Rettskildefaktor
Hopp til navigering
Hopp til søk
En rettskildefaktor er en argumentkilde som brukes for å kunne løse rettslige problemstilling,som å finne fram til hva som er innholdet i en rettsregel, eller å løse en tvist mellom parter som er uenige. Rettskildeprinsippene angir hvordan rettskildefaktorene skal benyttes og vektlegges.
Etter at Torstein Eckhoff først innførte en slik kategorisering av rettskildefaktorene[1], er det i norsk rett vanlig å dele inn rettskildefaktorene i om lag syv grupper:
- Lovtekster fastsatt av Stortinget, eller i forskrifter gitt av et departement med hjemmel i lov.
- Lovforarbeider og etterfølgende uttalelser som har en viss autoritet.
- Rettspraksis, særlig fra Høyesterett.
- Andre myndigheters praksis (for eksempel ligningsmyndighetenes praksis).
- Privates praksis (for eksempel kontraktspraksis i entrepriseforhold mellom entreprenør og byggherre).
- Juridisk teori i bøker, artikler og lignende juridisk faglitteratur.
- Reelle hensyn (særlig om tolkningen fører til et godt resultat for parter, samfunnet, andre rettsregler og annet).
Listen kan ikke anses å være en uttømmende oversikt over relevante rettskilder, idet internasjonale rettskilder som folkerett og Europarett/EØS-rett er utelatt.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Eckhoff, Torstein (1916-1993) (1971). Rettskildelære. Oslo: Tanum. ISBN 82-5180-077-3.