Nasjonale ID-kort innen EØS

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Nasjonale identitetskort innen EØS er utstedt av medlemslandene i Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS), altså landene i EU, samt Island, Liechtenstein og Norge, og kan brukes som reisedokument innen EØS og Sveits. I noen land, slik som Spania, Italia og Hellas, er det krav om at alle borgere må bære nasjonale ID-kort eller pass overalt, hvilket også gjelder utenlandske besøkere.[1][2]

I 2015 var det fire EØS-land som ennå ikke utstedte slike nasjonale ID-kort: Danmark, Island, Norge og Storbritannia. Statsborgere i disse landene måtte dermed bruke pass for å utøve friheten til å bevege seg over grensene innen EØS.[3] Pass eller ID-kort kontrolleres vanligvis ikke av noen grensekontroller innenfor Schengen-området, men de kontrolleres ofte av flyplasser og hotell.

Norge[rediger | rediger kilde]

I Norge makter ikke staten å innføre nasjonale ID-kort. Den seneste planen er å innføre kortene i høsten 2019 (eller 2020) (etter beslutning i 2007), og føyer seg dermed inn i rekken med ni tidligere utsettelser.[4][5][6][7][8] Et lovforslag om nasjonale ID-kort ble lagt frem i mars 2015 og kunngjort i mai samme år.[9][10][11]

Bankene ønsker å bli frigjort fra oppgaven med å utstede ID-kort, og sier at det skal være et ansvar for statlige myndigheter.[12] Noen banker har allerede sluttet å utstede ID-kort, slik at folk må ta med passet sitt for slike ting som kjøp med kredittkort eller kjøp av forskrevne medisiner – hvis de ikke har et førerkort.[13][14] Nasjonale ID-kort planlegges som alternativ til førerkort og ID-kort fra banker. Kun norske statsborgere kan få dem,[10] men utenlandske pass er gyldige som legitimasjon i Norge.[15]

Sverige[rediger | rediger kilde]

Sverige innførte et nasjonalt id-kort i 2005, for å brukes til reiser i Schengen-området. Det kan kun fås av svenske statsborgere og er gyldig i hele Europa (unntatt Russland, Hviterussland, Tyrkia og Ukraina) og til Dominica, franske oversjøiske territorier, Georgia, Montserrat og ved pakkereiser til Tunisia og Akaba i Jordan. Det kan imidlertid ikke brukes for å forlate Sverige på ett direktefly, til land utenfor både EU og Schengen (f.eks. Serbia). Til 2015 var det ikke heller tillatt å fly direkte til EU-land utenfor Schengen, f.eks. til Storbritannia, noe som var et brudd mot EU-regler innført 2006 [16] og det ble korrigert etter krav fra EU-kommisjonen.

Sverige har ytterligere et statlig id-kort innført i 2009. Det bestilles hos Skatteverket og har ikke informasjon om statsborgerskap og kan ikke brukes utenfor Norden. Det ble innført fordi bankene hadde innført høye sikkerhetskrav for å få deres id-kort, slik at mange som ikke var svenske statsborgere, ikke kunne få id-kort. Utenlandske pass, inkludert EU-pass, var da vanligvis ikke gyldige som legitimasjon.

Storbritannia[rediger | rediger kilde]

I Storbritannia innførte de nasjonale ID-kort i 2008 som ble avviklet i 2010, på grunn av kobling til database med sensitiv personlig informasjon.[17]

Irland[rediger | rediger kilde]

I Irland ble det innført nasjonale ID-kort i 2015.[18][19] Det tok åtte måneder fra planene ble offentliggjort til innføring. Irland bruker de samme sikkerhetsregler og prosedyre som for pass, og derfor blir det ingen nye sikkerhetsproblem.

Belgia, Bulgaria, Kypros, Frankrike, Hellas, Italia, Kroatia, Latvia, Luxembourg, Nederland, Polen, Portugal, Romania, Slovakia, Slovenia, Spania, Tsjekkia, Ungarn[rediger | rediger kilde]

I disse EU-landene må man ha og kunne vise identifikasjon til politi, som kan kreve det å få se det. Pass går bra også. Staten eller kommune (varierer) utsteder nasjonale ID-kort til alle borgere, og de gjelder for reise til alle EU/EØS-land. Fordi borgere i disse landene er vant til å ha sine nasjonale ID-kort, kan de reise innen EU og det meste av Europa uten bekymringer om pass.

Referanser[rediger | rediger kilde]