Johannes VI (pave)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Johannes VI
John VI.jpg
Johannes VI, som fremstilt i moderne mosaikk i basilikaen Sankt Paul utenfor murene
Født655Rediger på Wikidata
EfesosRediger på Wikidata
Død11. januar 705[1][2]Rediger på Wikidata
RomaRediger på Wikidata
Gravlagt PeterskirkenRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Geistlig, katolsk prestRediger på Wikidata
Embede Pave (701705)Rediger på Wikidata
Nasjonalitet ØstromerriketRediger på Wikidata

Johannes VI (greker, kanskje født i Efesos i 655, død 11. januar 705 i Roma) var pave fra 30. oktober 701 til sin død drøye tre år senere, 11. januar 705.

Under sitt pontifikat, som var i den periode som kalles det bysantinske pavedømme, klarte han å forhindre at en keiserlig utsending skulle lykkes i å skape problemer for ham og dermed for den romerske befolkning[3]; det var også da langobardene under dux Guisulf av Benevent plyndret i området Campagna Romana, noe paven klarte å avverge til noe enda verre.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Johannes var greker, men ingenting er egentlig kjent om hans fødsel for øvrig.

Pontifikat[rediger | rediger kilde]

Han besteg Pavestolen den 30. oktober 701. Noen gang under sitt pontifikat fikk han i Roma besøk fra Sicilia, av Theofylactos, «kammerherre, patrisier, og eksark over Italia». Han var blitt sendt av keiser Tiberius III (II) Apsimar,[4] Etter hvordan noen av pavens forgjengere var blitt behandlet av eksarkatet, så italienerne besøket som et dårlig tegn for Johannes. Følgelig skyndet all italiensk militær til Roma, og, mens de hadde slått leir utenfor bymurene og godt synlig derfra[5], viste eksarken sin misbilligelse. For paven var det viktig å fraholde keiseren, som snart ble avløst av Justinian II, fra bruk av militær makt.

For å unnvike blodutgydelse sendte pave Johannes et antall prester til militærstyrkene, og forsøkte på flere måter å roe dem ned. Innen han kunne oppløse selskapet, krevde de at visse informatører som konspirert med og derigjennom fått kastet visse borgere i den bysantinske forvaltnings hender, skulle utleveres til dem for å straffes.

Langobarderne så i urolighetene sin sjanse til atter å angripe de deler av Italia som fortsatt hadde klart å stå dem imot. Flere byer som tilhørte hertugdømmet Roma i Campagna Romana ble beleiret, hertug Guisulf avanserte så langt som til «Horrea» Puteoli - eller kanskje «fundus Horrea» ved den femte milepælen langs Via Latina. Hva som er ment, er ikke helt klart; muligens Puteoli (Pozzuoli). Ettersom det ikke var noen styrker tilgjengelige til å slå tilbake fremrykningen, sendte pave Johannes, som var urolig over folkets prøvelser og lidelser, et antall prester med penger til den langobardiske hertugens leir. Disse prester klarte ikke bare å frikjøpe[6] de fangne som Guisulf hadde tatt, men også å overtale ham til å trekke seg tilbake fra området.[7]

Andre begivenheter under pontifikatet var den langobardiske kong Aripert IIs tilbakeføring av Cottian Alps til deres tidligere status som del av det pavelige patrimonium.[5] Det fant også sted en rekke konstruksjonsprosjekter i Roma. Sankt Andreas-basilikaen fikk en ny ambo, San Marco ny alterskrud, og San Paolo /Roma) nye utsmykninger.[5] Pave Johannes VI promoverte også orientalere i hierarkiet, blant dem den pavelige rådgiver Bonifatius.[8]

Pave Johannes var en av de paver som sankt Wilfrid av York appellerte til. Han var blitt forvist (flere ganger) fra sin bispestol, i York. I 704 kom den 70-årige biskop til Roma.[8] Wilfrid påpekte at Pavestolen måtte opptre med fasthet, og bad Johannes om å fornye sine forgjengeres beslutninger. Det var ikke første gang Wilfrid hadde vært i Roma. Han hadde vært der i 654 og 679 var derfor et vitne til hvordan den gradvise omforming av Pavestolen og den kirkelige administrasjon til et gresk-dominert hierarki. Pave Johannes VI sammenkalte en synode av gresktalende biskoper som skulle høre Wilfrids sak; en språklig utfordring som uroet Wilfrid.[8] Ikke desto min dre støttet synoden Wilfrid og gjentilkjente ham hans bispestol, som han så innehadde frem til sin død i 709. Paven sendte ham tilbake til England med brev til kong Æthelred av Mercia og til andre for å sikre at de pavelige beslutninger ble implementert.[8] Det drøyde imidlertid til det påfølgende år innen pavens beslutning ble adlydd.

Pave Johannes sendte palliet til Brithwald, som hans forgjenger pave Sergius I før sin død hadde bekreftet[7] som rettelig erkebiskop av Canterbury.

Pave Johannes ble begravet i Peterskirken. Knapr ro måneder etter sin død var hans etterfølger på plass, pave Johannes VII.[9]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ www.britannica.com
  2. ^ oppført som Pope John VI, pantheon.world, besøkt 13. februar 2020
  3. ^ Ekonomou, 2007, s. 270.
  4. ^ M. Benedik: Papeži od Petra do Janeza Pavla II., Mohorjeva družba Celje 1989. s 69.
  5. ^ a b c Ekonomou, 2007, s. 248.
  6. ^ Historia Langobardorum VI, 27
  7. ^ a b Mann, Horace. "Pope John VI." The Catholic Encyclopedia Vol. 8. New York: Robert Appleton Company, 1910. 25. oktober 2017
  8. ^ a b c d Ekonomou, 2007, s. 245.
  9. ^ Ekonomou, 2007, s. 246.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

(en) Ioannes VI – kategori av bilder, video eller lyd på Commons


Emblem of the Papacy SE.svg
Forgjenger:
Sergius I
Pave
(liste over paver)
Etterfølger:
Johannes VII