Peter Galbraith

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Peter Galbraith
Født31. des. 1950Rediger på Wikidata (73 år)
Boston
BeskjeftigelseDiplomat, politiker, statsviter, matematiker, universitetslærer Rediger på Wikidata
Embete
Utdannet vedHarvard University
Georgetown University Law Center
St Catherine's College
Harvard College
Commonwealth School
FarJohn Kenneth Galbraith
MorCatherine Galbraith
SøskenJames K. Galbraith
PartiDet demokratiske parti
NasjonalitetUSA

Peter Woodard Galbraith (født 31. desember 1950) er en diplomat, politiker, forfatter, kommentator[1] og forretningsmann[2] fra USA.

Galbraith er særlig kjent som tilhenger av uavhengighet for Kurdistan og som kritiker av USAs håndtering av Irak etter invasjonen i 2003. Han spilte en nøkkelrolle i utformingen av Iraks grunnlov etter USAs invasjon, og bidro til selvstyre for den kurdiske regionen herunder råderett over oljeressursene.[3] Galbraith arbeidet 1979 til 1993 for utenrikskomitéen i USAs senat, på denne tiden besøkte han irakisk Kurdistan og dokumenterte Saddam Husseins overgrep mot sivilbefolkningen der.[4] Under opptrappingen til USAs invasjon av Irak i 2003 argumenterte han til støtte for president Bush' planer, men kritiserte senere USAs utforming av det nye Irak etter Saddam Hussein.[5][6] Politisk er han tilknyttet demokratene. I 2003 etablerte Galbraith et konsulentselskap som tilbød bistand i forhandlinger og andre tjenester til private og statlige aktører.

Han var medlem av delstatssenatet i Vermont 2011-2015,[7] og stilte til valg som guvernør i Vermont.[8]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Peter Galbraith er sønn av John Kenneth Galbraith, en av de ledende økonomer, embetsmenn og kommentatorer i USA på 1900-tallet. Peter Galbraith er gift med den norske sosialantropologen Tone Bringa, og har delvis vært bosatt i Bergen[9], delvis i Vermont, USA.[7] Peter Galbraith var venn av og rådgiver for den pakistanske politikeren Benazir Bhutto etter at de først møttes som barn og senere studerte sammen ved Harvard.[10][11] Han bidro til at Zia -ul-Haq løslot Bhutto fra fengsel.

Diplomatisk karriere[rediger | rediger kilde]

Under president Clinton ble han i 1993 utnevnt til USAs første ambassadør til Kroatia, en stilling han hadde til 1998. Som ambassadør i Kroatia var han en av tilretteleggerne av forhandlingene som ledet frem til Erdut-avtalen og slutten krigen i Kroatia.[12] I denne perioden var han også ansvarlig for USAs humanitære innsats i Kroatia.

Han har senere arbeidet for FN, blant annet på Øst-Timor og i Afghanistan. I Øst-Timor var Galbraith leder for politiske og konstitusjonelle forhold i FNs overgangsadministrasjon (UNTAET), han deltok også i overgangsregjeringen. Han hadde der en sentral rolle i utforming av Øst-Timors overgangsregjering og forfatning. I disse vervene fullførte Galbraith forhandlinger med Australia om en avtale om utvinning av olje og gass i Timorsjøen.[trenger referanse]

I Afghanistan var Galbraith nestkommanderende under FNs spesialutsending, den norske diplomaten Kai Eide.[13] Ifølge The Times ble Galbraith tildelt stillingen etter press fra den amerikanske diplomaten Richard Holbrooke – Galbraiths nære venn og president Obamas spesialutsending til Afghanistan og Pakistan; Kai Eide var på sin side sterkt i mot utnevningen av Galbraith.[14][15][16] Eide og Galbraith er også gamle venner eller bekjente,[17], de arbeidet nært sammen på Balkan på 1990-tallet, og Eide presenterte Galbraith for den norske kvinnen som nå er Galbraiths kone.[18] FNs generalsekretær fjernet Peter Galbraith fra stillingen som nestkommanderende i Afghanistan etter at Galbraith kritiserte Kai Eide for håndteringen av påstått valgfusk i landet og etter Galbraith skal ha planlagt å få president Karzai fjernet.[19] Overfor Bergens Tidende understreket han igjen at «ansvaret for valgfusket ligger hos president Karzai og medlemmer av valgkommisjonen.»[20]

DNO-saken[rediger | rediger kilde]

