NERAs historie

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

NERAs historie henviser til historien til det norske kommunikasjonsselskapet NERA i Bergen som kan føre røttene tilbake til Bergen Telefonkompagni som ble opprettet i 1881.

Noen år etter at Alexander Graham Bell i 1876 oppfant telefonen ble interessen i Bergen så stor at en gruppe kjøpmenn gikk sammen for å opprette et selskap som skulle drive med telefoni i Bergen. Selskapet fikk navnet Bergen Telefonkompagni, og ble stiftet i 20. juni 1881. Det går en historisk linje fra Telefonkompaniet som, da det ble nasjonalisert i 1945, kjøpte rettighetene til flere tyske krigsbyttefirma, blant dem Telefunken, endret navnet til NERA, og fortsatte på eiersiden i mange år under navnet Bergen Industri Investering AS

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Denne delen av historien beskriver årene 1942 til 1956, både den militære bakgrunn som delvis skjedde i England og, etter krigen var slutt, fortsatte i Bergen. Videre den kommersielle bakgrunn som begynner i 1945 med at Staten innleder forhandlinger med sikte på å innløse Bergen Telefonkompani ved utløpet av konsesjonsperioden.[1] Videre blir det beskrevet samarbeidet i Bergen mellom Forsvarets forskningsinstitutt avd Radar og NERA Bergen for å utvikle og produsere den nye teknologien kalt mikrobølge radiolinje.

NERA AS, NERA Bergen AS[rediger | rediger kilde]

Aktieselskapet NERA A/S (Norsk Elektronikk og Radio) ble stiftet 11. januar 1947, da Bergen Telefonkompani AS blant annet kjøpte flere tyske krigsbyttefirma, blant dem også Telefunken.[1] Selskapet ble lokalisert i Pilestredet i Oslo, og fortsatte Telefunkens arbeid med å utvikle og produsere sender/mottakere for handelsflåten. Nera Bergen AS ble etablert den 19. Desember 1951 som et resultat av etterspørselen av et moderne nasjonalt mikrobølge kommunikasjonssystem til erstatning for de gamle telefonlinjene av kobber. Bakgrunnen for etableringen var tosidig :Det militære forskningsmiljøet på FFI hadde utviklet en prototype på et Mikrobølge Radiolinjesystem, og var på utkikk etter en produksjonsbedrift som kunne produsere utstyret i store antall.

Det nylig nasjonaliserte Bergen Telefonkompani hadde fersk kapital, og ønsket å investere i en fremtidig bedrift i kommunikasjonssektoren.[1] Et anbud på produksjonen ble besvart av flere firma, men det var NERA som fikk tilslaget

Militær bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Ved begynnelsen av andre verdenskrig hadde britiske ingeniører utviklet mikrobølgekomponenter som kunne brukes i et hemmelig radar-prosjekt. Mange nye forskningsinstitutter vokste frem, men det var stor mangel på kvalifiserte vitenskapsmenn, og det forsinket prosjektet. Britiske myndigheter tok derfor kontakt med sine allierte for å få tak i kompetent personell som kunne få prosjektet fortere ferdig.

Helmer Dahl flykter til England[rediger | rediger kilde]

I det okkuperte Norge var det en ung vitenskapsmann, Helmer Dahl, som jobbet på Christian Michelsens ForskningsInstitutt (CMI) i Bergen. Han hadde tatt eksamen i 1931 fra Norges tekniske høyskole, (NTH), og var allerede i 1940 kjent for sitt arbeide med høyfrekvent navigasjonsutstyr. Helmer Dahl var også med i en av de mange motstandsgrupper i Norge,THETA, og gjennom denne organisasjonen ble han oppfordret til å flykte til England for å ta del i utviklingen av RADAR-systemer i frekvensbandet rundt 3000 MHz.

I 1942 hadde Dahl bestemt seg og, sammen med sin kone og et nyfødt barn, dro han over til Skottland i en liten fiskebåt. Vel framme tok han kontakt med en tidligere bekjent, Sir Edward Victor Appleton, som var professor ved Cambridge Universitet. Han trakk i noen tråder og Helmer Dahl ble, etter et kort opphold ved laboratoriet i Fort East i Portsmouth, ansatt i Admiralitetets Sambandsskole (Admiralty Signals Establishment) i Witley, litt sør for Guildford i Surrey, hvor hans hovedoppgave hurtig ble å jobbe med Mikrobølge RADAR systemer. Utviklingen og forbedringer av RADAR-systemer ble hovedoppgaven hans resten av krigen.

