Reinhart Koselleck

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Reinhart Koselleck
Reinhart Koselleck.jpg
Født23. april 1923
Görlitz
Død3. februar 2006 (82 år)
Bad Oeynhausen
Utdannet ved Universitetet i Heidelberg, University of Bristol
Beskjeftigelse Filosof, historiker, universitetslærer
Nasjonalitet Tyskland
Medlem av Nordrhein-Westfalens akademi for vitenskap og kunst, Heidelberger Akademie der Wissenschaften (1979–), Deutsche Akademie für Sprache und Dichtung, Det ungarske vitenskapsakademiet
Utmerkelser Sigmund Freud-prisen for vitenskapelig prosa (1999), Reuchlin Award (1974), Münster historikerpris (2003), Preis des Historischen Kollegs (1989)

Reinhart Koselleck (23. april 1923 – 3. februar 2006) var en tysk historiker, av mange ansett som den viktigste og mest innflytelsesrike historikeren i det 20. århundret. Koselleck kan vanskelig knyttes til noen bestemt historiefaglig disiplin eller «skole», men forbindes ofte med felter som begrepshistorie (begriffsgeschichte), lingvistikk, historiografisk metode, histories antropologiske grunnlag, samt sosialhistorie, retts- og forvaltningshistorie.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Koselleck tjenestegjorde som tysk soldat under andre verdenskrig. Mot slutten av krigen ble han tatt til fange av sovjetiske styrker og sendt til Auschwitz, senere videreført til Kasakhstan hvor han ble holdt som krigsfange i 15 måneder før han ble satt fri på medisinsk grunnlag og returnert til Tyskland. Han hevdet selv at erfaringene han gjorde seg under krigen var formativ for hans senere akademiske retning, særlig hans interesse for «krise» og «konflikt», samt hans skeptiske stilling til «ideologiske» forestillinger om moral (dvs. rasjonell universalisme) og historisk framskritt.[1] Videre hevdet han at opplevelsen av å tilhøre en slagen nasjon eller kultur åpnet for en mer selvrefleksiv historieforståelse, og at de mest interessante perspektivene på historie ofte er skrevet av taperne heller enn seiersherrene.[2]

Han ble kjent for sin doktoravhandling Kritik und Krise (1954), som var sterkt influert av Carl Schmitt, samt hans habiliterings-arbeider om «Preussen mellom reform og revolusjon». Mellom 1972 og 1997 arbeidet Koselleck sammen med Werner Conze og Otto Brunner med å redigere den åtte bind store encyklopedien Gechichtliche Grundbegriffe (Eng: Basic Concepts in History: A Historical Dictionary of Political and Social Language in Germany).[3] Et verk som sammen med hans senere arbeider skulle bli hjørnesteinen i hans begrepshistoriske prosjekt, studiet av begrepenes skiftende semantikk og pragmatikk ut ifra sosial og politisk kontekst.[4] Blant hans mest sentrale bidrag til historiografien er betraktningene rundt historisk tid og temporalitet, samt språkhistorie,[5] ikke minst hans hovedhypotese i Geschichtliche Grundbegriffe om «Sattelzeit», det vil si terskeltiden mellom rundt 1750 og 1850, hvor det tyske språket ble omformet til modernitetens språk.

På hans senere år ble Koselleck særlig opptatt av studier knyttet til krigsminnesmerker, og publiserte flere artikler om temaet. Gjennom 1990-tallet deltok han i den offentlige debatten omkring etableringen av Holocaust-minnesmerket i Berlin, og mente at Tyskland som nasjon hadde et «særlig ansvar» for å anerkjenne og ivareta minnet om Holocaust, men at minnesmerket i seg selv burde huske alle ofrene for Holocaust og ikke fokusere eksklusivt på et strengt jødisk narrativ.[6]

Kritik und Krise[rediger | rediger kilde]

