Proskynesis
Proskynesis (gresk προσκύνησις) viser til den tradisjonelle persiske handlingen med å bukke og bøye seg i underdanighet overfor en person av høyere sosial status. Jo høyere status, jo lavere måtte man bøye seg. I den østlige ortodokse kirke er begrepet proskynesis benyttet teologisk for å indikere høyaktelse gitt til religiøse ikoner og relikvier. Det er adskilt fra begrepet latria, tilbedelse eller forgudelse som tilfaller Gud alene,[1] og fysiske gester i den vestlige kirke som å bøye seg eller knele foran et alter eller ikon.[2]
Etymologi[rediger | rediger kilde]
Det greske ordet προσκύνησις er avledet fra verbet προσκυνέω, proskyneo, som i seg selv er dannet fra de sammensatte ordene πρός, pros («henimot») og κυνέω, kyneo («kyss»), har den direkte betydningen «kysser mot».[3] Det beskriver holdningen med å underkastelse eller dyrkelse, særlig mot en hersker eller Gud.[4]
På engelsk finnes det lignende begrepet prostrate, «liggende med ansiktet ned» (i underkastelse, dyrkelse etc), men det er opptatt fra latinske prostratus.[5]
Praksis[rediger | rediger kilde]
Ifølge Herodot i hans Historier mottok en person med lik status et kyss på leppene, noen med litt lavere status gav et kyss på kinnet og noen med mye lavere sosial status måtte bøye seg helt ned foran den andre personen foran seg. For grekerne var det å gi proskynesis til en dødelig fullstendig barbarisk og var en latterlig handling. Grekerne var blant de få folkene som, grunnet deres miljø og kultur, hadde en særskilt idé om frihet, uavhengighet og selvstyre. Derfor var det å bøye seg for noen som helst dødelig uaktuelt for dem, og de reserverte den slags holdninger kun for guder.
Anvendelser[rediger | rediger kilde]
Dette kan ha ført til at noen grekere trodde at perserne tilba sin konge, som var den eneste perseren som fikk proskynesis fra alle, og andre misforståelser førte til mistolkninger som skapte kulturelle konflikter. Den er kjent at Aleksander den store foreslo denne skikken som en del av sin politikk for å forene persisk og gresk kultur, men han klarte ikke å få aksept blant sine greske ledsagere (et eksempel kan bli funnet hos hoffhistorikeren Kallisthenes), og til sist insisterte ikke Aleksander på praksisen.
Den romerske keiser Diokletian (284-305 e.Kr.) er vanligvis antatt å ha vært den sin innførte praksisen i Romerriket, noe som utgjorde et brudd med tidligere praksis under Principatet (den første perioden av Romerriket, 27 f.Kr. – 284 e.Kr.), som bevarte formen, om enn ikke hensikten, av et republikansk styre. Imidlertid er det en del antydninger om at en mer uformell utgave av proskynesis allerede var praktisert ved hoffet til Septimius Severus.[6] Den politiske årsaken for denne endringen var å opphøye keiserens rolle fra å være «første borger» til en hersker ikke av denne verden, guddommeliggjort, adskilt fra sine undersåtter, således også redusere sannsynligheten av et vellykket opprør, noe som hadde plaget riket de siste femti årene.
Tilsvarende ble keiseren ikke lenger hyllet som «Imp(erator)» på mynter. Denne tittelen hadde betydningen «feltherre». Isteden ble han hyllet som «D(ominus) N(oster)», det vil si «Vår Herre». Da keiser Konstantin den store gjorde kristendommen til statsreligion ble proskynesis en del av et utarbeidet, detaljert ritual hvor keiseren ble Guds stedfortredende regent på Jorden. Oppsvulminger av titler påvirket også andre ledende posisjoner i riket. Både Justinian I den store og hans hustru Teodora I insisterte både en ekstrem form for proskynesis, selv fra medlemmene i senatet. For dette ble de anklaget av historikeren Prokopios i hans Hemmelige historie.[7]
En anekdote er knyttet til Saint-Clair-sur-Epte-traktaten i 911 hvor norrøne Rollo skulle bli den franske kongens vasall. Det siste punktet ble komplisert da Rollo nektet å knele foran kongen og kysse hans fot. Det ble diskutert og man kom fram til et kompromiss: Rollo grep kongen fot, men uten å knele, men han var så høy at da han løftet armen mistet kongen balansen og falt bakover.[8]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Ware, Kallistos (Timothy) (1993): The Orthodox Church. London: Penguin Books. ISBN 0-14-014656-3. s. 257.
- ^ Bowen, Matthew L. (2013): «They Came and Held Him by the Feet and Worshipped Him»: Proskynesis before Jesus in Its Biblical and Ancient Near Eastern Context Arkivert 14. juli 2014 hos Wayback Machine. (PDF) i: Studies in the Bible and Antiquity 5, Brigham Young University, s. 63–89
- ^ πρός, κυνέω, προσκυνέω, προσκύνησις i: Liddell, Henry George; Scott, Robert: A Greek–English Lexicon hos Perseus Project.
- ^ «Proskynesis», Wiktionary
- ^ «Prostrate», Online Etymology Dictionary
- ^ Kolb, Frank (2001): Herrscherideologie in der Spätantike, Berlin. Omtale av Chris Epplett i Bryn Mawr Classical Review, 2002.
- ^ Prokopios: Hemmelige historie, 30, 21-30.
- ^ Holden, A.J. (1970): Le Roman de Rou de Wace. Paris: Éditions A.J. Picard. s. 54; linjene 1147–1156.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Marti, Berthe (1936): «Proskynesis and Adorare» i: Language 12, s. 272-282.
- Wiesehöfer, Josef (2003): «Denn ihr huldigt nicht einem Menschen als eurem Herrscher, sondern nur den Göttern". Bemerkungen zur Proskynese in Iran» i: Cereti, C.G.; Maggi, M. & Provasi, E. (red.): Religious Themes and Texts of Pre-Islamic Iran and Central Asia. Studies in Honour of Gh. Gnoli on the Occasion of his 65th Birthday on 6 December 2002, Wiesbaden, s. 447-452.
- Wiesehöfer, Josef (2001): «Proskynesis» i: Der Neue Pauly, bd. 10, s. 443f.
Se også[rediger | rediger kilde]
- Kowtow, den dype gestus av respekt i Kina som uttrykkes ved å knele og bøye seg så dypt at man lar hodet støte gulvet/bakken.
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- (en) Proskynesis – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- «Proskynesis», Livius.org
