Avtaleloven

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Avtaleloven
Lov om avslutning av avtaler, om fuldmagt og om ugyldige viljeserklæringer
Coat of arms of Norway.svg
TypeLov
VirkeområdeNorge
Vedtatt1918
Nettsidelovdata.no

Lov om avslutning av avtaler, om fuldmagt og om ugyldige viljeserklæringer, oftest kalt avtaleloven, (forkortet avtl.) er en norsk lov som regulerer inngåelse av avtaler, fullmakter osv., og som bestemmer hva som skal til for at en avtale skal anses for ugyldig. Loven ble sanksjonert av Kongen i statsråd 1. mai 1918.

Som det fremkommer av lovens paragraf 1, er loven fravikelig (deklaratorisk) i den forstand at man kan inngå avtaler om at andre regler enn avtalelovens regler skal gjelde for et forhold. Loven fravikes også hvis det kan bevises at andre regler gjelder som sedvanerett.

Loven er delt i fire kapitler med hvert sitt delområde:

  1. Om avslutning av avtaler
  2. Om fuldmagt
  3. Om ugyldige viljeserklæringer
  4. Slutningsbestemmelser

Paragraf 36[rediger | rediger kilde]

Paragraf 36 i avtaleloven er en lovbestemmelse som hjemler endring eller tilsidesettelse av avtaler (eller deler av dem) som er urimelige eller strider imot god forretningsskikk.

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]