Panpsykisme

Panpsykisme (av gammelgresk πᾶν pan «alt» og ψυχή psyche «ånd, sjel») er en antakelse om at alle ting har en form for mentalitet. Navnet stammer fra den ventetianske renessansefilosofen Francesco Patrizi da Cherso,^[1] men tankegangen kan spores tilbake til animisme.

Panpsykistene hevder at mentalitet er fundamental og allestedsnærværende i naturen,^[2] dvs. at alle objekter har både fysiske og mentale egenskaper. Panpsykismen er et svar på kropp–sinn-problemet ved å se levende organismers sinn og bevissthet som en naturlig forlengelse av en form for forstadier av mentale egenskaper hos ikke-levende materie.

Panpsykismen forekommer i en rekke ulike utforminger. Den eldste av disse, svært utbredt i antikkens og østlig filosofi, er den animistiske antagelsen at ikke bare dyr og planter, men også steiner og andre gjenstander er besjelet. Panpsykismen kan være monistisk, som i Spinozas nøytrale monisme og Berkeleys idealisme), eller den kan være dualistisk, som i Leibniz’ parallellisme.

Filosofer som Bergson, Teilhard de Chardin, Whitehead omfavnet panpsykismen, det samme gjorde psykoanalytikeren Carl Gustav Jung og genetikeren Sewall Wright. Etter årtusenskiftet har blant andre religionsfilosofen David Ray Griffin og bevissthetsfilosofene David Chalmers og Philip Goff forsvart panpsykismen.

I nyere varianter av panpsykisme oppfattes menneskesinnet som en høyt utviklet variant av et universelt fenomen. Talsmennene hevder at den materielle verden er i besittelse av forstadier til mentale egenskaper uten derved å anta at alt har en sjel.