Nils Edén

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Nils Edén
Nils Eden.jpg
Født 25. aug. 1871
Piteå
Død 16. jun. 1945
Stockholm
Parti Liberala samlingspartiet
Statsborger i Sverige
Alma mater Uppsala universitet

Nils Edén (født 25. august 1871 i Piteå, Sverige, død 16. juni 1945) var en svensk politiker, han var Sveriges statsminister 191720.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Nils Edén ble født i fry nordsvenske Piteå som sønn av rektor Per Olof Edén (1830–1903) og Matilda Kristina Clausén (1838–1921). Slekten Edén er kjent fra 1600-tallet, med dens stamfar, luthersk sogneprest i Njurunda socken, Jöns Svenonis Edenius (1597–1687). Edén giftet seg i 1904 med Marja Wallmark.

Utdannelse, akademisk virke[rediger | rediger kilde]

Etter maturaeksamen i Luleå ble Edén student ved Uppsala universitet, der han studerte for Oscar Alin. Han ble filosofie kandidat i 1892, filosofie licentiat 1897, filosofie doktor og dosent i historie der i 1899. År 1902 ble han lektor i historie ved Uppsala högre allmänna läroverk. Derefter var Edén 1903–1909 extraordinarie og fra 1909 ordinarie professor i Uppsala 1909.

Politisk karriere[rediger | rediger kilde]

Til Riksdagen[rediger | rediger kilde]

Han ble høsten 1908 innvalgt som Uppsalavänsterns riksdagskandidat i andra kammaren. Som Liberala samlingspartiets gruppeleder i andra kammaren fra 1912 ble han en av fem i det fortroenderåd som ledet partiet etter Karl Staaffs død i 1915. Han satt i riksdagens andre kammer 1909–1924, årene 1909–1911 for Uppsala stads valkrets, 1912–1921 for Uppsala läns valkrets og 1922–1924 for Stockholms stads valkrets. Årene 1913 til 1917 var han ordførende i Konstitutionsutskottet, ordførende i folkomröstningskommissionen 1920–1923, i statens tvångsarbetsanstalter (för menn) 1920, i statens vårdanstalt för alkoholister (i Venngarn) 1921, samt i kommisjonen for granskning av Genèveprotokollen 1924–1925. Han ble juris æresdoktor i 1928.

Valget 1917[rediger | rediger kilde]

Ved valget til andra kammaren i 1917 tapte Högerpartiet stort. Liberaler og sosialdemokrater hadde fremganger. Men kongen og dronningen forsøkte i det lengste å unnvike en regjering med disse begge antirojalistiske partier. Sittende statsminister Carl Swartz utarbeidet en «Stoppa Edén»-plan i tre steg: kongen skulle 1) kallr Edén som regjeringssanner på betingelse av at sosialdemokratene ble holdt utenfor, 2) Edén skulle ikke akseptere disse innskrenkninger, 3) Swartz skulle få fortsette etter å ha lovet kvinnleig stemmerett. Den tidligere statsministeren Arvid Lindman var med på notene, men ville når Edén hadde avvist vilkårene la budet om å danne regjering gå til andra kammarens respekterte talsmann, moderat-liberalen Johan Widén, med baktanken at han skulle mislykkes. Ds skulle kongen kunne anse seg nødt til atter å kalle Swartz som statsminister.

Nils Edén og hustrue Marja, født Wallmark, og barna.

Gustaf V lyttet delvis på disse råd, og til allmen overraskelse holdt Widén på å lykkes med å danne en bred samlingsregjering etter at han hadde presset kongen til å si ja til en forfatningsutredning med sikte på allmen og lik stemmerett. Widén strandet imidlertid på at ingen ledende høyremann var beredt til å bli minister, selv om kronprins Gustaf Adolf aktivt forsøkte å bryte dødleiet.

Da gjenstod ingen annen mulighet for kong Gustaf V enn å kalle den ledende liberalen Nils Edén til å danne koalisjonsregjering med liberalere og sosialdemokrater. Og dermed la parlamentarismen få sitt endelige gjennombrudd i Sverige.

Sosialdemokraterne var forsåvidt det større partiet med 31,1 prosent av stemmene mot liberalernes 27,6 prosent, men alle inklusive sosialdemokratene selv anså det som selvsagt at statsministeren skulle hentes hos liberalerne. Åt ta plats ved den fortsatt formelt eneveldige kongens rådsbord var ingen lett sak for sosialdemokrater. Motstanden mot parlamentarisme og borgerlig demokrati var så stort innen sosialdemokratiet at det tidligere under 1917 hadde ført til partisplittelse. Sosialistinternasjonalen var imot at sosialdemokratiske partier overhodet gikk inn i regjeringsstilling. Man ville heller ha revolusjon og styrte monarkiene.

