Professor Longhair

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Professor Longhair
Født19. desember 1918
Bogalusa
Død30. januar 1980 (61 år)
New Orleans
Beskjeftigelse Pianist, gateartist, musiker, sanger
Nasjonalitet USA

Henry Roeland Byrd (født 19. desember 1918 i Bogalusa i Louisiana, død 30. januar 1980) også kjent som Roy «Bald Head» Byrd, Fess og Professor Longhair, var en amerikansk bluessanger og pianist. Professor Longhair er særlig kjent for å ha bidratt til to distinkte epoker i jazzens historie: Han var aktiv både i glansdagene til tidlig rhythm and blues og under oppblomstringen av interessen for tradisjonell jazz etter å ha startet New Orleans Jazz and Heritage Festival.

Musikkjournalisten Tony Russell skriver i sin bok The Blues – From Robert Johnson to Robert Cray: «The vivacious rhumba-rhythmed piano blues and choked singing typical of Fess were too weird to sell millions of records; he had to be content with siring musical offspring who were simple enough to manage that, like Fats Domino or Huey "Piano" Smith. But he is also acknowledged as a father figure by subtler players like Allen Toussaint and Dr. John[1][2]

Biografi[rediger | rediger kilde]

Professor Longhair ble født den 19. desember 1918 i Bogalusa, Louisiana.[1] Han livnærte seg som småsvindler og bondefanger, inntil han satset seriøst på pianoet i trettiårene. Han lærte seg å spille på et piano som manglet tangenter og utviklet dermed en unik spillestil.[1]

Longhair begynte sin karriere i New Orleans i 1948 med en konsert på Caldonia Club. Klubbeieren Mike Tessitore kom på Longhairs artistnavn, inspirert av Byrds rufsete hår.[3] Longhairs første innspilling i 1949 inneholdt fire sanger (inkludert første versjon av hans signaturmelodi Mardi Gras in New Orleans) og ble gitt ut på det Dallas-baserte plateselskapet Star Talent. Bandet hans kalte seg «the Shuffling Hungarians», uvisst av hvilken grunn. Fagforeningsproblemer forsinket utgivelsen, men Longhairs neste utgivelse på Mercury Records samme året var en vinner.[3] Gjennom hele 1950-tallet gjorde han innspillinger for Atlantic Records, Federal Records, samt andre mindre, lokale plateselskaper. Professor Longhair hadde bare én stor kommersiell hit, Bald Head i 1950, kreditert Roy Byrd & His Blues Jumpers.[3] Han spilte også inn sine favorittlåter Tipitina, Big Chief og Go to the Mardi Gras.[1] Men Professoren klarte ikke å nå et stort hvitt publikum slik Fats Domino gjorde.[1]

Etter å ha kommet seg fra et mindre slag, gjorde Professor Longhair comeback i 1957 med No Buts - No Maybes.[3] Han frisket opp sin Go to the Mardi Gras i 1959, og denne versjon spilles hvert år under Mardi Gras i New Orleans.[3]

På 1960-tallet stoppet Professor Longhairs karriere opp.[1] Han måtte ta seg jobb som vaktmester og hadde problemer med pengespill.[4]

I 1971 opptrådte Longhair under New Orleans Jazz and Heritage Festival for å gjenvinne sin posisjon, og i 1973 spilte han på både Newport Jazz Festival og Montreux Jazz Festival.[1] Hans liveinnspilling Live on the Queen Mary (1978) ble tatt opp på en fest hos Paul og Linda McCartney.[1] Hans eneste opptreden i Storbritannia, i 1978, ble hedret som The London Concert.

På 1980-tallet fikk album som Crawfish FiestaAlligator og New Orleans PianoAtlantic et stort publikum i Amerika.[4] Han opptrådte i PBS- serien Soundstage (med Dr. John, Earl King og the Meters) og spilte i dokumentarfilmen Piano Players Rarely Ever Play Together.[3] Filmen ble et minnesmerke over Longhair, etter at han døde av et hjerteinfarkt under innspillingen.[3][4] Opptak fra begravelsen er med i filmen.[3]

I 1981 ble Professor Longhair posthumt valgt inn i Blues Hall of Fame.[5] Han mottok en Grammy posthumt for sine tidlige innspillinger som House Party New Orleans Style, og i 1992 ble han innvalgt i Rock and Roll Hall of Fame.[6]

B-siden My Carnival på Paul McCartneys single 'Spies Like Us', kreditert Paul McCartney & Wings, ble spilt inn i New Orleans og dedisert til Professor Longhair.

Fess-sangen Tipitina ble spilt inn av Hugh Laurie på hans album Let Them Talk i 2011. Laurie er en gammel fan og har brukt sangen Go to the Mardi Gras som tema i pilotepisoden til serien A Bit of Fry & Laurie.

Diskografi[rediger | rediger kilde]

Sitat[rediger | rediger kilde]

SitatBlack or white, local or out-of-town, they all had Longhair's music in common. Just that mambo-rhumba boogie thing.Sitat
Allen Toussaint[7]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f g h Russell, Tony (1997). The Blues — From Robert Johnson to Robert Cray. Dubai: Carlton Books Limited. s. 157. ISBN 1-85868-255-X. 
  2. ^ «Introduction». www.history-of-rock.com. Arkivert fra originalen 2008-06-23. Besøkt 23. juni 2008. 
  3. ^ a b c d e f g h «Biography by Bill Dahl». Allmusic.com. Besøkt 28. mai 2009. 
  4. ^ a b c Oliver (ed.), Paul (1989). The Blackwell Guide to Recorded Blues. Cambridge, MA: Blackwell Publisher. s. 280–281. ISBN 0-631-18301-9.  Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; navnet «recordedblues» er definert flere steder med ulikt innhold
  5. ^ Innvalgte i Blues Hall of Fame 1981. Arkivert 17. juli 2012 hos Wayback Machine. (Besøkt 27. august 2012)
  6. ^ Allaboutjazz.com - accessed May 2009
  7. ^ Du Noyer, Paul (2003). The Illustrated Encyclopedia of Music (1st utg.). Fulham, London: Flame Tree Publishing. s. 161. ISBN 1-904041-96-5. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]