Pierre Bérégovoy

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Pierre Bérégovoy
Pierre Beregovoy.jpg
Født23. desember 1925
Déville-lès-Rouen
Død1. mai 1993 (67 år)
Paris
Ektefelle Gilberte Bérégovoy
Søsken Michel Bérégovoy
Utdannet ved Université Strasbourg III
Beskjeftigelse Politiker
Parti Parti socialiste, Section française de l'Internationale ouvrière, Parti socialiste unifié
Nasjonalitet Frankrike
Språk Fransk
Medlem av Europarådets parlamentarikerforsamling
Utmerkelser Storkorset av Den nasjonale fortjenstorden, storoffiser av Infante Dom Henriks orden

Pierre Eugène Bérégovoy (født 23. desember 1925 i Déville-lès-Rouen i departementet Haute-Normandie, død 1. mai 1993 i Nevers) var en fransk sosialdemokratisk politiker. Han var Frankrikes statsminister under president Mitterrand fra 2. april 1992 til 29. mars 1993.[1]

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Bérégovoy stammet på farssiden fra en ukrainsk familie (Береговой) som under den russiske borgerkrig hadde emigrert fra Russland til Frankrike.[trenger referanse] Moren var fransk.

Etter folkeskoleavslutning i 1937 begynte han på gymnaset, men sluttet da faren ble syk, tok i stedet teknisk fagutdannelse og gikk ut i 1941 med et brevet élémentaire industriel, et yrkesfagbevis (certificat d'aptitude professionnelle) som montør og for industridesign.

Yrkeskarriere[rediger | rediger kilde]

I 1942 bestod han opptaksprøven ved det statlige jernbaneselskap SNCF. I 1944 deltok han i frigjøringen av de ytre deler av Rouen. I 1949 ble han engasjert for å ha kontakten med fagforeningene av Christian Pineau, som var minister for offentlige arbeider og transportvesenet i regjeringen Queuille. I 1950 ble han teknisk ansvarlig ved Gaz de France (GdF) i Rouen. Han ble i 1960 med samme oppdrag flyttet til Paris. Han fortsatte å inneha stillinger i GdF frem til 1978, da han sluttet som stedfortredende direktør.

Politikken[rediger | rediger kilde]

I 1944 ble han med i Section française de l’Internationale ouvrière (SFIO og grunnla fagforeningsavdelingen av Force Ouvrière. I 1949 overtok han ledelsen av den sosialistisk pregede ukeavisen La République de Normandie. Etter at han trådte ut av SFIO i 1958, var han med på å grunnlegge Parti socialiste unifié (PSU), og fra 1960 ble han som medarbeider av Pierre Mendès France ansvarlig for sosiale spørsmål. I 1967 trådte han ut av også dette partiet. Deretter var han med i politiske klubber under ledelse av Alain Savary.

I 1969 trådte han inn i de nygrunnlagte sosialistiske parti under partiets årsmøte i Alfortville. I 1971 deltok han ved partiets årsmøte i Épinay, der det ble utarbeidet et felles partiprogram. Han støttet i 1974 François Mitterrand i presidentvalgkampen. Mitterrand tapte med knapp margin mot Giscard d’Estaing. I 1977 ledet Bérégovoy forhandlingene med Det franske kommunistiske parti om et felles regjeringsprogram.

I regjeringen[rediger | rediger kilde]

Bérégovoy ble stabssjef under president François Mitterrand da han tiltrådte i 1981. Han var sosialminister 1982-1984 og deretter finansminister 1984-1986 i statsminister Laurent Fabius regjering. Han ledet Mitterrands kampanje i presidentvalget i 1988 og ble igjen finansminister 1988-1992. Da Édith Cresson ble tvunget til å fratre som statsminister etter sosialistpartiets dårlige resultater i de lokal- og regionalvalget i 1992 ble Pierre Bérégovoy utnevnt til hennes etterfølger. Bérégovoy klarte imidlertid ikke å snu opinionen, og måtte ikke lenge etter avgå etter 1993 års parlamentsvalg da sosialistpartiet gjorde sitt dårligste valg siden 1960-tallet.[trenger referanse]

Den 1. mai 1993 ble Bérégovoy funnet skutt ved Loires bredd i Nevers, hans hjemsted i Bourgogne, der han også var borgermester. Politiet bedømte det som et selvmord.[2]

Referanser[rediger | rediger kilde]


Forgjenger:
 Édith Cresson 
Frankrikes statsminister
(1992–1993)
Etterfølger:
 Édouard Balladur