Politisk ponerologi
Politisk ponerologi er et konsept innenfor psykologi og politisk filosofi som fokuserer på studiet av ondskapen i politiske systemer. Konseptet ble popularisert av den polske psykologen Andrzej Łobaczewski i hans bok Political Ponerology: A Science on the Nature of Evil Adjusted for Political Purposes.[1]
Bakgrunn og definisjon[rediger | rediger kilde]
Begrepet ponerologi stammer fra det greske ordet poneros, som betyr ondskap. I konteksten av politisk ponerologi, undersøker konseptet hvordan ondskap, spesielt i form av psykopati og andre personlighetsforstyrrelser, kan infiltrere og prege politiske systemer. Łobaczewski argumenterte for at politiske systemer noen ganger kan bli dominert av personer med psykopatiske trekk, et fenomen han kalte patokrati.
Innflytelse og anvendelse[rediger | rediger kilde]
Politisk ponerologi har gitt innsikt i hvordan individuelle psykopatiske trekk kan påvirke større sosiale strukturer og politiske systemer. Denne forståelsen er spesielt relevant i studiet av totalitære og autoritære regimer, hvor maktkonsentrasjon og undertrykkelse ofte er fremtredende.
I tillegg til Łobaczewskis arbeid, kan konseptet politisk ponerologi videre utforskes gjennom Hannah Arendts The Origins of Totalitarianism.[2] Arendt undersøker hvordan totalitære regimer, som nazismen og stalinismen, utnyttet ideologisk manipulasjon og undertrykkelse for å oppnå og opprettholde makt, og hvordan slike regimer kunne forvandle ordinære mennesker til villige utførere av ondskapsfulle handlinger.
Stanley Milgrams eksperiment fra 1960-tallet, ofte kjent som «Milgram-eksperimentet», gir også innsikt i politisk ponerologi.[3] Eksperimentet demonstrerte hvordan enkeltpersoner kan bli presset til å adlyde autoritative ordrer, selv når disse ordrene innebærer å skade andre.
René Girards teori om syndebukkfenomenet gir ytterligere innsikt i dynamikken av politisk ponerologi.[4] Girard argumenterte for at samfunn ofte projiserer sine interne konflikter og spenninger på en syndebukk, en uskyldig eller marginalisert gruppe, som så blir gjenstand for kollektiv aggresjon og forfølgelse.
Gruppepress og ondskap[rediger | rediger kilde]
I et samfunn ledet av individer med psykopatiske trekk, kan det oppstå en dynamikk i befolkningens atferd og holdninger. Selv om det er usannsynlig at en betydelig andel av befolkningen vil være fullverdige psykopater, kan en viss prosentandel av befolkningen som har mildere psykopatiske trekk eller tendenser, finne en slik ledelsesform tiltalende eller til og med inspirerende.[5] Dette fenomenet kan delvis forklares gjennom sosial læringsteori, som antyder at mennesker lærer og overtar atferd ved å observere og etterligne andre, spesielt de i maktposisjoner.[6]
Forskning har vist at gruppepress kan ha en betydelig innvirkning på individets atferd, og i noen tilfeller kan dette føre til at personer utfører handlinger de ellers ikke ville vurdert. En studie ledet av Jasna Kudek Mirošević et al. undersøkte hvordan studenter er mottakelige for påvirkning fra jevnaldrende, og fant at dette kan lede til risikofylt atferd som narkotikabruk eller gambling.[7]
I tillegg har forskning av Katharine A McIntyre og J. Platania vist hvordan sosialisering påvirker individers beslutningstaking i risikofylte sosiale situasjoner.[8] Studien deres indikerer at under gruppepress kan individer oppfatte risikable eller negative atferder som mer akseptable eller mindre skadelige, noe som potensielt kan lede til engasjement i slike atferder.
Matthew Sophas forskning på sosiale mediers innflytelse på gruppepress illustrerer også hvordan individer kan konformere seg til gruppenormer eller -atferder online, noe som kan inkludere negative handlinger, på grunn av påvirkning fra deres digitale jevnaldrende.[9]
Gruppetilhørighet og ondskap[rediger | rediger kilde]
Politisk ponerologi tar også for seg fenomener som «gruppefavorisering» og «syndebukkfenomenet», som spiller en sentral rolle i hvordan ondskap kan manifestere seg i samfunnet. Gruppefavorisering refererer til tendensen mennesker har til å favorisere de som tilhører deres egen gruppe, mens de diskriminerer eller undervurdere de som tilhører andre grupper.[10]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Łobaczewski, Andrzej (2006 (original work published in 1984)). Political Ponerology: A Science on the Nature of Evil Adjusted for Political Purposes. Red Pill Press. ISBN 978-1897244258. Sjekk datoverdier i
|dato=(hjelp) - ^ Arendt, Hannah (1951). The Origins of Totalitarianism. Harcourt, Brace, Jovanovich. ISBN 978-0156701532.
- ^ Milgram, Stanley (1963). «Behavioral Study of Obedience». Journal of Abnormal and Social Psychology. 67 (4): 371–378. doi:10.1037/h0040525.
- ^ Girard, René (1986). The Scapegoat. Johns Hopkins University Press. ISBN 978-0801839177.
- ^ Blagov, P.; Patrick, C.; Oost, K.; Goodman, Joshua A.; Pugh, Alan T. «Triarchic Psychopathy Measure: Validity in Relation to Normal-Range Traits, Personality Pathology, and Psychological Adjustment».
- ^ Kelland, M. «Social Learning Theory and Personality Development».
- ^ Mirošević, Jasna Kudek; Radetić-Paić, Mirjana; Prskalo, I. (2021). «Students’ Mental Health Risks Regarding Susceptibility to Peer Pressure». Acta Kinesiologica.
- ^ McIntyre, Katharine A; Platania, J. (2009). «Giving in to Group Pressure: The Impact of Socialization and Risk on Perceived Outcomes» (PDF).
- ^ Sopha, Matthew. «It's Not All About the Music: Digital Goods, Social Media, and the Pressure of Peers» (PDF).
- ^ Greenwald, Anthony G.; Pettigrew, Thomas F. (2014). «With malice toward none and charity for some: Ingroup favoritism enables discrimination». American Psychologist. 69 (7): 669–684. doi:10.1037/a0036056.