Blåtrykk

Denne artikkelen omhandler en fotografisk trykkeprosess. For stofftrykkteknikken, se Blåtrykk (stofftrykk).

Blåtrykk er en fotografisk trykkeprosess som har en cyanblå farve. Denne formen for trykking var spesielt populær innen ingeniørkretser selv langt inn i det tyvende århundre. Prosessen, som var enkel og billig å utføre gjorde at ingeniører og kunne skape store kopier av sine arbeider, som ble referert til som «blåtrykk». Der er to kjemikalier som blir brukt i denne prosessen:

• Ammonium jern(III)-sitrat
• Kaliumhexacyanidoferrat(III)

Historie

Den engelske astronomen og vitenskapsmannen John Herschel oppdaget prosessen i 1842. Selv om den ble utviklet av Herschel, ble prosessen mest sett på som nyttig for å gjenskape notater og diagrammer. Det var først Anna Atkins som bragte blåtrykket inn i fotografiens verden. Hun lagde en begrenset serie med fotografiske bøker med blåtrykk som dokumenterte bregner og andre former for planteliv fra hennes omfattende tangsamling. Atkins plasserte prøver direkte på papir som hadde fått blåtrykksløsning penslet over seg og lot lys skape en silhuetteffekt på papiret. Ved å bruke denne typen fotogrammer, så blir Anna Atkins sett på som den første kvinnelige fotografen.

Prosess

Den typiske rutinen er å blande en lik mengde med 8,1% (vektprosent) løsning med kaliumhexacyanidoferrat(III) og en 20% løsning med Ammonium jern(III)-sitrat. Denne svakt lysfølsomme løsningen blir deretter belagt på en mottagelig overflate, som for eksempel papir eller tøy og blir deretter tørket et mørkt sted. Blåtrykk kan bli trykket på enhver overflate som kan ta opp jernløsningen. Selv om akvarellpapir er den vanligste overflaten, har bomull, ull samt til og med porøse overflater belagt med gelatin også blitt brukt.

Et positivt bilde kan bli laget gjennom å eksponere en belagt overflate for ultrafiolett lys (for eksempel sollys) ved kontakt med et negativ. Negativer kan skapes på forskjellige måter – historisk gjennom et fotografisk negativ (film, plater, osv.), men det er også mulig å bruke et digitalt bilde, omvende det til et negativ og skrive det ut (eksempelvis på en blekkstråleskriver) på gjennomsiktig acetat. Det ultrafiolette lyset reduserer jern(III) til jern(II). Dette etterfølges med en reaksjon mellom jern(II)-komplekset og cyandioferrat, som resulterer i en uløselig, blå farve kjent som prøyssisk blå.

Det reduserte jernet fører til at papiret får en stål-grå-blå farve Fargeendringen er avhengig av mengden med ultrafiolett lys, men akseptable resultater fås ved eksponeringer på rundt 10-20 minutter på en mørk, overskyet dag. Høylysene bør se overeksponerte ut ettersom den endelige vannvasken vil redusere sluttverdiene i trykket. Selv om trykk kan bli laget gjennom bruk av negativer, er det også mulig å legge gjenstander på sensitivt papir og lage fotogrammer.

Etter eksponering så fremkalles bildet ved å vaske vekk den gule ureagerte jernløsningen med rennende vann. Selv om den blå farven blir mørkere ettersom trykket tørknes, kan effekten gjøres raskere ved å legge trykket i en 6% (volumprosent) løsning med 3% hydrogenperoksid. De vannløselige jern(III)-saltene vaskes bort, men den uløselige blåfarven blir igjen i papiret. Dette er det som gir bildet den typiske farvepaletten. Den samlede kontrasten i sensibiliseringsløsningen kan gjøres sterkere ved å legge til omtrent 6 dråper med 1% (vektprosent) løsning kaliumdikromat for hver 2 ml med sensibiliseringsløsning.

Bevaring over lengre tid

I motsetning til mange historiske samt moderne fotografiske prosesser, tåler blåtrykk dårlig å bli oppbevart i basiske omgivelser. En annen uvanlig egenskap ved blåtrykket er dets regenerative egenskaper. Det er ofte mulig å restaurere et lysfalmet blåtrykk til stor grad tilbake til sitt opprinnelige toneomfang bare ved å oppbevare trykket midlertidig et mørkt sted.