Rettskildefaktor

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

En rettskildefaktor er en argumentkilde som brukes for å kunne løse rettslige problemstilling,som å finne fram til hva som er innholdet i en rettsregel, eller å løse en tvist mellom parter som er uenige. Rettskildeprinsippene angir hvordan rettskildefaktorene skal benyttes og vektlegges.

Etter at Torstein Eckhoff først innførte en slik kategorisering av rettskildefaktorene, er det i norsk rett vanlig å dele inn rettskildefaktorene i om lag syv grupper:

  1. Lovtekster fastsatt av Stortinget, eller i forskrifter gitt av et departement med hjemmel i lov.
  2. Lovforarbeider og etterfølgende uttalelser som har en viss autoritet.
  3. Rettspraksis, særlig fra Høyesterett.
  4. Andre myndigheters praksis (for eksempel ligningsmyndighetenes praksis).
  5. Privates praksis (for eksempel kontraktspraksis i entrepriseforhold mellom entreprenør og byggherre).
  6. Juridisk teori i bøker, artikler og lignende juridisk faglitteratur.
  7. Reelle hensyn (særlig om tolkningen fører til et godt resultat for parter, samfunnet, andre rettsregler og annet).

Listen kan ikke anses å være en uttømmende oversikt over relevante rettskilder, idet internasjonale rettskilder som folkerett og EU-rett/EØS-rett ikke er med.