Norman Iversen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Norman Iversen
Norman Iversen.jpeg
Født15. oktober 1910[1]Rediger på Wikidata
BergenRediger på Wikidata
Død10. august 1964[1]Rediger på Wikidata (53 år)
Bergen[1]Rediger på Wikidata
Gravlagt Solheim gravplass[2]Rediger på Wikidata
Beskjeftigelse Politiker, motstandskjemperRediger på Wikidata
Parti Norges Kommunistiske PartiRediger på Wikidata
Nasjonalitet NorgeRediger på Wikidata
Medlem av Osvald-gruppenRediger på Wikidata

Norman Iversen (født 15. oktober 1910 i Bergen, død 10. august 1964 samme sted) var en norsk frivillig i den spanske borgerkrigen, og sabotør og motstandsmann mot den tyske okkupasjonen av Norge under andre verdenskrig. Etter krigen var han aktiv i Norges Kommunistiske Parti i Bergen.

Spania-frivillig[rediger | rediger kilde]

Iversen hadde bakgrunn som sjømann, og var blant de radikale sjøfolk som sluttet seg til De internasjonale brigadene i den spanske borgerkrigen. Han gikk over grensen til Spania 17. februar 1937.[3] I brigadens hovedkvarter i Albacete traff Iversen også den norske spaniakjemperen Asbjørn Sunde.[4]

Sommeren 1938 var Iversen innrullert i 3. kompani i den skandinaviske avdelingen i Thälmann-bataljonen,[5] og deltok i Den andre spanske republikkens siste store offensiv, slaget ved elven Ebro. Hans bataljon var blant de første som krysset elven da kampene startet.[6] Slaget endte i et bittert nederlag, der 30 000 av Iversens frender døde og enda flere ble skadet eller tatt som krigsfanger. For Iversen og hans kamerater ble slaget begynnelsen på slutten i Spania. Restene av de internasjonale brigadene ble trukket ut. Iversen kom seg hjem til Norge høsten 1938 - i live.[7]

Motstand i Norge[rediger | rediger kilde]

Da Iversen sommeren året etter ble oppsøkt av Asbjørn Sunde og spurt om å delta i videre kamp om den kom til Norge var han aldri i tvil.[8] Dermed sluttet han seg til et nettverk av motstandsfolk som senere ble kjent som Wollweber-gruppen, der fienden først og fremst var den framvoksende tyske nazi-makten.[9] Kjernen i gruppa som vokste fram på Vestlandet var Iversen, Frank Nilsen og Leif Myrmel.[10] I Bergen ble det rekruttert blant spaniafarere, - blant havnearbeidere og arbeidere på Bergen Mekaniske Verksted.[11]

Wollweber-gruppen drev alt da sabotasje mot Hitler-Tyskland.[12]

Under okkupasjonen fortsatte den norske delen av Wollweber-organisasjonen, og utviklet seg til det som etter hvert ble kjent som sabotasjeorganisasjonen Osvald-gruppen, ledet av Asbjørn Sunde. I dette illegale arbeidet ble Iversen sentral - under dekknavnet «Birger».[13]

Under avhørene av en fange klarte tyskerne 9. april 1942 å presse fram opplysninger om Iversens identitet. Sipo i Bergen ble sendt for å pågripe ham, men lykkes ikke. Hans kone fortalte at han var «på påsketur», og hun ble selv arrestert. Da tyskerne først fikk navnet hans fant de også opplysninger om ham i det gamle overvåkingsarkivet i Bergen, og avdekket både hans innsats i Spania og opplysninger om at han hadde vært i Moskva før krigen.[14] Nå var Iversen blant sabotørene tyskerne lette etter når de slet med problemet: «Terrorgruppe in Norwegen».[15]

I 1942 måtte Iversen flykte. 28. november passerte han grensa til Sverige på et av flykningetråkkene gjennom skogen.[16] Som flyktning livnærte han seg ved strøjobber som skogs- og veiarbeider.[17] Oppholdet ble imidlertid kortvarig. Høsten 1943 møtte han Osvald-gruppas Leif Myrmel i Stockholm, og budskapet var klart: NKP og motstandsbevegelsen i Bergen lå nede, etter ødeleggende tyske opprulliger. Han trengtes for å bygge opp virksomheten igjen.[18]

