Jens Munk
| Jens Munk | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 3. juni 1579[1] Arendal | ||
| Død | 28. juni 1628[1] (49 år) København[1] | ||
| Beskjeftigelse | Oppdagelsesreisende, marineoffiser, sjøfarer, reisende | ||
| Far | Erik Munk | ||
| Nasjonalitet | Danmark-Norge | ||
| Signatur | |||
 | |||
Fra Universitetsbiblioteket i Tromsø
Fra Det Kongelige Bibliotek
Fra Universitetsbiblioteket i Tromsø
Jens Munk (født 3. juni 1579 i Barbu ved Arendal, død 28. juni 1628 i København) var en dansk-norsk oppdagelsesreisende.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Han var født i Barbu ved Arendal, hvor hans far Erik Munk var lensherre. Erik Munk var adelig og var ikke gift med Jens' mor. Erik Munk ble fengslet i 1585 anklaget blant annet for hor. Han døde i fengsel noen år seinere.
Jens Munk bodde i barndommen i Fredrikstad og på Jylland før han som 12-åring reiste til sjøs.
Sjøfarende[rediger | rediger kilde]
Via England og Portugal havnet han i Brasil hvor han var i flere år før han vendte tilbake til Danmark. Som sjøoffiser gjorde Jens Munk flere reiser til det nordlige Norge og til Kolahalvøya. Han er først og fremst kjent for sitt forsøk på å finne sjøveien til Kina og India gjennom Nordvestpassasjen.
I 1619 sendte Kristian IV ham på en ekspedisjon med to skip fra København. De kom til Hudsonbukta i dagens Canada. Der overvintret de på et sted som de kalte Munkehavn; senere ble stedet kalt Churchill. Noen bodde ombord på skipene, noen i en hytte på land. (I dag er stedet Churchill i Manitoba kjent som isbjørnlokalitet for turister i Canada.) Da våren kom var kun tre av besetningen på 64 mann i live. 61 døde av skjørbuk, den vanligste dødsårsak for sjømenn helt til midten av 1700-tallet.[2]
De tre overlevende var ikke stort nok mannskap for å seile det største skipet, en fregatt, tilbake over Atlanterhavet. Men de klarte å rigge det minste skipet, jakten Lamprenen, og de seilte med den til Bergen. Her fikk de en brutal mottagelse, lensherren i Bergen kastet Jens Munk i fengsel for å ha ødelagt kongens skip og mannskap.
Kongen fikk løslatt Jens Munk, og hans beretninger om landet i Hudsonbukta fikk kongen til å overveie en koloni i dette arktiske området. Det ble det ikke noe av, og Jens Munks oppdagelsesreise ble aldri noen gevinst for Danmark.
I 1624 fikk Jens Munk utgitt boken Navigatio septentrionalis om reisen for å finne Nordvestpassasjen.
Ironisk nok ble Hudsonbukta meget ettertraktet fra 1650-årene da Frankrike og England begge forsøkte å ta kontroll over dette området. Bakgrunnen for interessen var det fine pelsverket som man der kunne få tak i.
Jens Munk er et kjent navn i Canada. I Churchill er det reist et minnesmerke over ham og de øvrige ekspedisjonsdeltakerne. I Canada legger man også vekt på at Munk var den første lutheraner som ankom til det amerikanske kontinent.
Han har også fått noen øyer i Baffinbukta oppkalt etter seg, blant annet Jens Munk Island. Også en hardfør rose er oppkalt etter Jens Munk – den er utviklet i Canada på 1960-tallet.
Referanser[rediger | rediger kilde]
Kilder[rediger | rediger kilde]
- Olav Rune Ekeland Bastrup: En av verdenshistoriens største seilere. I Agderposten 3. juli 2002.
Thorkild Hansen: "Jens Munk", 1965. Norsk 1976 ISBN 82-05-08859-4
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- Jens Munk – Scandinavia's First Great Polar Explorer University Library of Tromsø
- Dictionary of Canadian Biography Online - Jens Munk entry Library and Archives Canada
- The Arctic Coast and Hudson Bay 1610 to 1632 from the Canadian government's Atlas of Canada project
- Norway's Forgotten Explorers – 1999 Norway Post article hosted on Yukon College's server
- Västkusten polarforskningens vagga: Jens Munk var en bricka i den arktiska storpolitiken