I avhandlingen Kritik und Krise hevder Koselleck at samtidens forståelse av politikk har blitt farlig depolitisert av opplysnings-utopisme: En reaksjon på absolutismen (den hobbesianske staten) som selv var en reaksjon på religionskrigene under reformasjonen. Koselleck følger her tett opp til Carl Schmitts argumentasjon i Leviathan in der Staatslehre des Thomas Hobbes, og hevder blant annet at absolutt-staten hadde gjort moral til et strengt privat anliggende og spørsmål om individuell dømmekraft, og dermed ugyldiggjort den moralske bevissthetens rolle i den politiske beslutningstakingen. Dermed stilnet de religiøse borgerkrigene, og den tidligmoderne, sentraliserte staten vokste fram, og formidlet et snevert, klart og autoritært begrep om politikk som monopolisering av legitim vold, samt garantisten for lydighet, sikkerhet og orden. Følgelig tilrettela absolutt-staten også for den private sfærens økte makt, ved å foreskrive en viss grad av individuell frihet. Disse private moral-sfærene ble næret av opplysningen (særlig gjennom De lærdes republikk, samt borgerlige, «ikke-politiske» hemmelige samfunn som Illuminatus og Frimurerne), og ble konsolidert rundt en selvforståelse som framvoksende borgerlig «Samfunn» gjennom det 18. århundret. «Samfunn» utgjorde således en demaskerende makt som holdt i hevd «kritikken» mot den etablerte politiske autoritarismen, og skulle etterhvert komme til å utfordre staten, men på en apolitisk, utopisk måte. «I samme slengen ble de etablerte politiske samfunnene bedømt etter målestokker som i liten eller ingen grad tar i betraktning begrensningene som politikerne uvegerlig må forholde seg til», skriver Victor Gourevitch i sitt forord til den engelske oversettelsen av Kritik und Krise, «målestokker som dermed etter alle politiske hensikter blir utopisk». Problemet er at de moderne ideologienes moralisme og utopisme er rent spekulative, og tilbyr ingen reelle alternativer til rådende institusjoner og praksiser. Dermed har opplysningens anti-statisme skapt en form for «permanent krise»; et tilbakefall til en slags ideologisk borgerkrig; som kulminerte i varig politisk instabilitet, i særdeleshet 20. århundre-fenomener som Sovjet og nazi-totalitarianisme, og den kalde krigen. Koselleck hevder at politikk bedre kan forstås ut ifra de offentlige tjenestemennenes, politikernes og embedsmennenes ståsted - som er innkapslet i de politiske institusjonene og immanent klar over deres begrensninger - heller enn ut ifra det angivelig upartiske perspektivet til filosofer og andre sosialkritikere.[7] Hans siktemål er å repolitisere samtidens politiske diskusjoner og tilføre dem en forståelse for at konflikt er en uunngåelig del samfunnslivet, og en faktor i all politisk beslutningstaking. En argumentasjon som ikke er helt ulik den vi finner hos Carl Schmitt, Kosellecks kanskje viktigste mentor.[8][9]

Kosellecks beskrivelse av den opplyste offentlighet i Kritik und Krise har ofte blitt kritisert for å være reaksjonær og anti-modernistisk.[10] En kritikk som i noen grad er velfortjent. Hans vektlegging av «hemmeligholdet» og «hykleriet» under 1700-tallets tyske opplysning, og opptattheten av opplysningen som kilde til kritikk og krise, har blitt lest som en overdrevent dyster tolkning av de moderne verdensbildenes opprinnelse. Eksempelvis står hans verker i sterk kontrast til arbeidene til Jürgen Habermas, hvor opplysningen holdes opp som selve glansbildet på demokratisk og deliberativ politikk.[11] Andre igjen har insistert på at anklagene mot Koselleck er overdrevet, og at han snarere forsøker å påkalle en mer refleksiv og realistisk bruk av politiske og sosiale konsepter.[12]

Se også[rediger | rediger kilde]

  • History in the Plural. An Introduction to the Work of Reinhart Koselleck. Niklas Olsen, New York: Berghahn, 2012. ISBN 978-0-85745-295-5
  • "An Application of Conceptual History to Itself. From Method to Theory in Reinhart Koselleck's Begriffsgeschifte." Kari Palonen. Finnish Yearbook of Political Thought 1: 39-69 (1997).
  • "Crisis." Janet Roitman. Political Concepts, New School for Social Research.[13]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Niklas Olsen (2012). History in the Plural: An Introduction to the Work of Reinhart Koselleck. Berghahn Books. 
  2. ^ Reinhart Koselleck (2002). The Practice of Conceptual History: Timing history, spacing concepts. Stanford University Press. s. 76. 
  3. ^ Michaela Richter, "Preface to the translation of the introduction and prefaces to Reinhart Koselleck's "Geschichtliche Grundbegriffe".«Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 3. januar 2013. Besøkt 21. juli 2012. 
  4. ^ Introduction: Translation of Reinhart Koselleck's "Krise," in Geschichtliche Grundbegriffe by Melvin Richter, Michaela W Richter.[1]
  5. ^ The Temporalization of Concepts, FINNISH YEARBOOK 1 (1997) Arkivert 19. april 2012 hos Wayback Machine.
  6. ^ Niklas Olsen (2012). History in the Plural: An Introduction to the Work of Reinhart Koselleck. Berghahn Books. s. 310. 
  7. ^ «Critique and Crises: Enlightenment and the Pathogenesis of Modern Society (Studies in Contemporary German Social Thought): Reinhart Koselleck: 9780262611572: Amazon.com: Books». Amazon.com. Besøkt 10. september 2013. 
  8. ^ Pankakoski, Timo (2013). «Conflict, Context, Concreteness: Koselleck and Schmitt on Concepts». Political Theory. 38 (6). s. 749–779. 
  9. ^ Olsen, Niklas (2004). «'Of all my teachers Schmitt was the most important': Reinhart Koselleck's intellectual and personal relations with Carl Schmitt». Historisk Tidsskrift. 104 (1). s. 61–64. 
  10. ^ Fillafer, Franz (2007). «The Enlightenment on Trial: Reinhart Koselleck's Interpretation of Aufklärung». The Many Faces of Clio: Cross-cultural Approaches to Historiography, Essays in Honor of Georg G. Iggers. Berghahn Books. s. 323–345. ISBN 9781845452704. 
  11. ^ Jürgen Habermas: (1962). The Structural Transformation of the Public Sphere: An Inquiry into a Category of Bourgeois Society. MIT Press. 
  12. ^ Müller, Jan-Werner (2013). «On conceptual history». Rethinking Modern European Intellectual History. Oxford University Press. s. 74–93. 
  13. ^ «Crisis : Political Concepts: Issue One». Political Concepts. Besøkt 10. september 2013.