I 2009-2010 kom han i offentlig søkelys i Norge på grunn av sin rolle som rådgiver for oljeselskapet DNO i forbindelse med DNOs etablering i Nord-Irak. Dette skjedde i 2005, samtidig som Iraks nye grunnlov ble utarbeidet.[21] USAs tidligere administrator i Irak, Paul Bremer, kritiserte Galbraith for rolleblanding som han karakteriserte som en "etisk feilvurdering".[22] Ifølge Dagens Næringsliv fikk Galbraith fem prosent av DNOs oljevirksomhet i Irak som betaling for arbeidet, tilsvarende omkring 189 millioner kroner.[23] Ifølge Dagens Næringsliv ble Galbraiths forretningsinteresser håndtert gjennom selskapet Porcupine LP registrert i Delaware, USA.[24] Ifølge New York Times fikk Galbraith retter i oljefeltene våren 2004.[25] Galbraith avviste samtidig at det dreide seg om en rolleblanding fordi han på denne tiden ikke hadde noen offentlig stilling og dermed opptrådte kun som privatperson.[26] Overfor Bergens Tidende avviste Galbraith påstandene om rolleblanding, og han sa at det var en «normal kommersiell aktivitet» og at det ikke var noe «spesielt hemmelig rundt dette».[27] Konflikten mellom Galbraith og DNO om rettighetene til oljefeltet Takwe ble i oktober 2010 av en voldgiftsdomstol avgjort til fordel for Galbraith. DNO må ifølge dommen betale en erstatning på mellom 320 og 440 millioner kroner.[28]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ http://www.nytimes.com/2009/10/28/opinion/28galbraith.html?ref=global-home lest 27.november 2010
  2. ^ Dagens Næringsliv, lørdag 9.oktober 2010, s.8-9
  3. ^ Dagens Næringsliv, lørdag 9.oktober 2010, s.9
  4. ^ http://nymag.com/news/politics/69266/index2.html lest 27.november 2010
  5. ^ http://nymag.com/news/politics/69266/index2.html
  6. ^ Galbraith, Peter W. 2004. 'How to get out of Iraq' New York Review of Books, May 13, 2004, lest 27.november 2010
  7. ^ a b Hirschfeld, Peter (13. november 2015). «Former Windham Senator Peter Galbraith Considering A Run For Governor». Vermont Public Radio. Besøkt 4. desember 2016. 
  8. ^ Ledbetter, Stewart (23. mars 2016). «Galbraith enters Democratic primary for governor of Vermont». WPTZ. Besøkt 4. desember 2016. 
  9. ^ Bergens Tidende, 2. januar 2010, s.16
  10. ^ http://www.nytimes.com/2007/12/28/world/asia/28bhuttocnd.html?_r=1
  11. ^ http://www.nytimes.com/2007/12/30/weekinreview/30bumiller.html
  12. ^ http://www.timesonline.co.uk/tol/news/world/us_and_americas/article5977459.ece lest 27.november 2010
  13. ^ Bergens Tidende, 2. januar 2010, s.16
  14. ^ http://www.timesonline.co.uk/tol/news/world/us_and_americas/article5977459.ece lest 27.november 2010
  15. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 27. mars 2009. Besøkt 27. november 2010.  lest 27.november 2010
  16. ^ Nærland, Mina Hauge: 'Eides Afghanistan' (bokanmeldelse). Dagbladet 8.november 2010, s.36.
  17. ^ http://nymag.com/news/politics/69266/index1.html lest 27.november 2010
  18. ^ http://www.timesonline.co.uk/tol/news/world/us_and_americas/article5920608.ece
  19. ^ '- Galbraith ville tvinge Karzai til å gå', Adresseavisen, 18.desember 2009, s.22
  20. ^ Bergens Tidende, 2. januar 2010, s.16
  21. ^ Dagens Næringsliv, 13. november 2009, s.9
  22. ^ Dagens Næringsliv, 21.november 2009, s.4
  23. ^ Dagens Næringsliv, lørdag 9.oktober 2010, s.8
  24. ^ http://www.dn.no/energi/article1761232.ece lest 27.november 2010
  25. ^ http://www.nytimes.com/2009/11/12/world/middleeast/12galbraith.html
  26. ^ http://www.nytimes.com/2009/11/12/world/middleeast/12galbraith.html?pagewanted=2 (side 2 av artikkelen) lest 27. november 2010
  27. ^ Bergens Tidende, lørdag 2. januar 2010, s.17.
  28. ^ Aftenposten, 7.oktober 2010, s.6.

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • Galbraith, Peter: Unintended consequences: How war in Iraq strengthened America's enemies, New York, Simon & Schuster, 2008
  • Galbraith, Peter: The end of Iraq: How American incompetence created a war without end, New York, Simon & Schuster, 2006