Peder Alfssøn
| Peder Alfssøn | |||
|---|---|---|---|
| Født | Oslo | ||
| Død | 3. mai 1663 | ||
| Beskjeftigelse | Lege, jurist | ||
| Embete |
| ||
| Barn | Iver Pedersen Adolphus | ||
Peter Alfssøn (latin Petrus Adolphus, født ca. 1570 i Oslo, død 3. mai 1663) var en norsk lege og jurist.
Liv[rediger | rediger kilde]
Han studerte ved utenlandske universiteter (Leiden, Orléans, Padova og Basel) og ble dr. med. for en avhandling De pleuritide. Han brukte også tittelen dr. jur. I 1610 utga han en kommentar til den norske landsloven i København. I 1613 var han en av studentene som var innstevnet for herredagen i Skien, mistenkt for papisteri. På denne tiden studerte han i utlandet.
Tilbake i Norge ble han utnevnt til lege i Bergen og fikk et prebende der i byen. I 1626 fikk han et kanonikat i Oslo, med plikt til å undervise ved den lærde skolen og praktisere som lege. Han var en av tre professorer ved det nye gymnaset i Christiania. På denne tiden fikk han i oppdrag av biskopen Nils Glostrup i Oslo å skaffe materialer til historikeren Ole Worm. I denne sammenhengen beskrev han noen helleristninger, og var den første som beskrev Tunesteinen og Dynnasteinen.
I 1630 mistet han av ukjente grunner prebendet i Bergen og kanonikatet i Oslo. Han søkte derfor og fikk stillingen som lagmann i Trondheim 21. juni 1631. Høsten 1632 dro han gjennom Gudbrandsdalen for å overta embetet. Under et opphold i Vågå døde et av barna hans, en datter. Et epitafium over henne er fortsatt bevart i Vågå kirke.
I Trondheim var Peder Alfssøn en av partisipantene i Løkken kobberverk, sammen med lensherren Peder Vibe og andre.
Han overlot embetet til sin svigersønn Nicolaus Povelssøn i 1653. Han hadde en sønn, Iver Pedersen Adolphus, som var sogneprest i Fron i Gudbrandsdalen.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Nissen, Gunnar Brun (1956). Frostating lagmannsembete og lagmenn inntil 1797. [s.n.]
- Francis Bull: Norges litteratur fra reformasjonen til 1814. Oslo: Aschehoug, 1958