Tauern
| Tauern | |||
|---|---|---|---|
 Großglockner (3798 moh.) sett fra sydvest | |||
| Geografi | |||
| Hører til | Sentral-Alpene | ||
| Land |  Østerrike (Salzburg, Steiermark, Øst-Tirol, Kärnten) Italia (Syd-Tirol) | ||
| Høyeste punkt | |||
| Navn | Großglockner | ||
| Høyde | 3 798 moh. | ||
| Beliggenhet | |||
  Tauern (Alpene) | |||
Tauern er et stort fjellmassiv i Sentral-Alpene som omfatter flere av Østerrikes høyeste fjell, bl.a. Großglockner (3798 moh.) og Großvenediger (3662 moh.). Den 240 km lange fjellkjeden består av en rekke mindre grupper som i større eller mindre grad er adskilt gjennom daler.
Hovedinndelingen er i Hohe Tauern i vest og Niedere Tauern i øst. Grensen mellom disse går ved Murtörlpasset mellom Großarldalen i nord og Murdalen i syd.
[rediger | rediger kilde]
Tauern var opprinnelig betegnelsen for fjellpassene i dette område. Fremdeles heter ikke bar massivets delgrupper, men også dets viktigste fjelloverganger Tauern. Omtrent fra middelalderen ble begrepet utvidet til å betegne fjellene som kunne krysses på Tauern-passene.
Etymologien til passbetegnelsen Tauern er uviss. Den ble allerede brukt av områdets slaviske befolkning, men har sannsynligvis førslaviske (indoeuropeiske) røtter.
Avgrensning[rediger | rediger kilde]
Elven Salzach begrenser frem til St. Johann Tauern i nord. Fra Radstadt overtar elven Enns som nordlige grense. I øst skiller Palten- og Liesingdalen med Schoberpasset Tauern fra Ennstal-Alpene.
Den sydlige grensen utgjøres av elven Mur frem til Katschbergpasset, hvor elven Lieser overtar. Mellom Spittal og Toblach danner Drau sydgrensen, så Rienz. Tauferer Ahrntal, passet Krimmler Tauern (2650 moh.) og elven Krimmler Ache skiller Tauern fra Zillertal-Alpene i vest.
Topper og isbreer[rediger | rediger kilde]
De høyeste toppene i Tauern er:
- Großglockner (3798 moh.)
- Kleinglockner (3770 moh.)
- Glocknerwand (3721 moh.)
- Teufelshorn (3680 moh.)
- Großvenediger (3662 moh.)
- Großes Wiesbachhorn (3564 moh.)
- Rainerhorn (3559 moh.)
- Romariswandköpfe (3511 moh.)
- Teufelskamp (3511 moh.)
- Hohes Aderl (3506 moh.)
- Schwarze Wand (3503 moh.)
- Schneewinkelkopf (3476 moh.)
- Dreiherrnspitze (3499 moh.)
- Rötspitze (3495 moh.)
- Schneewinkelkopf (3476 moh.)
- Kitzsteinhorn (3203 moh.)
Tauerns største isbre heter Pasterze. Den er 9 km lang og ligger på Großglockners nordøstside, øverst i Mölltal.
Daler, pass og videre inndeling[rediger | rediger kilde]
Hohe Tauern[rediger | rediger kilde]
Hohe Tauerns hovedkam deles i fem delkjeder. Dalene og passene som deler disse, er angitt med innrykk mellom kjedene (i rekkefølgen «nordlig dal / pass / sydlig dal»):
- Venedigergruppe (Großvenediger, 3662 moh.)
- Felbertal / Felber Tauern (2481 moh.) / Tauerntal
- Granatspitzgruppe (Großer Muntanitz, 3232 moh.; oppkalt etter Granatspitze, 3086 moh.)
- Stubachtal / Kalser Tauern (2518 moh.) / Kalser Tal
- Glocknergruppe (Großglockner, 3798 moh.)
- Rauriser Tal / Hochtor (eller Heiligenbluter Tauern eller Rauriser Tauern, veipass, 2576 moh.) / –
- Goldberggruppe (Hocharn, 3254 moh.; oppkalt etter Goldbergspitze, 3073 moh.)
- Gasteiner Tal / Mallnitzer Tauern (eller Niederer Tauern eller Nassfelder Tauern, 2448 moh.) og Korntauern (eller Hoher Tauern, 2459 moh.) / Mallnitztal
- Ankogelgruppe (Hochalmspitze, 3360 moh.; oppkalt etter Großer Ankogel, 3252 moh.)
