Pella-slottet
| Pella-slottet | |||
|---|---|---|---|
 Et vedutamaleri fra ca. 1796 | |||
| Land | Russland | ||
| Sted | Otradnoje | ||
| Stilretning | Nyklassisistisk arkitektur | ||
| Etablert | 1785 | ||
| Kart | |||
 Pella-slottet 59°46′09″N 30°47′23″Ø | |||
Pella-slottet (russisk: Пеллинский дворец, Pellinskij dvorets) var et slott som ikke ble ferdigbygget, og som lå øst for St. Petersburg i Russland, der byen Otradnoje ligger i dag. Slottet ble påbegynt av Katarina den store som sommerresidens for barnebarnet Aleksander, den senere keiser Aleksander I.
Pella-slottet ble påbegynt i 1785; I 1789 ble videre byggevirksomhet utsatt, grunnet økonomiske problemer. Hadde slottet blitt fullført hadde det blitt Russlands største.[1] Katarinas sønn og etterfølger, Paul I, sørget for å få det halvferdige Pella-slottet revet som en del av Palasskrigen.
Det eksisterer svært få avbildninger av Pella-slottet, og kun et par tegninger og akvareller av Giacomo Quarenghi er bevart.
Begynnelsen[rediger | rediger kilde]
Katarina var ekstremt glad i barnebarnet Aleksander, og så for seg gutten som en ny Aleksander den store. I november 1784 kjøpte hun godset Pallila (også kalt Ivanovskaja myza) fra Ivan Nepljujevs arvinger. Ivanovskaja var allerede et storgods med en to-etasjes hovedbygning i tømmer og fire gjestehus. I den tilhørende parken lå innsjø forbundet med Neva via en kanal, og den hadde også statuer og annen hagekunst. Katarina besøkte godset enkelte ganger ganger før byggingen av det nye slottet startet.[2]
I 1785 ble Ivanovskaja omdøpt til Pella-slottet, et navn som viste til antikkens Pella i Kongeriket Makedonia, fødestedet til Aleksander den store. I mars 1785 godkjente Katarina planer for et nytt, storslagent slott tegnet av arkitekten Ivan Starov, og like etterpå la hun også planer for en engelsk park. Arbeidet ble snart påbegynt, og det seremonielle første spadetak ble tatt den 17. juli.
Byggingen[rediger | rediger kilde]
Arkitekt Ivan Starov fikk i oppdrag å lage et slott i nyklassisistisk stil, og det nye slottet skulle gjenskape kongeslottet i Antikkens Makedonia. Giacomo Quarenghi bistod Starov og Katarina, og engelskmannen John Bush ble hentet inn som landskapsarkitekt i 1787.[3]
Starov baserte designet sitt på Étienne-Louis Boullées aldri gjennomførte ideer for en ombygging av Versailles. Starovs Boullée-inspirerte plan var så populær hos Katarina at hun skrev at «alle mine sommerresidenser er bare hytter sammenlignet med Pella, som stiger som en Føniks fra asken». Pella var det største keiserpalasset i datidens Russland, og det var også landets mest komplekse byggverk.[1] I sentrum skulle det stå et hovedbygning, omkranset av åtte residenser og seksten mindre palladianske bygninger. Disse skulle knyttes sammen med søyleganger.[1]
Katarina hadde brukt 823 000 rubler på slottet da byggearbeidene ble stoppet i november 1789 på grunn av Den russisk-tyrkiske krig (1787–1792). De ni viktigste bygningene og fem av søylegangene var da fullført, mens de mindre bygningene rundt ennå ikke var påbegynt. De fullførte bygningene hadde allerede blitt innredet med 350 varmeovner og møbler designet av David Roentgen.[4]
Rivingen[rediger | rediger kilde]
Det halvferdige slottet ble stående frem til desember 1796, da Katarinas etterfølger Paul I gav ordre om at det skulle rives. Dette skjedde som en del av Palasskrigen, og Paul sørget for at byggematerialene fra Pella heller ble brukt til sitt eget slott-prosjekt, Mikhajlovskij-slottet i St. Petersburg. Rivingen av Pella startet i 1797, og i januar 1801 var seks av ni bygninger revet. De siste tre bygningene ble revet i Aleksander Is regjeringstid.
Kun én bygning står igjen fra anlegget, et postkontor tegnet av Starov på 1780-tallet. Denne bygningen var egentlig ikke en del av selve slottet, men var likevel tegnet for å gjenspeile Pellas arkitektur, bare i mindre skala. Postkontoret hadde for eksempel søyleganger fra rotunde-hovedbygningen til mindre bygninger rundt, tilsvarende som slottet hadde. På 1800-tallet ble flesteparten av søylegangene og småbygningene revet, mens hovedbygningen fikk den opprinnelige fasaden ødelagt av nye piper og vinduer.[5]
Referanser[rediger | rediger kilde]
Kilder[rediger | rediger kilde]
- Shvidkovsky, Dmitry (2007). Russian architecture and the West. Yale University Press. ISBN 0300109121, ISBN 978-0-300-10912-2.
- Voronov, Victor (2008). Ivan Starov (Иван Старов) (russisk). Saint Petersburg: Iskusstvo-SPB. ISBN 9785210015112.
- (Russisk) Palasser og Herregårder i Ladoga-Regionen