Napoleon Bonaparte og jødene

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Napoleon stellt den israelitischen Kult wieder her, 30. Mai 1806.jpg

Napoleons regjeringstid ble en viktig periode for frigjøringen av europeiske jøder fra gamle lover som blant annet henviste dem til å bo i jødiske ghettoer, gå med gule hatter og armbind med davidsstjerne samt mange lover som begrenset jødenes rett til eiendom, religions- og yrkesutøvelse.

Napoleons lover og jødene[rediger | rediger kilde]

Den franske revolusjonen avskaffet lovens forskjellsbehandling av individer etter religion eller opphav som hadde vært gjeldende under monarkiet. Erklæringen om menneskets og borgerens rettigheter fra 1789 garanterte religionsfrihet og frihet til gudsdyrkelse, så fremt det ikke forstyrret den offentlige orden. På denne tiden hadde de fleste andre europeiske land iverksatt tiltak som begrenset rettighetene til dem som tilhørte minoritetsreligioner. Napoleons imperiebygging fulgte de moderne idéene fra revolusjonens Frankrike. Disse fastslo likhet for loven for alle borgere, uansett religion og etnisk tilhørighet.

Napoleon besøkte for første gang i sitt liv en jødisk ghetto i Ancona 9. februar 1797 og beordret da at de skulle kaste de gule hattene og erstatte dem med en lue med det franske flaggets, trikolorens, farger (la cocarde tricolore). Dette er den første symbolske beslutningen den fremtidige keiseren tok, men han gav også andre, konkrete instruksjoner som fikk stor betydning for jødene i Kirkestaten; Roma, Venezia, Verona og Padova. Han avskaffet inkvisisjonens lover, noe som innebar langt større frihet for jødene.

Napoleons personlige innstilling overfor jødene er ikke alltid like klar ettersom noen mener han på forskjellige tidspunkter kom med uttalelser som både støttet og viste motstand mot jødene. I boken Triumph of Survival påstår historikeren, rabbiner Berel Wein at Napoleon primært var interessert i en assimilasjon av jødene, fremfor at deres fellesskap skulle utvikle seg: ”Napoleons uttalte toleranse og rettferdighetssans overfor jøder var egentlig fundamentert på hans store plan om å la dem forsvinne helt gjennom total assimilasjon, blandingsgiftemål og omvendelse (konvertering).” Denne ambivalensen kan sees i noen av hans første, pålitelig refererte uttalelser i forbindelse med behandlingen av saken om jødene i Alsace og deres debitorer som kom opp i rådet 30. april 1806. Dette står i motsetning til at han insisterte på integrering av jødene som likeverdige i det franske og italienske samfunnet, noe som indikerer i at han var alvorlig opptatt av å skille mellom personer som krevde ågerrente (enten de var jøder eller ikke) og jøder som aksepterte ikke-jøder som likeverdige.

Nettoeffekten av Napoleons politikk var en betydelig forbedring av jødenes stilling i Europa, og han fikk mange jødiske beundrere. Fra 1806 iverksatte han en rekke tiltak som gav jødene i imperiet en bedre livssituasjon, inkludert en representativ forsamling valgt av det jødiske samfunnet som han gav det megetsigende navnet: Det store rådet (Sanhedrin). I erobrede land avskaffet Napoleon lover som begrenset jødene til ghettoer. I 1807 gjorde han jødedom sammen med katolisisme, luthersk og kalvinistisk protestantisme til offisielle religioner i Frankrike.

Napoleon gjorde om en rekke reformer allerede i 1808, og erklærte all gjeld til jøder for annullert, redusert eller utsatt, noe som førte til at det jødiske samfunnet nesten brøt sammen. Jøder fikk også begrensninger på hvor det kunne bo, i håp om at de skulle integreres i samfunnet. Disse restriksjonene ble opphevet igjen i 1811. Ben Weider har argumentert for at Napoleon måtte være ekstremt varsom med å forsvare undertrykte minoriteter som jødene, men samtidig så han klart politiske fordeler for sitt keiserrike ved å støtte dem. Hans håp var å bruke likeverd som et middel til å oppnå fordeler hos diskriminerte grupper, som jøder, protestanter og katolikker. Begge aspekter ved hans tenkning kan sees i svaret til legen Barry O’Meara som etter eksilet i 1816, spurte hvorfor Napoleon gikk inn for frigjøring av jødene:

”Mitt primære ønske var å frigjøre jødene og gjøre dem til fullverdige borgere. Jeg ønsket å gi dem alle juridiske rettigheter med likhet, frihet og brorskap på samme måte som katolikker og protestanter. Jeg ønsket at jødene skulle behandles som brødre siden vi alle var del av jødedommen. Som en tilleggsfordel, trodde jeg dette ville tilføre Frankrike rikdommer siden det er mange jøder og de ville komme i stort antall til landet vårt, hvor de kunne nyte godt av flere privilegier enn i noe annet land. Hadde det ikke været for begivenhetene i 1814, ville de fleste jøder i Europa kommet til Frankrike hvor likhet, brorskap og frihet ventet og de kunne tjene landet som alle andre.”

