Beredskapslovene

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Beredskapslovene er fem lover i Norge som ble foreslått av Einar Gerhardsens andre regjering 25. august 1950, vedtatt av Stortinget og sanksjonert av kong Haakon VII av Norge 15. desember 1950. De omfatter følgende lover:

  1. Midlertidig lov om særlige rådgjerder under krig, krigsfare og lignende forhold (krigsloven)
  2. Lov om endring av lov om kontroll med post- og telegraf-forsendelser 24. juni 1915
  3. Lov om endringer i straffelovens kap. 8 og 9 m.v.
  4. Lov om forbod mot samkvem med personar som har tilhald på fiendeområde o.a.
  5. Lov om fiendegods

Bakgrunnen for lovene var dels erfaringene fra forrige krig og ønsket om at Stortinget skulle regulere på forhånd hvilke fullmakter regjeringen ville ha i en ny krigssituasjon, og dels at den kalde krigen gjorde at man anså det som mulig at det kunne bli krig med Sovjetunionen. Lovene var derfor i praksis først og fremst rettet mot kommunister. Aftenposten uttrykte det på denne måten:

"Det er kommunistenes forakt for de grunnleggende menneskerettighetene som har gjort spørsmålet om beredskapslovene aktuelt. Hvis kommunistene hadde anerkjent det frie ord og rettsstatens forutsetninger, hadde verden i dag vært en annen og regjeringen Gerhardsen ville sikkert ikke kommet i tanker om å foreslå noen beredskapslov"[1]

Tilsvarende lover ble på samme tid vedtatt av en rekke andre vesteuropeiske land og USA. Den amerikanske Kongressen vedtok f.eks. lovene om uamerikansk virksomhet omtrent samtidig. Ifølge PaxLeksikon er det «grunn til å anta at beredskapslovene var ledd i en NATO-plan for å møte en krise i forholdet til Sovjet og hindre venstreaktivitet i Europa».[2]

Lovene kommer automatisk til anvendelse i en krigssituasjon, men kan også komme til anvendelse hvis regjeringen beslutter at «krig truer» eller «rikets selvstendighet eller sikkerhet er i fare».

Lovene gav kongen, dvs. i praksis regjeringen, uinnskrenket myndighet til å gi de bestemmelser, med samme status som lover, som er nødvendige for å ivareta rikets interesser. Lovene etablerte bl.a. en forræderidomstol som kunne behandle forræderisaker og idømme dødsstraff som kunne fullbyrdes straks og hvor dommene ikke kunne ankes. Regjeringen ble også gitt mulighet til å internere personer mistenkt for «å ha foretatt el. være iferd med å foreta el. å forberede forræderiforbrytelse» på ubestemt tid. Lovene inneholdt bestemmelser om pressesensur, brevsensur og telefonavlytting. Deltagelse i «ulovlig lockout, streik eller boikott som er egnet til å svekke Norges motstandsevne» kunne straffes med døden eller livsvarig fengsel.

I dag[når?] gjelder fortsatt Beredskapsloven,[3] Lov om forbod mot samkvem med fienden[4] og Fiendegodsloven,[5] samt at en rekke lover har fått bestemmelser om hva som gjelder i tilfelle krig.

Referanser[rediger | rediger kilde]