Parallellisme (filosofi)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Parallellisme er en sinnsfilosofisk teori som foreslår å løse kropp–sinn-problemet ved å hevde at kropp (legeme, materie) og sinn (ånd, sjel) er reelle og uavhengige fenomener som ikke påvirker hverandre. Parallellismen er således dualistisk, dvs. den benekter at sinnet er en ren kroppslig funksjon (materialisme, fysikalisme) eller at kroppen er et rent åndelig produkt (idealisme, solipsisme). Til forskjell fra andre former for dualisme (epifenomenalisme, interaksjonisme) argumenterer parallellismen at sinnet ikke kan påvirke kroppen (og heller ikke omvendt).

Ifølge parallellismen kan mentale fenomener bare være forårsaket av mentale fenomener, og fysiske fenomener bare av andre fysiske fenomener. Teoriens problem er således hvordan man kan forklare at det er en sammenheng mellom disse, f.eks. hvorfor følelsen av smerte er sammenfallende med at kroppen utsettes for skade. De fleste parallellister (f.eks. Leibniz, Malebranche, Geulincx) forklarte sammenhengen ved at Gud sørget for denne «synkroniseringen» – enten ved å gripe inn i hver eneste hendelse (Malebranches såkalte okkasionalisme) eller ved å «programmere» verden til å være synkron (Leibniz’ teori om en forhåndsfastsatt harmoni). Parallellismen har få tilhengere blant filosofer i dag.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]