Hopp til innhold

Otto Strasser

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Otto Strasser
Otto Strasser, DSU-møte i 1957
FødtOtto Johann Maximilian Strasser
14. sep. 1897[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Bad Windsheim (Mittelfranken, Det tyske keiserrike)[5]
Død27. aug. 1974[1][2][3][6]Rediger på Wikidata (76 år)
München (Oberbayern, Vest-Tyskland)[7]
BeskjeftigelseJournalist, politiker, skribent Rediger på Wikidata
Akademisk gradDoktorgrad[8]
Utdannet vedLudwig-Maximilians-Universität München
SøskenGregor Strasser
PartiNationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei (19251930)
German Social Union (19561962) (organisasjonsgrunnlegger)
Sozialdemokratische Partei Deutschlands (–1920)[9]
Die Schwarze Front (19301934) (organisasjonsgrunnlegger)
NasjonalitetTyskland[10]

Otto Strasser (født 10. september 1897 Windsheim i Tyskland, død 27. august 1974 i München) var en tysk nazist og en av de som tilhørte venstrefløyen i NSDAP. Han kom etterhvert i opposisjon til Hitler og valgte å gå i eksil i 1933.

Han var bror av Gregor Strasser.

Liv og virke

[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn, utdannelse og yrke

[rediger | rediger kilde]

Otto Strasser Han studerte jus, og var en stund tilhenger av sosialdemokratene, men meldte seg inn i NSDAP i 1925. Han var også med i frikorpset Freikoprs Epp under ledelse av Franz Ritter von Epp.

Politisk løpebane og senere liv

[rediger | rediger kilde]

I NSDAP var han med på å bygge opp en radikal, proletarisk fløy sammen med sin eldre bror, Gregor Strasser, og den unge Joseph Goebbels. Otto Strasser bekjente seg til de 25 punktene i NSDAPs opprinnelige partiprogram, og la vekt på det sosialistiske innholdet i disse. Han kom således på kollisjonskurs med Adolf Hitler.

I 1926 ble Otto Strasser redaktør for Berliner Arbeiterzeitung. Han var også leder for Kampfverlag og propagandasjef i den nordtyske delen av NSDAP. Disse stillingene dannet en sterk maktbase for hans anti-kapitalistiske propaganda. Oppgjøret med Hitler var uunngåelig, og 4. juli 1930 ble Otto Strasser ekskludert fra NSDAP. Han dannet da Unionen av revolusjonære nasjonalsosialister, bedre kjent som Die Schwarze Front. Selv om Strasser hevdet at Die Schwarze Front hadde over 10 000 medlemmer, var organisasjonens anti-hitlerske propaganda uten virkning.

Otto Strasser og noen av hans tilhengere gikk i eksil da Hitler kom til makten. De reiste først til Østerrike, deretter Praha hvor de gav ut avisen Die Deutsche Revolution. I den kritiserte de Hitlers nye diktatur, men fortsatte å propagandere for nasjonalsosialismen. Otto Strassers versjon av nasjonalsosialismen var like rasistisk og antisemittisk som Hitlers.

Etter hvert som den annen verdenskrig utviklet seg, dro Otto Strasser videre til Sveits og senere til Canada. Han fortsatte å publisere bøker og artikler der han propaganderte for sin versjon av nasjonalsosialismen. Etter hvert bekjente han seg til det han kalte solidarisme, og som han definerte som en tredje vei mellom kapitalisme og kommunisme.

Etter at Otto Strasser fikk tilbake sitt tyske statsborgerskap dro han til Vest-Tyskland på 1950-tallet, hvor han forsøkte å vinne tilhengere for sitt syn. Det lyktes i liten grad. På mange måter fremstod han som en mann som intet hadde lært, og han fortsatte å spre demagogiske, antisemittiske hatytringer i sine journalistiske publikasjoner.

  • Aufbau des deutschen Sozialismus. Wolfgang-Richard-Lindner-Verlag, Leipzig 1932.
  • Die deutsche Bartholomäusnacht. Reso-Verlag, Zürich 1935.
  • Wohin treibt Hitler? Darstellung der Lage und Entwicklung des Hitlersystems in den Jahren 1935 und 1936. Verlag Heinrich Grunov, Prag I 1936.
  • Hitler tritt auf der Stelle. Oxford gegen Staats-Totalität. Berlin – Rom – Tokio. Neue Tonart in Wien. NSDAP-Kehraus in Brasilien. Die dritte Front, Band 1937,6. Grunov, Prag 1937.
  • Kommt es zum Krieg? Periodische Schriftenreihe der „Deutschen Revolution“, Band 3. Grunov, Prag 1937.
  • Europa von morgen. Das Ziel Masaryks. In: Weltwoche, Zürich 1939.
  • Hitler und Ich. Asmus-Bücher, Band 9. Johannes-Asmus-Verlag, Konstanz 1948.
  • Der Faschismus. Geschichte und Gefahr. Politische Studien, Band 3. Günter-Olzog-Verlag, München (u. a.) 1965.
  • Mein Kampf. Eine politische Autobiografie. Streit-Zeit-Bücher, Band 3. Heinrich-Heine-Verlag, Frankfurt am Main 1969.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000001317, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ The Black Book, The Black Book ID 1012, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w65435fs, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 2. april 2015[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ muse.jhu.edu[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ LIBRIS, libris.kb.se, utgitt 7. november 2012, besøkt 24. august 2018[Hentet fra Wikidata]

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Wilhelm Grabe: Otto Strasser. I: John M. Spalek, Konrad Feilchenfeldt, Sandra H. Hawrylchak (Hrsg.): Deutschsprachige Exilliteratur seit 1933, Bd. 3, USA, Teil 2. Bern / München 2001, S. 502–536.
  • Reinhard Kühnl: Die nationalsozialistische Linke 1925–1930. Hain, Meisenheim am Glan 1966, ISBN 3-445-10503-0.
  • Patrick Moreau: Nationalsozialismus von links: die „Kampfgemeinschaft Revolutionärer Nationalsozialisten“ und die „Schwarze Front“ Otto Straßers, 1930–1935. Oldenbourg, Stuttgart 1985, ISBN 3-421-06192-0.
  • Karl Otto Paetel: Otto Strasser und die „Schwarze Front“ des „wahren Nationalsozialismus“. I: Politische Studien. Zweimonatsschrift für Politik und Zeitgeschehen. Band 8.1957. Hanns-Seidel-Stiftung, München 1957, ISSN 0032-3462, S. 269–281.
  • Otto-Ernst Schüddekopf: Linke Leute von rechts. Die nationalrevolutionären Minderheiten und der Kommunismus in der Weimarer Republik. Kohlhammer, Stuttgart 1960, DNB.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]