I lag med Myrmel returnerte han derfor til Norge for å fortsette motstandsarbeidet.[19] Der møtte han også Asbjørn Sunde og sentrale NKP-ere. Thorkild Jakobsen, Ørnulf Egge og Peder Furubotn traff Iversen og Sunde i Osvald-gruppens daværende hovedkvarter på Einastranda.[20]

Iversen deltok selv i en rekke dramatiske oppdrag, blant annet i aksjonen mot Modum Sparebank i april 1944.[21] og den dramatiske forflytningen av Osvald-gruppen fra Eina til Randsfjorden.[22]

Han likviderte Günter Scheskat natt til 1. mai 1944. Scheskat var østerriksk desertør som var overført til gruppa av Furubotn.[23]

Da Asbjørn Sunde i 1944 demobiliserte Osvald-gruppen og sendte de fleste av sine folk til Sverige fortsatte Iversen motstandsarbeidet i Bergen. Der var sabotasjeorganisasjonen etter hvert blitt underlagt britiske, hemmelige SOE.[24]

24. november 1944 slo Gestapo i Bergen til: Etter å ha vært blant byens mest etterlyste i tre år ble Iversen til slutt tatt. Mishandlingen av fangen begynte allerede ved arrestasjonen. Da han ble brakt til Gestapokvarteret i Veiten 3 gikk mishandlingen over til planmessig tortur; leggklemmer, kokeplate, piskeslag og stokker. Han ble slått helseløs før han til slutt sprakk og måtte innrømme at han var «Birger».[25] Han var blant fangene som ble reddet av frigjøringsdagen og tyskernes kollaps. Iversen kom ut av det tyske fangenskapet fysisk og psykisk merket, - men i live.

Etterkrigstiden[rediger | rediger kilde]

I de første fredsårene var han en av få motstandsmenn som hadde vært sentrale på begge fløyer i motstandsbevegelsen, både i den kommunistledede sabotasjen og i den vestlig- og London-dominerte aktiviteten.[26] For innsatsen mottok han også hedersbevisning fra Supreme Commander, Dwight D. Eisenhower.[27]

Etter krig og adskillelse hadde Iversens første ekteskap blitt oppløst. I de første optimistiske etterkrigsårene stiftet han nå ny familie. I 1946 traff han Mona Schanche, som jobbet på NKPs kontor i Bergen. Året etter fikk de tvillingene Anna-Lisa og Monica. Men paret var ikke gift, og siden Iversen overnattet i kjærestens bolig ville huseieren hive henne ut. Hun gikk imidlertid til sak, og vant - på den tiden mot alle odds - i en sak som skapte presedens og ga samboende mer rettigheter. Retten la vekt på Iversens rett til samvær med barna.[28] Til slutt giftet også paret seg - med Asbjørn Sunde som forlover.[29]

Faglig og politisk var småbarnsfar Iversen aktiv i Bergen de første etterkrigsårene, både i fagforening og i NKP. Han engasjerte seg spesielt for havnearbeiderne, der arbeidskårene på brygga var harde, ofte i overkant harde.[30] I partiet gikk han inn i Bergen-ledelsen, der han satt fra 1948 til 1952.[31]

Men de første fredsårenes optimisme varte ikke. Den kalde krigen reduserte NKP til et nesten betydningsløst parti. Overvåkningen av norske kommunister ble trappet opp, og nye beredskapslover innført. Alt dette rammet Iversen hardt og brutalt. I et verbalt sammenstøt med Gerhardsen-regjeringens justisminister O.C. Gundersen skal Iversen ha blitt fortalt at han i en gitt situasjon var blant de første som ville bli internert og skutt. Han var rasende og forbitret.[32] Overvåkingen av kommunistene ble etter hvert påtrengende. Tvillingene hans fikk egne mapper hos sikkerhetspolitiet tolv år gamle - etter en reise til en sommerleir i Russland.[33]