Ytterligere bebodde daler i hovedkammen er Fuschertal fra nord i Glocknergruppa og Maltadalen fra syd i Ankogelgruppa.
Hochtor er det eneste veipasset. De resterende passene kan bare passeres på fotstier. Under Felber Tauern går imidlertid Felbertauern-tunnelen. En ytterligere stipass ved navn Fragranter Tauern eller Goldbergtauern (2754 moh.) forbinder Rauristal i nord med Fragranttal i syd.
Syd for Hohe Tauerns hovedkam ligger fem fjellmassiv som også hører til Hohe Tauern. De er adskilt fra hovedkammen gjennom Reintal, Virgental, Peischlachtörlpasset og Mölltal. Delkjedene er:
- Rieserfernergruppe (Hochgall, 3436 moh.)
- Antholzertal / Stallerpasset (veipass, 2052 moh.)
- Lasörlinggruppe (Keesegg, 3173 moh.; oppkalt etter Lasörling, 3098 moh.)
- Defereggengebirge eller Villgratner Berge (Weiße Spitze, 2962 moh.)
- Schobergruppe (Petzeck, 3283 moh.)
- Iselsbergpasset (veipass, 1209 moh.)
- Kreuzeckgruppe (Polinik, 2784 moh.)
Det største av disse sidemassivene er Defereggengebirge. Dette omfatter også to sidedaler (fra syd): Gsieser Tal og Villgratental.
Niedere Tauern[rediger | rediger kilde]
Niedere Tauerns hovedkam deles i fire delkjeder. Dalene og passene som deler disse, er angitt med innrykk mellom kjedene (i rekkefølgen «nordlig dal / pass / sydlig dal»):
- Radstädter Tauern (Weißeck, 2711 moh.)
- Pongauer Taurachtal / Radstädter Tauern (veipass, 1738 moh.) / Lungauer Taurachtal
- Schladminger Tauern (Hochgolling, 2862 moh.)
- Großsölktal / Sölkpass (eller Sölker Tauern, veipass, 1788 moh.) / Katschbachtal
- Rottenmanner und Wölzer Tauern (Rettelkirchspitze, 2475 moh.)
- Paltental / Triebener Tauern (eller Rottenmanner Tauern, veipass, 1278 moh.) / Pölstal
- Seckauer Tauern (Geierhaupt, 2417 moh.)
Ytterligere bebodde daler er Kleinarltal fra nord i Radstädter Tauern, Lessachtal fra syd i Schladminger Tauern samt Donnersbachtal fra nord og Wölzer Tal fra syd i Rottenmanner/Wölzer Tauern. Großarltal og Murtal, som danner grensen til Hohe Tauern, er også bebodd.
Geologi[rediger | rediger kilde]
En karakteristisk geologisk formasjon i Tauern er det såkalte Tauernvinduet: et geologisk vindu, der erosjonen har blottlagt dype lag, som ellers i Øst-Alpene er dekket av yngre lag. Tauernvinduet består av en «karm» av skifer, mens de sentrale delene består av gneis. Den sistnevnte er svært erosjonsbestandig, noe som er med på å forklare høyden på Hohe Tauern. Tauernvinduet er ca. 160 km langt i vest–øst-retning og 30 km bredt i nord–syd-retning.
Natur, kultur og historie[rediger | rediger kilde]
Store deler av Hohe Tauern er vernet som nasjonalpark. Mange høyfjellsplanter og -dyr treffes her jevnlig. Den mest spesielle arten er kanskje lammegribben, som ble (gjen)utsatt i nasjonalparken siden slutten av 1980-tallet, og har klart å etablere seg.
Seterdrift og i økende grad turisme er viktige næringsgrener i Tauern. Den spesielle geologien sørger for et variert landskap som tiltrekker både sommer- og vinterturister.
Hohe Tauern er sydgrensen for Salzburg mot de andre delstatene/provinsene Syd-Tirol, Øst-Tirol og Kärnten. I Radstädter og deler av Schladminger Tauern danner hovedkammen grensen mellom de salzburgske distriktene Pongau i nord og Lungau i syd. Resten av Niedere Tauern ligger i sin helhet i Steiermark. Historisk har Salzburg, som den gang var et mektig fyrsterkebispedømme, prøvd å få kontroll over de viktige Tauern-passene. Dette lyktes med Radstädter Tauern og delvis med Felber Tauern (siden den nå østtirolske byen Matrei var salzburgsk). Salzburg klarte imidlertid aldri å få kontroll over passfotstedene og ble derfor ingen passtat.