Robert Curthose
| Robert Curthose | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 1054[1][2] Hertugdømmet Normandie | ||
| Død | februar 1134 Cardiff Castle | ||
| Beskjeftigelse | Aristokrat | ||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | Sybilla of Conversano (1100–)[3] Margaret de Maine[3] | ||
| Far | Vilhelm I av England[4][5] | ||
| Mor | Matilda av Flandern[5] | ||
| Søsken | 7 oppføringer
Constance of Normandy
Adeliza Cécile av Normandie Vilhelm II av England Richard av Normandie Henrik I av England Adela av Normandie | ||
| Barn | William Clito William, Lord of Tortosa[5] Richard de Normandie[5] Henry de Normandie[5] | ||
| Nasjonalitet | Frankrike[6] | ||
| Gravlagt | Gloucester Cathedral | ||
Robert II av Normandie (født ca. 1054, død 1134) var hertug av Normandie fra 1087 til 1106 og gjorde også krav på den engelske krone. Han var den eldste sønnen til Vilhelm Erobreren, den første normanniske konge av England, og Matilda av Flandern. Han deltok i det første korstoget (1095 – 1101). Hans regjeringstid som hertug er mest kjent fra hans feider med sine brødre i England, noe som endte med at Robert satt i fangenskap i nærmere 30 år, og at Normandie igjen ble underlagt England.
Hans nedsettende tilnavn, «Curthose», «korthose», kommer fra normannisk-fransk Courtheuse i betydningen kort (court) og strømper (heuse, som i hoser). Samtidige kilder som William av Malmesbury og Orderic Vitalis forteller at det var Roberts far Vilhelm Erobreren som kalte ham brevis-ocrea (kort-støvel) for å spotte sønnen.
Robert Curthose gjorde opprør mot faren i ungdommen og er en av de få som beseiret Vilhelm Erobreren i kamp. Som hertug av Normandie ble Robert Curthose til stadighet utmanøvrert av sine yngre brødre, og at han ikke lyktes i å ta den engelske tronen har overskygget hertugens rolle i det første korstoget hvor han bidro til å frigjøre Jerusalem. Hans sørgelige endelikt fikk samtidens krøniker til å behandle ham nedlatende og dette negative bilder har påvirket også moderne historieskrivning.
De yngste årene[rediger | rediger kilde]
Robert var den eldste sønnen til Vilhelm Erobreren, og Matilda av Flandern. Hans fødselsdato blir som regel oppgitt til å være 1054, men kan ha vært i 1051. Som barn ble han forlovet til Margaret, arving til Maine, da hans far ønsket å bruke Maine som en buffersone mellom Normandie og grevskapet Anjou, men hun døde i 1063. Robert giftet seg ikke før han hadde passert 40. I ungdommen var han kjent for å være en modig og dyktig i militære øvelser. Han skal derimot ha vært både lat og karakterløs, noe som spottende ble kommentert av både adelen og den franske kongen. Han var også misfornøyd med fordeling av makt og posisjon, og kranglet heftig med faren og brødrene.
Robert hadde to yngre brødre, Vilhelm Rufus og Henrik. De ble alle utdannet av eldre medlemmer av husholdningen i henhold til deres kongelig byrd. Robert skal ikke ha vært en fremragende elev, men hadde dog den støpning som var verdig hans byrd.[7] Da Robert var 14 år hadde faren erklært ham som sin arving og etterfølger, de normanniske baronen ga ham sin hyllest minst to ganger, og han var blitt gitt formell makt i Normandie i 1067. Det er ingen bevis på at det var en familiestrid før Robert formelt ba om sine eiendommer i Normandie og Maine i 1077.[8]
Opprør mot faren[rediger | rediger kilde]
Roberts styre i Normandie var ikke heldig i den forstand at det oppsto et opprør som måtte blitt slått. I mellomtiden hadde også Vilhelm Erobreren bestemt seg for å beholde Normandie som et sikkert sted i tilfelle det skjedde et opprør i England som kom ut av kontroll. Det var heller ikke i Erobrerens natur å dele makt med noen, heller ikke sin sønn. Robert Curthoses status som prins og arving ga grunner til både trass og opprør på egne vegne, men den viktigste grunnen lå sannsynligvis i samtidens oppfatning av status. Det føydale samfunn i høymiddelalderen var patriarkalsk og hvor familiens overhode sikret hierarkiet til enhver tid. Han kunne gifte bort sine sønner for sikre ættens videreførelse og innflytelse. Samtidig skapte det problemer da sønnen ikke hadde oppnådd sin manndom før han eide land og ble overhode av sin egen husholdning. Først når han hadde fått egne sønner og blitt sin egen patriark var han en å betrakte som en mann. Det franske kongedømmet med Huset Capet hadde skapt et system bestående av apanasje, nok til å leve velstående av, men ikke nok som et grunnlag for opprør[9]
Antagelig var det behovet for status som var motivasjonen bak Robert Curthoses opprør i årene 1078–1079. Han var da rundt 25 år gammel i 1078, allerede antatt å arve sin fars rike som den eldste sønn, men uten land hadde ingen midler å til lønne sine egne riddere og husholdning. Da han ba om Maine og Normadie avslo Vilhelm Erobreren, og da Robert tilbød å holde Normandie som farens vasall avviste faren også dette tilbudet. Da faren tok parti med hans yngre brødre Henrik og William Rufus i en krangel i Laigle i 1077 kom det til brudd. Orderic Vitalis beskriver en hendelse hvor Vilhelm og Henrik ble lei av å spille terninger og besluttet å holde gjøn med storebroren og tømte illeluktende vann over ham fra etasjen over, noe som skjemte ham ut og gjorde ham rasende. Det oppsto et slagsmål mellom dem og faren måtte gripe inn for å skille dem. Robert følte at hans verdighet var blitt fornærmet, men ble ytterligere rasende da faren ikke ville straffe brødrene.
