspirerte mot Tarquinius, og fikk to gjetere til å begynne å krangle; da det ble appellert til kongen om at han skulle løse krangelen slo den ene av gjeterne han i hodet med en øks. Tarquinius' kone Tanaquil klarte derimot å holde kongens bortgang hemmelig og ordnet det slik at Tullius overtok kongemakten midlertidig i påvente av at kongen «skulle bli frisk», slik at han fikk vist at han var dugelig som konge. Da nyheten om kongens død ble kjent ble han konstituert som konge av senatorene.[2]

En annen etruskisk versjon av historien har blitt funnet i et veggmaleri i en etruskisk grav i Vulci. Her er Tarquinius romeren (etruskisk: Cneve Tarchunies Rumach) avbildet, som identifiseres med en av de to tarquinerne. I veggmaleriet opptrer også en Mastarna (etruskisk: Macstrna) opp, en figur som blir identifisert som Servius. Han blir i veggmaleriet fremstilt som en betrodd kumpan av Caelius Vibennas (etruskisk: Caile Vipinas), en krigsherre. De skal etter å ha blitt drevet ut av byen slått seg ned på en høyde nær Roma som de skal ha navngitt etter deres leder – Mons Caelius. Etter Caelius' død sies det da at Mastarna skal ha slått seg opp i Roma, og til slutt endt som konge.[4]

Regjering[rediger | rediger kilde]

Servius regjerte i en periode kun konstituert av senatet, men ikke valgt av folket, som brøt med sedvanen. Etter et vellykket slag mot veierne, og flere jordutdelinger til plebeierne lot han seg velge, og skal ha vunnet med en brakseier.[2]

I sin regjering skal Servius blant annet ha utrettet to store bedrifter. Den ene er at han skal ha utvidet byen ved å innlemme Viminalen og Quirinalen til Roma, i tillegg til at han endelig skal ha oppført en ordentlig bymur, en bymur som i ettertiden kom til å markere Romas hellige grense pomerium. I Roma i dag finnes det fortsatt enkelte spor av en oldtidsmur, bygget av den lokale tuffsteinen cappellaccio, og denne muren kan være den muren Servius sies å ha oppført. Muren som i dag kjennes som «Serviusmuren» dateres imidlertid til tidlig på 300-tallet f.Kr., og skal ha blitt reist etter gallere under Brennus plyndret Roma i 387 f.Kr.[5]

Servius skal ha innført manntall og delt Romas borgere inn i formuesklasser og bydeler. For å gjøre dette oppløste han de tre opprinnelige tribene, etter sigende innført av den første kongen Romulus, og erstattet de med fire bytriber. Disse nye tribene var områdebasert, i motsetning til de tre forrige som angivelig skal ha markert slekstilhørighet (selv om det ikke vites om også disse var geografisk avgrenset).[6] Denne registreringen ble kalt census, og senere ble egne embetsstillinger, censores, opprettet for å administrere, oppdatere og revidere censuslistene. Disses makt var ganske stor, da de hadde makt til å degradere til og med senatorer.[7] Disse censusklassene skulle gjenspeile borgernes formue, og den rustning de kunne stille med da de måtte betale for den selv. Med klasseinndelingen ble en form for stendersystem innført i Roma,[8] og de nye tribenes uavhengighet av klaninndeling styrket kongemakten og hindret splittelse blant folket.[9] Da manntallsinnskrivingen var gjort skal Servius ha fått alle de registrerte våpenføre menn, totalt 80 000, til å utføre lustrum, et renselsesoffer, på Marsmarken; dette skal så ha blitt gjentatt hvert femte år da hver censusperiode endte, og følgelig ble lustrum navnet på en femårsperiode.[9]

