Negativt flertall

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Negativt flertall er en betegnelse som beskriver flere ulike fenomener.

Mistillitsforslag[rediger | rediger kilde]

Negativt flertall er en særnorsk betegnelse om en situasjon som oppstår i Stortinget dersom to eller flere mistillitsforslag mot regjeringen faller, mens de representantene som stemmer for de ulike forslagene til sammen har flertall.[1]

Eks parti X fremmer et generelt mistillitsforslag mot regjeringen. Parti Z og Y kan eller vil ikke støtte dette, men fremmer et mistillitsforslag basert på regjeringens landbrukspolitikk. Parti X kan ikke slutte seg til dette, fordi det i landbrukspolitikken er tilfreds med regjeringens politikk. Partiene X, Z og Y har til sammen flertall i Stortinget.

Regjeringen har i en slik situasjon vunnet begge tillitsvotumene, men det er samtidig likevel blitt klart at et flertall i nasjonalforsamlingen har stemt for mistillit mot regjeringen.

Regjeringen kan i en slik situasjon selv velge om den vil gå av på bakgrunn av summen av voteringene, eller om den vil fortsette med basis i å ha vunnet begge voteringene.

Regjeringsdannelser[rediger | rediger kilde]

Negativt flertall er en form for regjeringsutnevnelse der regjeringen ikke trenger et uttrykt tillitsvotum i forsamlingen den står ansvarlig overfor. I Norge er det eksempelvis kongen som ber det han oppfatter som lederen for den mest styringsdyktige koalisjonen danne en regjering. Dette systemet gjør seg også gjeldende i byparlamentarismen i Oslo, i motsetning til i Bergen, der byrådet er avhengig av et positivt flertall, dvs. et flertall som uttrykker støtte til dannelsen av byrådet. Ordningen med negativt flertall gjør det mulig å felle en regjeringtiltredelseserklæringen, slik tilfellet var med Christopher Hornsruds regjering i 1928 og John Lyngs regjering i 1963.

Kvalifisert flertall[rediger | rediger kilde]

Innen aksjeselskaper og de fleste organisasjoner, betegner negativt flertall det samme som et blokkerende mindretall. I de fleste organisasjoner, kreves det et kvalifisert flertall for å gjøre visse vedtak, som for eksempel vedtektsendringer. I aksjeloven kreves det tilsvarende 2/3 flertall for enkelte vedtak, og en eier som har mellom 1/3 og 1/2 av stemmene kan i slike tilfeller utgjøre et negativt flertall [2]. Det samme prinsippet gjør seg gjeldende ved grunnlovsendringer i det norske Stortinget, der et kvalifisert flertall av representantene må støtte et endringsforslag om dette skal bli lov. En annen variant av negativt flertall, gjør seg gjedende i folkeavstemninger i Sveits, der det kreves flertall i folket og flertall i et flertall av kantonene for at resultatet av en folkeavstemning skal kunne føre til lovendringer. I Sveits vil det dermed bli et negativt flertall dersom det er et flertall i folket, men at dette bare er i et mindretall av kantonene.

Referanser[rediger | rediger kilde]