Forsyningsnemnd
En forsyningsnemnd var en nemnd som hadde som sin primære oppgave å sikre forsyningen av de mest nødvendige forbruksvarene som matvarer, brensel og drivstoff. Nemndene delte ut rasjonering til både privatpersoner, institusjoner og forretninger blant annet i form av rasjoneringskort.
Opprettelse og organisering[rediger | rediger kilde]
Lov om forsyningsnemnder ble vedtatt den 9. juni 1939 og satt i kraft ved kongelig resolusjon den 25. august samme år.[1]
Alle landets kommuner fikk slik pålagt oppgaven med å opprette en forsyningsnemnd, med minst tre medlemmer (§ 1). Det står videre at funksjonærer som mottok lønn for arbeid i nemnda ikke skulle være blant de tre kommunalt valgte medlemmene. Kommunestyrene fikk i oppgave å ansette en funksjonær (leder) for forsyningsnemnda. Denne personen skulle stå for den daglige drift av nemnda, som regnskap og kontorarbeid
Alle fylkene skulle opprette fylkesforsyningsnemnder, med unntak av Oslo og Bergen (§2). Fylkesmannen skulle bestemme antall medlemmer og de ble videre valgt av fylkesutvalget.
Forsyningsnemndene sine innstrukser ble fastsatt av Forsyningsdepartementet 6. oktober 1939. Det ble her beskervet hvordan nemndene skulle ta fatt på arbeidet de var opprettet for å utføre. I § 2 beskrives bestemmelsene for rasjoneringkort og registreringskort. For at myndighetene skulle skaffe seg en god oversikt over forsyningssituasjonen i den enkelte kommune ble det ved hjelp av omfattende rasjoneringstellinger utarbeidet et kortregister over alle husstander, pensjonat, hoteller og forretninger. Og med dette som utgangspunkt fikk en utdelt rasjoneringskort. Skulle for eksempel familiesituasjonen endre seg måtte man søke forsyningsnemnda om fornyet rasjonering.
Da Norge var okkupert i 1940 begynte nemnda også å utføre en rekke tellinger. De viktigste tellingene var arealtellinger, husdyrtellinger, potettellinger og telling av varebeholdningen hos alle typer forretninger. Dette gjorde at nemndene hadde god kontroll over hva som fantes av varer og hvor mye som ble solgt underveis.
Nemndene var også pålagt å utføre tilsyn og kontrollere at lover og regler ble fulgt.
Arkivene etter forsyningsnemndene[rediger | rediger kilde]
Forsyningsenmndene var først og fremst en kommunal- og fylkeskommunalordning. Det betyr at arkivene fra disse nemndene befinner seg hos den enkelte kommune[2] eller hos fylkeskommunen. Det meste av materialet er åpent for innsyn.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Mykland, Liv; Masdalen, Kjell Olav (1987). Administrasjonshistorie og arkivkunnskap. Kommune. Universitetsforlaget. ISBN 82-00-18481-1.
- ^ Anita Haugen Lie (25.08.2014). «Forsyningsnemnda 75 år». Interkommunalt arkiv i Hordaland. Arkivert fra originalen 2. april 2015. Besøkt 30.03.2015.