Otto Hoetzsch
| Otto Hoetzsch | |||
|---|---|---|---|
| Født | 14. feb. 1876[1][2][3][4] Leipzig[5] | ||
| Død | 27. aug. 1946[1][2][3][4] (70 år) Berlin[6] | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, historian of Eastern Europe, universitetslærer, forfatter (Russland, Die auswärtige Politik der Vereinigten Staaten von Amerika und ihre Ziele) | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Thomasschule zu Leipzig | ||
| Parti | Deutschnationale Volkspartei Deutschkonservative Partei Conservative People's Party | ||
| Nasjonalitet | Tyskland | ||
| Gravlagt | Invalidenfriedhof | ||
| Medlem av | Kyffhäuserbund | ||
Otto Hoetzsch (født 14. februar 1876 i Leipzig, død 27. august 1946 i Berlin) var en tysk historiker, slavist og politiker. I begynnelsen av 1900-tallet var han en av grunnleggerne av den tyske Østeuropaforskningen (Ostforschung).
Hoetzsch var sønn av en blikkenslagermester. Han var elev ved Thomasschule i Leipzig og studerte historie, kunsthistorie og nasjonaløkonomi ved Universitetet i Leipzig og Universitetet i München. I 1900 fikk han doktorgraden for en historisk avhandling hos Karl Lamprecht. Fra 1902 hørte han forelesninger i russisk og polsk historie under Theodor Schiemann, og i 1906 ble han habilitert hos Otto Hintze ved Universitetet i Berlin.
Fra 1906 til 1913 underviste Hoetzsch ved Det kongelige akademiet i Posen (dagens Poznań). I 1913 ble han utnevnt til ekstraordinær professor i østeuropeisk historie og geografi i Berlin. Under første verdenskrig tjenestegjorde han ved generalstabens utenlandspresseavdeling. I 1935 ble han Karl Stählins etterfølger som professor i østeuropeisk historie. Samme år ble han tvangspensjonert av nazi-styret. Først i 1945 ble han gjeninnsatt som professor, men han døde allerede året etter.
Politisk var Hoetzsch konservativ og nasjonalist. Fra 1910 til 1918 var han medlem av det tysk-konservative partiet (Deutschkonservative Partei). Under Weimar-republikken sluttet han seg til det tysk-nasjonale fedrelandspartiet (DNVP), og var riksdagsrepresentant for partiet fra Leipzig fra 1920 til 1930. Hoetzsch forsvarte republikken, som han anså for det eneste realistiske alternativet for Tyskland, og gikk inn for forsoning med de østeuropeiske statene. Han hadde et utstrakt kontaktnett og samarbeidet med alle som interesserte seg for Øst-Europa, på universitetene, i politikken, industrien og militæret. Etter oktoberrevolusjonen opprettholdt han kontakten med både russiske emigranter og sovjetiske borgere. Han ble derfor betegnet som «kulturbolsjevist» av nazistene og avsatt fra professorstillingen.
Hoetzsch organiserte den tyske østueuropaforskningen i Deutsche Gesellschaft zum Studium Osteuropas. I 1925 grunnla han tidsskriftet Osteuropa, som fortsatt eksisterer. I hans tid ble Berlin regnet som det ledende sentret for studier av Øst-Europa og Russland.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 24. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000001108, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id hoetzsch-otto, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6vz37dn, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 11. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- Karl Schlögel: «Von der Vergeblichkeit eines Professorenlebens», i Osteuropa (2006)