Roberts oppfattelse av urettferdighet ble vendt til åpent opprør. Den neste dagen forsøkte han og hans riddere å ta festningen i Rouen. Forsøket mislyktes, og da kong Vilhelm ga ordre om deres arrest flyktet de til Hugh av Chateauneuf-en-Thymerais. Da kong Vilhelm angrep deres base ved Rémalard ble de nødt til å flykte igjen. I utgangspunktet hadde Robert kunne sin egne riddere, men kong Filip IV av Frankrike og adelen i nabolandene hadde egeninteresse i å støtte Robert mot kong Vilhelm, og overraskende nok støttet hans mor, Mathilda av Flandern, sin sønn mot sin ektemann. Robert Curthose fant tilflukt hos sin onkel på morsiden, Robert I, greve av Flandern, deretter ved hoffet til den franske kongen. Kong Filip IV ga Robert festningen Gerberoy ved grensen til Normandie, men kong Vilhelm beleiret festningen i 1078 og Robert ble sendt i landflyktighet igjen. I et slag i januar 1079 skal Robert ha veltet kong Vilhelm av hesten i kamp og såret ham, og først stoppet angrepet da han gjenkjente farens stemme. Rasende skal kong Vilhelm ha forbannet Robert før han avsluttet beleiringen og dro tilbake til Rouen.
Landflyktighet[rediger | rediger kilde]
I henhold til Orderic Vitalis skal Robert ha blitt forsont med sin far ved sin mors mellomkomst løpet av påsken 1080,[10], men Orderic Vitalis’ moralistiske beretning er neppe riktig. Skribentens egne holdninger var at Roberts opprør var et brudd med naturens orden. Det er ikke kjent om de noen gang møttes igjen etter bruddet, men Robert skal ha blitt sendt til sin onkel Odo av Bayeux før han igjen gikk landflyktighet i 1083 ved morens død.[11]
I de neste årene skal han ha reist rundt i Frankrike, Tyskland og Flandern. Han besøkte Italia hvor han fridde til den store arvingen Matilde av Toscana (1046 – 1115), men ble avvist. I løpet av den tiden som en vandrende ridder avlet han en mengde illegitime barn. Hans sønn Richard synes å ha tilbrakt det meste av livet ved det kongelige hoffet i England hos sin onkel Vilhelm Rufus før han ble drept i en jaktulykke i New Forest i 1099. En illegitim datter ble senere gift med Helias av Saint-Saens i hvis husholdning hans eneste legitime sønn William Clito senere ble oppdratt for en tid.
Robert Curthose dukker opp i Normandie i 1087 når den omfangsrike kong Vilhelm ramler av hesten og dør etter å ha punktert maven. I utgangspunktet skal den døende Vilhelm ha ønsket å gjøre Robert arveløs, men ble overtalt til å dele sitt store normanniske rike mellom sine to eldste sønner. Til Robert ga han således hertugdømmet Normandie, og til sin nest yngste sønn Vilhelm Rufus kongedømmet England. Den yngste sønnen Henrik fikk derimot intet rike, men en formue på 5 000 pund i sølv slik at han selv kunne kjøpe seg land. Muligens tenkte kong Vilhelm at ved å dele sitt rike mellom sin to sønner ville deres makt utligne hverandre og således holde fred. En annen antagelse kan være at de normanniske baronene betraktet Robert som den mest føyelige av brødrene og således mest ønsket til å styre begge sider av Den engelske kanal. Brødrene skal ha inngått en avtale om at den som døde først og ikke hadde en arving skulle arve den andre. Denne freden varte mindre enn et år før de normanniske baronene gikk sammen med Robert Curthose for å erstatte Vilhelm Rufus. Et opprør brøt ut i England i 1088, men feilet da Robert Curthose aldri dukket opp for å bistå de engelske rebellene.