Napoleons ettermæle[rediger | rediger kilde]

Napoleons indirekte innflytelse på jødenes stilling var større enn noen av de bestemmelsene som ble utstedet i hans navn. Ved å bryte opp føydalsamfunnets beskrankninger i Sentral-Europa og innføre den franske revolusjonens likhetsprinsipper, utrettet han mer for jødisk frigjøring enn det som var skjedd de foregående 300 år.

Konsilet i Vestfalen ble en modell for andre tyske provinser til etter Napoleons fall, og forholdene for jødene i Rhinprovinsene ble permanent forbedret som en følge av at de fulgte Napoleon eller hans representanters eksempel.

Heine og Börne skriver begge om sine følelse av forpliktelse overfor Napoleons liberale handlingsprisipper og spesielt tyske jøder har alltid siden sett Napoleon som en av hovedpersonene som gikk foran i deres frigjøring i Tyskland. Når jøder valgte etternavn sies det at enkelte valgte navn som «Schöntheil», en oversettelse av Bonaparte, og det spredde seg en rekke legender om Napoleons aktivitet i de jødiske ghettoene. Primo Levi uttalte at de italienske jødene ofte valgte Napoleone som fornavn som en anerkjennelse til frigjøreren.

Reaksjonene i viktige makter i Europa[rediger | rediger kilde]

Den første som reagerte mot opprettelsen av Sanhedrin (det store råd) var den russiske tsar, Alexander I. Han uttalte seg på det sterkeste mot de frihetene som var gitt jødene og gikk enda lenger, i det han forlangte at den ortodokse kirken protesterte mot Napoleons tolerante religionspolitikk. I en proklamasjon refererte han til keiseren som ”anti-krist” og ”Guds fiende”.

Den hellige synoden i Moskva proklamerte: ”For å ødelegge grunnmuren for de kristne kirker, har den franske keiseren inviter alle jødiske synagoger til sin hovedstad og hans intensjon er å grunnlegge en ny hebraisk Sanhedrin. Som er det samme tribunal som for lenge siden våget å dømme Herre Jesus til å bli korsfestet.”

I Østerrike skrev kansler Metternich: ”Jeg frykter at jødene tror (Napoleon) er deres lovede Messias”.

I Preussen var den lutherske kirke ekstremt fiendtlig. I Italia var ikke reaksjonene like giftige, men klart uvennlige.

Reaksjonene fra London var enstemmige og avviste prinsippet og doktrinen om Sanhedrin.

Tsaren klarte å overbevise Napoleon om å signere et dekret som begrenset jødenes friheter 17. mars 1808. Napoleons håp var at tsaren til gjengjeld ville holde sitt løfte om å legge press på London for å få en slutt på krigen. Men tre måneder senere satte Napoleon en endelig strek for dekretet ved å tillate lokale myndigheter å implementere hans tidligere reformer. Mer enn halvparten av departementene gjeninnførte de frihetene som jødene tidligere hadde fått.

Jøder i Europa[rediger | rediger kilde]

Alle statene som var under fransk autoritet innførte Napoleons reformer. I Portugal fikk jødene samme rettigheter som andre borgere og de fikk tillatelse til å åpne synagogene for første gang på over 300 år. I Italia, Nederland og de tyske statene kunne jøder innta en plass som frie borgere i samfunnet for første gang i sine respektive land.

Etter Waterloo fulgte kontrarevolusjonen som gjeninnførte diskriminerende tiltak i mange land. I Frankrike degraderte huset Bourbon Æreslegionen til en mindre, sivil orden og erstattet den med St. Louis orden som Frankrikes høyeste utmerkelse. De som fikk den, måtte bevise sin katolske tro, slik at protestanter, jøder og muslimer som hadde mottatt Æreslegionen mistet sin likeverdige status. (Huset Bourbons gjenvinning av makten ble likeledes fulgt opp av massakren på muslimske tropper som hadde gjort tjeneste for Napoleon i Marseille i 1815.)

I Kirkestaten reetablerte pave Pius VII ghettoene og gjeninnførte gule hatter (fargen assosieres med forræderi og dermed Judas Iskariot, men også med prostituerte) og jødestjernen.