Nikeforos II Orsini
| Nikeforos II Orsini | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 1328 | ||
| Død | 1359 Akheloos | ||
| Beskjeftigelse | Monark |
||
| Embete |
| ||
| Far | Johannes II Orsini | ||
| Mor | Anna Palaiologina |
||
| Søsken | Thomais Orsini |
||
| Nasjonalitet | Østromerriket |
||
For den bysantinske keiser Nikeforos II Fokas (912 - 969), se Nikeforos II
Nikeforos II Orsini eller Nikeforos II Dukas (gresk: Νικηφόρος Β΄ Δούκας), var hersker (despot) i Despotatet Epirus fra 1335 til 1338 og fra 1356 til sin død i 1359. Desptatet Epirus var et middelalderrike som oppsto etter at korsfarere fra Det fjerde korstog okkuperte Konstantinopel i 1204 og etablerte Det latinske rike og de bysantinske herskerne etablerte seg i eksil. Epirus lå i området som i dag tilhører Albania og det nordvestre Hellas.
Biografi[rediger | rediger kilde]
Nikeforos var sønn av despoten Johannes II Orsini av Epirus og hans kone Anna Palaiologina. Johannes II døde plutselig i 1335 da Nikeforos var sju år gammel, og det antas at han ble forgiftet av sin kone. Anna Palaiologina overtok makten som regent for sin sønn, men hun klarte ikke å motstå en invasjon fra den bysantinske keiser Andronikos III Palaiologos som i 1336 overtok makten i de delene av Thessalia som Epirus hadde kontroll over.
Keiser Andronikos innbød til forhandlinger med Anna Palaiologina i 1338, men han nektet å anerkjenne hennes sønn Nikeforos som vasall og innsatte i stedet egne guvernører i Epirus. Han forberedte også et ekteskap mellom Nikeforos og Maria Kantakouzene, datteren til hans nære medarbeider Johannes VI Kantakouzenos. Anti-bysantinske aristokrater i Epirus klarte imidlertid å få sendt Nikeforos ut av landet og han fikk tihold hos Katarina II av Taranto som var titulær keiserinne av Konstantinopel, men regjerte i Taranto i Sør-Italia og i Fyrstedømmet Akhaia på Peloponnes. Håpet var at Epirus kunne gjenvinne sin selvstendighet med hjelp fra angevinerne.
I 1338 dro Katarina til Peloponnes for å ivareta sine interesser der, og tok Nikeforos med. Hun tilskyndet et opprør i den viktige byen Arta i Epirus. Men Andronikos III og Johannes Kantakouzenos slo ned opprøret og beleiret Nikeforos’ styrker. Nikeforos måtte overgi seg og han ble tvunget til å gifte seg med Maria Kantakouzenos i Konstantinopel, og ble værende der under den bysantinske borgerkrigen 1341 – 1347. Etter at Johannes Kantakouzenos ble keiser (Johannes VI) i 1347 fikk Nikeforos tittelen despot av Epirus og fra 1351 styrte han også et område langs Hellesponten i Trakia.
Mot slutten av 1355 vendte han tilbake til Hellas og prøvde å gjenerobre Epirus etter at den serbiske tsar Stefan Dušan som hadde erobret området i 1340-årene, var død. Nikeforos jagde ut sin svoger Simeon Uroš som var gift med Nikeforos’ søster Thomais Orsini og som hevdet herredømme over byene i regionen. Fra 1356 ble Nikeforos igjen regnet som reell hersker (despot) i Epirus. På landsbygda hadde albanske klaner skaffet seg kontroll og var vanskelig å overvinne. For å bedre sin posisjon prøvde Nikeforos å skille seg fra sin kone Maria Kantakouzene og gjorde forberedelser til å gifte seg med Theodora av Bulgaria, søster til Stefan Dušans enke Helena som styrte Serbia som regent for sin sønn Stefan Uroš V (født 1336). Maria var imidlertid populær blant adelen i Epirus, og Nikeforos ble tvunget til å ta henne tilbake. Han måtte også gå i forhandlinger med svogeren Simeon Uroš. Nikeforos ble drept i 1359 under et slag ved Akhelóos i Aitolia i den sørlige delen av Epirus i kamp mot albanske styrker.
Familie[rediger | rediger kilde]
I sitt ekteskap med Maria Kantakouzene hadde Nikeforos II sannsynligvis minst en sønn:
- Manuel, som kan være identisk med Antonius Kantakouzenos, munk i Meteora-klosteret i Thessalia i 1404.
Referanser[rediger | rediger kilde]
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Ferjančić, Božidar (1974). Тесалија у XIII и XIV веку [Thessaly in the 13th and 14th Centuries] (Serbian). Belgrade: Византолошког институт САНУ.
- Fine, John Van Antwerp (1994). The Late Medieval Balkans: A Critical Survey from the Late Twelfth Century to the Ottoman Conquest. Ann Arbor: University of Michigan Press. ISBN 978-0-472-08260-5.
- Kazhdan, Alexander, red. (1991). The Oxford Dictionary of Byzantium. Oxford and New York: Oxford University Press. ISBN 978-0-19-504652-6.
- Miller, William (1908). The Latins in the Levant, a History of Frankish Greece (1204–1566). New York: E.P. Dutton and Company.
- Nicol, Donald MacGillivray (2010). The Despotate of Epiros 1267–1479: A Contribution to the History of Greece in the Middle Ages. Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 978-0-521-13089-9.
- Polemis, Demetrios I. (1968). The Doukai: A Contribution to Byzantine Prosopography. London: Athlone Press.
| Forgjenger Johannes II Orsini |
Despot av Epirus 1335–1338 1356 - 1359 |
Etterfølger Simeon Uroš Palaiologos |