Hertug av Normandie[rediger | rediger kilde]
Robert dro til Det hellige land for å delta i Det første korstoget i 1096. For å skaffe penger til turen pantsatte han hertugdømmet til sin bror Rufus for 10 000 mark. Da Vilhelm II Rufus døde 2. august 1100 skulle Robert arvet den engelske tronen. Men han var på vei hjem etter korstoget. Underveis hadde han giftet seg med en rik arving slik at han kunne løse ut gjelden på hertugdømmet. Denne utsettelsen førte imidlertid til at uhellet (eller mordet) i New Forest hvor Kong Vilhelm ble skutt, ble utnyttet av den yngste broren Henrik til selv å bli kronet til engelsk konge.
Etter hjemkomsten startet forberedelsene til en invasjon for å avsette Henrik og erobre den engelske kronen. I 1101 landet Robert med sin hær i Portsmouth, men mangelen av støtte fra de engelske baronene medførte at Henrik greide å avverge invasjonen. I stedet ble Robert tvunget til å frasi seg sitt krav til den engelske tronen ved en diplomatisk traktat, den såkalte Alton-traktaten i Alton. Det er sagt at Robert var en glimrende feltkommandør, men en forferdelig general under korstoget. Hans vanstyre i Normandie og hans mislykkede invasjon av England viser at han verken var en dyktig militær eller en politisk leder.
I 1105 invaderte Henrik Normandie som en følge av rykter om vanstyre og uro. Orderic Vitalis forteller om en episode i påsken 1105, da Robert skulle delta i en messe forrettet av den høyverdige Serlo, biskop av Sèes. Robert tilbrakte natten før i selskap med skjøger og drikkebrødre, og da han sov av seg rusen ble han frastjålet alle klærne sine. Han våknet naken og måtte stå over prekenen.
I 1106 sto det avgjørende slaget mellom brødrene i Tinchebray. Henrik vant og proklamerte Normandie under engelsk besittelse, noe som skulle vare i nærmere 100 år. Robert ble tatt til fange og ble fengslet i slottet Devize i nesten 20 år før han ble overført til Cardiff.
Robert døde i Cardiff Castle 1134, nærmere 80 år gammel. Robert Curthose, tidligere hertug av Normandie, eldste sønn til Vilhelm Erobreren, ble gravlagt i St. Peters klosterkirke i Gloucester, hvor det senere ble bygd et gedigent gravmonument.
Navnet «Curthose» eksisterer fremdeles, på fransk som Courtois og engelsk som Curthoys.
Familie[rediger | rediger kilde]
Robert giftet seg med Sibylla, datter til Geoffrey av Brindisi, hertug av Conversano, på hjemveien fra korstoget. Deres sønn William Clito ble født 25. oktober 1102, og ble arvingen til hertugdømmet Normandie. Sibylla som ble beundret av datidens kronikører, døde kort tid etter fødselen. Både Orderic Vitalis og Robert av Torigny antyder at hun ble forgiftet av en sammensvergelse av adelskvinner, ledet av Roberts elskerinne Agnes Giffard. William Clito levde et miserabelt liv. Hans invasjonsforsøk av Normandie mislyktes både i 1119 og 1125.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Gran Enciclopèdia Catalana, oppført som Robert II de Normandia, Gran Enciclopèdia Catalana-ID 0056023[Hentet fra Wikidata]
- ^ Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6jd8dv4, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b The Peerage person ID p10203.htm#i102024, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ The Gesta Tancredi of Ralph of Caen, side(r) 37, kapittel 15[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d e The Peerage[Hentet fra Wikidata]
- ^ IdRef, www.idref.fr, besøkt 1. mai 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ David, C. W.: Robert Curthose, Duke of Normandy. Cambridge. Harvard University Press 1920. Side 6.
- ^ David, C. W.: Robert Curthose. Side 15.
- ^ Duby, G.: «Youth» in Aristocratic Society i C. Postan (red.) The Chivalrous Society. London.1977. Side 112.
- ^ Chibnall, M. (red): The Ecclesiastical History of Orderic Vitalis. Oxford. Clarendon Press. 1980. Side 113.
- ^ The History Vault: Robert Curthose – Prince or Pawn?
| Forgjenger: Vilhelm Erobreren |
Hertug av Normandie |
Etterfølger: Henrik I |