Statsminister[rediger | rediger kilde]

Edén avkrevde kongen løfte om å ikke stoppe et regjeringsforslag om allmen stemmerett og at han uten egne synspunkter godkjente de statsråd som statsministeren foreslo. Da regjeringen hadde drevet gjennom kvinnelig stemmerett og avskaffet den 40-graders stemmeskalaen i kommunalvalget begynte yngre sosialdemokrater å kritisere regjeringen for at den ikke gjorde nok. Regjeringen ble også svekket av at Hjalmar Branting, som mot sin vilje var blitt tvunget av Edén til å bli finansminister, bare noen måneder etter tilltredelse fratrådte av personlige grunner. Til slutt falt koalisjonen på motsetninger i kommunalskattespørsmålet. Finansminister Fredrik Thorsson, som hadde etterfulgt Hjalmar Branting på den posten, foreslo en progressiv kommunalskatt som rettet seg mot bønder og forretningsdrivende. Liberalerne sa nei. Regjeringen avgikk.

Senere politisk virke[rediger | rediger kilde]

Under de derpå følgende år fortsatte Edén å rette skarp kritikk mot sosialdemokraternes økonomiske politihk.

Nils Edén tilhørte byliberalerne og gav et kjølig, litt upersonlig inntrykk, noe som mer kan ha bunnet i blyghet. Han var motstander av alkoholforbud men hadde en majoritet innen den egne riksdagsgruppen mot seg. Etter folkeavstemningen om alkoholforbud i 1922, der Edén tilhørte den seirende side, ble motsetningene akukte, og i mai 1923 sprakk partiet og forbudsmotstanderne dannet eget parti, Sveriges liberala parti. Edén fulgte med utbryterne, men bestemte seg snart for å forlate politikken og helt overgå til landshövdingeoppdraget i Stockholms län (1920–1938).

Annet virke[rediger | rediger kilde]

Edén ledet redaksjonskomitéen for det omfattende bokverk om den svenske riksdagens historie ble utgitt i forbindelse med riksdagsjubiléet i 1935, under medvirken av en rekke av Sveriges fremste historikere og statsvitere. Edén skrev selv en sammanfettende bok om riksdagens utvikling og Sveriges forfatningshistorie.

En av de mer kjente beslutninger som Eden fattet under sin periode som landshövding var å stanse den i Stockholm forberedte obduksjonen av Ivar Kreugers kropp. Grunnen til att obduksjonen mot familiens vilje ble stanset med dette lar seg ikke fastslå - de relevante papiere er forsvunnet.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Nils Edén, nekrolog i årsskriften Uppland 1945 av Nils Sundquist.
  • Minnen. Stockholm: Bonnier. 1969. 
  • Det svenska regeringsproblemet 1917-1920: från majoritetskoalition till minoritetsparlamentarism. Uppsala: Almqvist & Wiksell [distributör]. 1946. 
  • Liberal splittring, skilsmässa - och återförening: 1917-1934 = [Swedish liberalism 1914-1934] : [from Karl Staaff to Carl Ekman]. Stockholm: Folk & samhälle (distr.). 1980. ISBN 91-7222-309-X. 
  • Tvåkammarriksdagen 1867-1970: ledamöter och valkretsar. Bd 1, Stockholms stad, Stockholms län, Uppsala län, Södermanlands län, Västmanlands län. Stockholm: Almqvist & Wiksell International. 1988. s. 305. ISBN 91-22-01286-9. 
  • Svenska polisen. [del I]. Natur o. kultur. 1933. 
  • Sveriges statskalender [med bihang] för skottåret 1924, utgifven efter Kungl. Maj:ts nådigste förordnande av dess Vetenskapsakademi, Uppsala & Stockholm 1924 ISSN 0347-7223, s. 413, 414, 725, 737.
  • Winge, Erik, red. (1938). Sveriges styresmän 1937: Konungens statsråd, riksdagsmän, landstingsmän, stadsfullmäktige, överståthållaren, landshövdingar och borgmästare : jämte historiker över regeringsmakten, Sveriges riksdag, landstings- och stadsfullmäktigeinstitutionerna. Stockholm: Vepe. s. 66. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Category:Nils Edén – bilder, video eller lyd


Forgjenger:
 Carl Swartz 
Sveriges statsminister
Etterfølger:
 Hjalmar Branting