Nguyen Van Thieu

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Nguyen Van Thieu
President Nguyen Van Thieu.jpg
Født 5. april 1923
Ninh Thuận
Død 29. september 2001
Newton
hjerneslag
Ektefelle Nguyen Thi Mai Anh
Nasjonalitet Sør-Vietnam, USA

Nguyễn Văn Thiệu foran verdenskartet i 19. september 1968
En del sentrale aktører under Vietnamkrigen: fra v.: Lyndon B. Johnson, William Westmoreland, Nguyen Van Thieu og Nguyen Cao Ky

Nguyễn Văn Thiệu (Hán nôm: 阮文紹), født 5. april 1923, død 29. september 2001) var statssjef i Sør-Vietnam fra 1965 og deretter valgt president fram til Vietnamkrigen sluttet i 1975.[1][2][3]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

I sin ungdom deltok han i Hồ Chí Minhs motstandbevegelse Viet Minhs kamp mot det franske kolonistyret, hvor han steg i gradene og ble distriktssjef.[4] Han forlot Viet Minh da bevegelsen sto fram som kommunistisk og sovjet-vennlig.[4] Han flyttet deretter til Saigon i den franskstøttede Staten Vietnam.[5] Han tok først utdannelse som offiser i handelsflåten,[4] og fikk hyre etter et år som offiser på et franske handelsfartøy, men avslo tilbudet da han oppdaget at han av de franske eierne fikk en lavere hyre enn sine franske kolleger.[5] Han begynte deretter på det første kullet ved militærakademiet i Dalat og ble i 1949 fenrik[4][6] i den sør-vietnamesiske hæren som ble etablert av den tidligere keiseren Bao Dai som hadde gått med på å bli den nye statssjefen i Staten Vietnam for å bekjempe Vietminhs statsdannelse Den demokratiske republikken Vietnam.[5]

Sørvietnamesisk politiker[rediger | rediger kilde]

Han avanserte innen de militære styrkene og ble utnevnt til general etter kuppet mot president Ngo Dinh Diem 1. november 1963. I 1965 ble han leder for militærjuntaen, og 3. september 1967 vant han valget med 38 % av stemmene og ble president i en sivil regjering. Den tidligere sterke statsministeren Nguyễn Cao Kỳ ble hans vise-president, men samarbeidet mellom de to tidligere politiske rivalene var preget av fortsatt rivaliseringer og maktkamp.

Da presidentperioden gikk ut i 1971, ønsket både Ky og Dương Văn Minh å stille som motkandidater, men begge trakk seg fra valget da det ble klart at det ville ble utstrakt valgfusk. Også den amerikanske utenriksministeren Henry Kissinger mistet tilliten til regimet da Van Thieu ble gjenvalgt uten motkandidat.

Rett før de nordvietnamesiske styrkene rykket inn i Saigon 30. april 1975 og slik avsluttet Vietnamkrigen, flyktet han til Taiwan, deretter Storbritannia,[1] for til slutt å slå seg ned utenfor Boston i Massachusetts i USA hvor han bodde til sin død.

Ifølge Ellsworth Bunker, USAs ambassadør i Sør-Vietnam fram til 1973, var president Thieu en person med betydelig intellektuell kapasitet. Thieu bestemte seg å følge grunnlovens vei istedenfor å styre etter de militæres forventning. Med militær bakgrunn «oppførte Thieu mer og mer som politiker, han dro ut på landet, fulgte opp pasifiseringen, snakket med folk og så hva de gjorde»[7]. Ifølge militærhistoriker Lewis Sorley var president Thieu «kanskje mer ærlig og anstendig enn Lyndon Johnson, og - tatt i betraktning forskjellene i respektive omstendigheter, ganske sannsynligvis en mer effektiv president for sitt land.»[7]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b «Nguyen Van Thieu». Store norske leksikon. 14. februar 2009. Besøkt 22. november 2015. 
  2. ^ Ronald B. Frankum Jr.: Historical Dictionary of the War in Vietnam, 2011 s. 331 «Nguyễn Văn Thiệu»
  3. ^ Bruce M. Lockhart: William J. Duiker The A to Z of Vietnam, 2010, s. 283. «Nguyễn Văn Thiệu»
  4. ^ a b c d Lamb, David (1. oktober 2001). «Nguyen Van Thieu, 78; S. Vietnam's President». Los Angeles Times. Besøkt 22. november 2015. 
  5. ^ a b c Butterfield, Fox (1. oktober 2001). «Nguyen Van Thieu Is Dead at 76; Last President of South Vietnam». The New York Times. Besøkt 22. november 2015. 
  6. ^ «Nguyen Van Thieu». The Daily Telegraph. UK. 1. oktober 2001. Besøkt 22. november 2015. 
  7. ^ a b Sorley, Lewis (1999). A better war: the unexamined victories and final tragedy of America's last years in Vietnam. Harcourt Brace & Co. s. 185–186. ISBN 978-0-15-601309-3.