Servius Tullius blir i antikke kilder tilskrevet en centuriereform, men det er blant dagens historikere enighet om at dette systemet heller oppstod tidlig i republikkens historie. Ifølge oldtidskilder skal Servius ha skilt riddere (equites) og fotsoldater (pedites) fra hverandre. Soldatene skal ha blitt delt inn i fem hovedklasser (classes ), hver med et gitt antall underavdelinger kalt centurier (centuria). Centuriene skal ha blitt fordelt slik at det var like mange juniores (stridsdyktige mellom 17 og 45 som var i aktiv krigstjeneste) som seniores (eldre menn mellom 46 og 60 som fungerte som et hjemmevern).[8] Selv om historikere i dag ikke ser det som sannsynlig at denne reformen dateres til kongetiden (se under), så fortsatte denne inndelingen å spille en viktig rolle opp gjennom republikkens tid.[7] Selv om denne nyorganiseringen har paralleller med Kleistenes' av Atens demokratiske fylereform var romernes centuriereform mer militær enn politisk.[9] Centurieforsamlingen (Comitia Centuriata) skal ifølge tradisjonen også ha blitt etablert av Tullius.[10]

Servius Tullius skal i sin regjering ha fått de andre latinerne til å anerkjenne at Roma var den ledende by både gjennom diplomati og militær styrke. Han skal i forbindelse med dette, for å markere at Roma var latinernes hovedstad, ha oppført et tempel til Diana i Roma, etter mønster fra det greske tempelet til Artemis i Efesos hvor de forskjellige bystatene i området hadde i fellesskap oppført tempelet.[9]

Død[rediger | rediger kilde]

Gamlekongen Tarquinius Priscus, Tullius' svigerfar, skal ha hatt to barn: Lucius og Arruns. Lucius og Arruns skal ha vært gift med Servius' døtre, Tullia den yngre og Tullia den eldre, og de to parene skal ha vært diametralt motsatte. Følgelig lyktes de to ambisiøse brushodene å bli kvitt sine late ektefeller, og Lucius og Tullius giftet seg med hverandre. Etter et storstilt renkespill kuppet paret makten, og Tarquinius den yngre utropte seg selv til konge i senatsbygget, og Tullius' kongemakt ugyldig. Servius skal ha styrtet til, men ble kastet ut av senatsbygningen, og hans egen datter gav ordre om at han skulle forfølges og drepes. Ifølge Livius skal datteren til og med ha kjørt over farens lik på vei hjem etter å ha feiret ektemannens makttiltredelse, hvorpå hun «påkalte husgudenes vrede».[11] Livius skriver at med slutten på Tullius' 44 år lange regjering døde også det legitime og rettferdige kongedømme. Tarquinius Superbus skal ha vært en brutal konge, som til slutt skal ha ført til at kongemakten ble kastet i Roma, og kongen drevet i eksil.[11]

Analyse og historisk autentisitet[rediger | rediger kilde]

Historikere i dag mener det finnes flere gode argumenter for at bytribeinndelingen stammer fra den mytiske kongetiden, men at det er vanskelig å knytte den direkte til en konge kalt Servius. Inndelingen i manntall og formuesklasser tilskrevet Servius er i dag omdiskutert. Centuriereformen er de fleste moderne historikere enige om at ikke kan tilskrives kongetiden, men heller en politisk situasjon tidlig i republikkens tid.[7]

Etruskisk veggmaleri i Françoisgraven

Flere historikere har argumentert for at fortellingene om det etruskiske dynastiet, tarquinerne, kommer av at Roma i en periode ble inntatt og styrt av etruskere; følgelig representerer kastingen av monarkiet og innføringen av republikken at etruskerne, ikke bare en konge, ble drevet ut. Dette betviles derimot av flere grunner, blant annet fordi man ikke lenger anser at en overlegen etruskisk kultur ble innført i Roma, samt at det ikke eksisterer noe slikt i overleveringene.[5]

Hans angivelige etruskiske navn har ført til at mange historikere ser det som sannsynlig at Tullius sikret makten i et statskupp, jamfør de klassiske greske tyranner.[5]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Servius Tullius. (2009, 15. februar). I Store norske leksikon. Hentet 28. mai 2016 fra https://snl.no/Servius_Tullius.
  2. ^ a b c d e Iddeng, s. 54
  3. ^ Iddeng, s. 55
  4. ^ Iddeng, s. 54–55
  5. ^ a b c Iddeng, s. 56
  6. ^ Iddeng, s. 56–57
  7. ^ a b c Iddeng, s. 57
  8. ^ a b Iddeng, s. 58
  9. ^ a b c d Iddeng, s. 59
  10. ^ Iddeng, s. 208
  11. ^ a b Iddeng, s. 60

Litteratur[rediger | rediger kilde]