Iversens ekteskap endte etter åtte års samliv. I 1964 havnet han selv på sanatorium. I august tok han sitt eget liv.[34]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Sunde, Asbjørn: Menn i mørket. 1947, nytt opplag Spartacus Forlag 2009, side 172, 195, 213, 224. ISBN 978-82-430-0467-2.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Digitalarkivet, www.digitalarkivet.no, besøkt 15. april 2021
  2. ^ gravplass.no
  3. ^ Side 74, Alexander Wisting: Forfulgt av staten : Den nådeløse jakten på norske kommunister, Kagge forlag 2020
  4. ^ Side 74, Alexander Wisting: Forfulgt av staten : Den nådeløse jakten på norske kommunister, Kagge forlag 2020
  5. ^ Side 81, Alexander Wisting: Forfulgt av staten : Den nådeløse jakten på norske kommunister, Kagge forlag 2020
  6. ^ Side 81-82, Alexander Wisting: Forfulgt av staten : Den nådeløse jakten på norske kommunister, Kagge forlag 2020
  7. ^ Side 82, Alexander Wisting: Forfulgt av staten : Den nådeløse jakten på norske kommunister, Kagge forlag 2020
  8. ^ Side 128, Alexander Wisting: Forfulgt av staten : Den nådeløse jakten på norske kommunister, Kagge forlag 2020
  9. ^ Side 57, Lars Borgersrud: Nødvendig innsats, Universitetsforlaget 1997
  10. ^ Side 164, Lars Borgersrud: Nødvendig innsats, Universitetsforlaget 1997
  11. ^ Side 170, Alexander Wisting: Forfulgt av staten : Den nådeløse jakten på norske kommunister, Kagge forlag 2020
  12. ^ Side 57, Lars Borgersrud: Nødvendig innsats, Universitetsforlaget 1997
  13. ^ Side 241, Asbjørn Sunde: Menn i mørket. Spartacus (2011)
  14. ^ Side 224, Lars Borgersrud: Nødvendig innsats, Universitetsforlaget 1997
  15. ^ Side 326, Lars Borgersrud: Nødvendig innsats, Universitetsforlaget 1997
  16. ^ Side 244, Alexander Wisting: Forfulgt av staten : Den nådeløse jakten på norske kommunister, Kagge forlag 2020
  17. ^ Side 254, Alexander Wisting: Forfulgt av staten : Den nådeløse jakten på norske kommunister, Kagge forlag 2020
  18. ^ Side 255, Alexander Wisting: Forfulgt av staten : Den nådeløse jakten på norske kommunister, Kagge forlag 2020
  19. ^ Side 319, Lars Borgersrud: Nødvendig innsats, Universitetsforlaget 1997
  20. ^ Side 284, Lars Borgersrud: Nødvendig innsats, Universitetsforlaget 1997
  21. ^ Side 181, Asbjørn Sunde: Menn i mørket, Spartacus 2011
  22. ^ Side 229, Asbjørn Sunde: Menn i mørket, Spartacus 2011
  23. ^ Side 205. Asbjørn Sunde: Menn i mørket, Dreyers forlag, Oslo (1947)
  24. ^ Side 322, Lars Borgersrud: Nødvendig innsats, Universitetsforlaget 1997
  25. ^ Side 268-269, Alexander Wisting: Forfulgt av staten : Den nådeløse jakten på norske kommunister, Kagge forlag 2020
  26. ^ Side 272, Alexander Wisting: Forfulgt av staten : Den nådeløse jakten på norske kommunister, Kagge forlag 2020
  27. ^ Side 360, Alexander Wisting: Forfulgt av staten : Den nådeløse jakten på norske kommunister, Kagge forlag 2020
  28. ^ Side 361, Alexander Wisting: Forfulgt av staten : Den nådeløse jakten på norske kommunister, Kagge forlag 2020
  29. ^ Side 362, Alexander Wisting: Forfulgt av staten : Den nådeløse jakten på norske kommunister, Kagge forlag 2020
  30. ^ Side 360, Alexander Wisting: Forfulgt av staten : Den nådeløse jakten på norske kommunister, Kagge forlag 2020
  31. ^ Om Iversen på nettstedet abergen.no
  32. ^ Side 375-376, Alexander Wisting: Forfulgt av staten : Den nådeløse jakten på norske kommunister, Kagge forlag 2020
  33. ^ Side 414, Alexander Wisting: Forfulgt av staten : Den nådeløse jakten på norske kommunister, Kagge forlag 2020
  34. ^ Side 421, Alexander Wisting: Forfulgt av staten : Den nådeløse jakten på norske kommunister, Kagge forlag 2020

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]