New York - Parisløpet 1908

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Kart over  løpets rute
På startstreken 

New York - Parisløpet 1908 (engelsk The Great Race) var en bilkonkurranse Jorden rundt i motorsportens barndom. Løpet startet i februar i New York og gikk over tre kontinenter med målgang i Paris i juli 169 dager senere. Løpet ble en stor prøvelse for såvel bilister som biler. Av seks som startet i denne eventyrlige konkurranse lyktes kun tre å komme i mål. Vinneren ble det amerikanske ”Flyerlaget” ledet av George Schuster.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Inspirert av den store oppmerksomheten billøpet “Peking - Parisløpet 1907 fikk, utlyste avisene Le Matin og The New York Times den enda mer utfordrende og krevende konkurranse i november 1907.[1][2][3][4]

Konkurransen fikk stor oppmerksomhet med daglige rapporter i en rekke aviser over hele verden.[3][4] Veinettet var nesten ikke-eksisterende og standarden var elendig. På denne tiden hadde kun ni personer lykkes å krysse USA med bil, og aldri vinterstid.[5][6]

Deltakerne[rediger | rediger kilde]

Løpets innledning

13 lag tok utfordringen og meldte seg på til løpet, lagene representerte forskjellige bilprodusenter med den tidens ledende teknologi fra fire forskjellige nasjoner som også var datidens teknologiske supermakter.[3][4][1][2][7]

Til starten kom dog kun seks av de påmeldte lagene.[6][5]

  • Lag nr. 1. De Dion-Bouton, Frankrike
  • Lag nr 2.  Motobloc, Frankrike
  • Lag nr. 3. Suizaire-Naudin, Frankrike
  • Lag nr. 4.  Brixia-Züst, Italia

med en aviskorrespondent

  • Lag nr. 5. Protos, Tyskland
  • Lag nr. 6.  Flyer, USA

med en korrespondent for The New York Times[2]

Løpet[rediger | rediger kilde]

Lag De Dion-Boutons bil

Den 12. februar 1908 klokken 11:45 glkk startskuddet på et snødekket Times Square i New York hvor om lag 250 000 tilskuere hadde samlet seg.[2][8][3]

Nord-Amerika[rediger | rediger kilde]

Bilene kjørte langs Broadway ut fra New York og deretter langs Hudson gjennom Albany og New York State mot [Buffalo]], her ble Lag Suizaire-Naudin tvunget til å bryte konkurransen allerede etter 71 km.[5][2] Deretter fortsatte løpet mot Erie i Pennsylvania og siden mot Cleveland og Toledo i Ohio, så gjennom Indiana og ankom den 26. februar Chicago som var den første formelle kontrollposten.[9][1][2]

Dagen etter fortsatte løpet videre vestover gjennom Illinois og Iowa, men her måtte Lag Motobloc avbryte løpet den 17. mars. Videre gikk turen gjennom Nebraska, Wyoming, Utah og Nevada for så å ankomme San Francisco den 24. mars, den andre formelle kontrollposten.[9][1] I Utah brøt Protiosbilen sammen, men etter arrangørenes aksept ble bilen transportert med tog til Seattle og siden direkte til Vladivostok.[8][6]

Fra San Francisco ble bilene skipet med fartøyet «City of Pueblo» til Seattle hvor man ankom den 29. mars og siden videre med fartøyet «Santa Clara» til Valdez i Alaska hvor man ankom den 8. april.[7][3] Meningen var at bilene skulle krysse Beringstredet på isen, men da dette viste seg være umulig, ble bilene sendt med fartøyet «Bertha» tilbake til Seattle. Hit kom de den 16. april.[2][7] Den 20. april ble så bilene fraktet videre til Japan.[1]

Asia[rediger | rediger kilde]

Lag Motoblocs bil

Den 10. mai ankom deltakerne med fartøyet «Shawmut» Yokohama.[1] Fra Yokohama gikk løpet via Kobe til havnebyen Tsuruga hvor deltakerne kom den 15. mai. I Japan måtte Dion-Bouton-laget bryte løpet.[2]

Den 18. mai ble bilene og sjåførene sendt med fartøyet «Mongolia» til den russiske byen Vladivostok og kom dit den 20. mai. Løpet fortsatte nå gjennom et ekstremt krevende terreng med enda verre veier som var gjørmete, gjennom Mandsjuria, Mongolia og Sibir forbi Irkutsk og Omsk mot Jekaterinburg hvor man ankom den 6. juli.[7][1]

Europa[rediger | rediger kilde]

Bilene nådde Moskva den 20. juli. Herfra kjørte man mot St. Petersburg og gjennom [Baltikum]] mot Kaliningrad og videre mot Berlin.

Hele følge fortsatte videre gjennom Tyskland til Liège i Belgia og videre mot Paris. Etter 169 dager og en strekning på om lag 35 000 kilometer var denne store konkurransen over, en konkurranse som verden til nå ikke hadde sett maken til.

Den 26. juli kom Protos-laget[8] som første lag til Paris. De ble straffet med et tillegg på 30 dager blant annet fordi de hadde transportert bilen på tog en del av strekningen.[10][2][6]

Vinner ble det amerikanske Laget Flyer som kom til Paris først den 30. juli klokken 06:00. Laget hadde blitt stoppet av en politikonstabel på grunn av en lykt som ikke fungerte .[5][6]

Lag Brixia-Züst kom til Paris så sent som 17. september.[7]

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

Det seirende lag, Flyers bil

Schuster reise tilbake til New York hvor han ankom den 17. august og fikk et overveldende mottakelse på Times Square og senere i sin hjemby Buffalo.[5][10]

Noen deltakere skrev senere bøker om løpet, deriblant Hans Koeppen med ”Im Auto um die Welt” og George Schuster med ”The Longest Auto Race”.

Gjennom årene har ytterligere bøker blitt skrevet om dette billøpet og 1965 kom filmen ”The Great Race” av Blake Edwards som var løst basert på dette episke billøpet.

"New York - Parisløpet" var den første store begivenhet hvor en reporter fulgte med hele tiden og sendte daglige rapporter til redaksjonen.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Fenster, Julie (2005). Fenster, Julie (2005). Race of the Century. New York: Crown Publishing Group/Random House. 0-609-61096-1. New York: Crown Publishing Group/Random House. 0-609-61096-1 
  • Blackwood, Gary (2008). Blackwood, Gary (2008). The Great Race. New York: Abrams Books. 0810994895. New York: Abrams Books. 0810994895 

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f g [1]
  2. ^ a b c d e f g h i [2]
  3. ^ a b c d e «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 25. mars 2009. Besøkt 23. august 2009. 
  4. ^ a b c [3][død lenke]
  5. ^ a b c d e [4]
  6. ^ a b c d e [5]
  7. ^ a b c d e [6]
  8. ^ a b c [7]
  9. ^ a b [8]
  10. ^ a b «Arkivert kopi» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 30. september 2011. Besøkt 6. april 2011.