Radiolinjeprinsippet blir utprøvd[rediger | rediger kilde]

På slutten av oppholdet i Witley fant Helmer Dahl – sammen med en annen entusiastisk norsk radarspesialist, Ernst Jacobsen – en metode til å frekvensmodulere et klystron som normalt ble brukt som sender i radarsystemene. De forsto umiddelbart betydningen av oppdagelsen og ivret etter å få lage et skikkelig testoppsett. En kveld i 1944, da dagens arbeid var over, koblet de opp et system hvor et senderklystron ble frekvensmodulert ved hjelp av et talelesignal, og en mottaker bygget opp med det samme type klystron klarte å gjengi talen. Grunnlaget for Mikrobølge Radiolinjesystemer var lagt, og planer for et fremtidig utviklingsprosjekt under det nylig opprettete Forsvarets Tekniske Utvalg, (FOTU), begynte å ta form, i hvert fall i de to oppfinnernes hoder. Helmer Dahl var i tillegg et viktig medlem av organisasjonen , slik at han selv direkte kunne informere dem om utviklingen. Blant de andre medlemmene var Svein Rosseland, Leif Tronstad og Gunnar Randers.

Utviklingen fortsetter i Bergen.[rediger | rediger kilde]

Tilbake i Norge i 1946, under innflytelse fra FOTU, ble en ny organisasjon, “Forsvarets Forskningsinstitutt (FFI) opprettet, og deres RADAR-avdeling, (FFI/R) ble lagt til Bergen, og startet opp i noen gamle barakker utenfor sykehusområdet på Florida. Under ledelse av Helmer Dahl ble det satt igang et utviklingsprosjekt, basert på eksperimentene som Dahl og Jacobsen utførte i Witley. Mangel på tilgjengelige komponenter begynte imidlertid snart å hindre fremdriften, men basert på personlig vennskap opparbeidet under krigen, klarte FFI å få tak i overskuddsmatriell fra de Britiske overskuddslagrene, og utviklingsarbeidet kunne fortsette.

NERA får et datterselskap i Bergen[rediger | rediger kilde]

Mot slutten av 1950 var utviklingen av det første radiolinjesystemet nesten fullført ved FFI/R og de begynte da å lete etter en seriøs partner som kunne industrialisere og produsere utstyret, være en støttespiller og være med på videreutvikling av radiolinjesystemer, alt med en ramme på minst 10 år. NERA vant anbudet, og en kontrakt ble signert 20/11-1950 og et datterselskap av NERA AS,- NERA Bergen AS - ble registrert i Bergen den 19/12-1951. På stiftelsesdagen var det allerede ansatt 14 personer i firmaet. Kontrakten hadde også en bestemmelse om at en fabrikk skulle opprettes på samme sted som FFI/R holdt til, i noen brakker på Florida i Bergen.

Utviklingsavdelingen ved FFI/R hadde allerede utviklet og produsert de første 8 radiolinjekabinettene av en modell, type 750, beregnet for en enkel prøvelinje mellom telefonsentralene i Bergen og Haugesund. Linjen kunne klare 8 telefonkanaler, en formidabel øking av kapasiteten den gang.

Ny fabrikkbygning på Minde[rediger | rediger kilde]

I 1952 hadde eierne, Bergen Industri Investering, bygget ny fabrikk på Minde der bl. a. NERA Bergen flyttet inn den 19. mai 1952. Da fabrikken var klar til å produsere, var den første ordren på 12 kabinetter av Link type 750A, et nesten identisk produkt som type 750. Utstyret skulle brukes for å bygge om linjen Bergen - Haugesund til en duplisert (1+1)[2] linje, og samtidig forlenge linjen fra Haugesund til Jåttanuten ved Stavanger.

Samtidig ble det produsert et system, Z-751, for rapportering av feil og automatisk omkobling mellom de to parallelle linjene i 1+1 systemet. Dette systemet ble imidlertid ikke satt i drift før senere, på en tilsvarende linje mellom Oslo-Bergen.

Testlinjen mellom Bergen og Haugesund var en enkel linje (1+0)[2] uten noe reserve, slik at alle feil medførte katastrofale utfall av trafikken. NERA fikk ansvar for å drifte linjen de første årene, og hovedfeilene var vesentlig feil på kraftforsyningene og på det valgte klystronrøret, samt utfall av kraft fra de lokale kraftverk. Utfallstiden bedret seg dramatisk da linjen ble modifisert og utvidet til et 1+1 system. NERA Museum har den originale feilrapporteringsloggen utstilt i sine lokaler.

Radiolinjeproduksjonen overtas av NERA Bergen[rediger | rediger kilde]

I prøvetiden for linjen Bergen - Haugesund ble det avdekket en del svakheter med utstyret, spesielt var det kraftforsyningen som sviktet, men også det valgte radar-klystronet, CV67, viste seg å ha en del svakheter i radiolinjesammenheng. Det ble skaffet tilveie nye typer klystroner, 726A and 2K56, og nye, mer stabile kraftforsyninger ble utviklet på NERA. Samtidig ble kapasiteten også øket til 24 telefonkanaler. Da dette var utført, kom det nye ordrer for en linje mellom Oslo og Bergen på 32 radiokabinetter av den modifiserte typen 751A.

Første radiolinjeforbindelse mellom Oslo og Bergen[rediger | rediger kilde]

Kunden var igjen Forsvarets fellessamband, (FFsB) og linjen skulle denne gang bygges over det norske høyfjellet, en formidabel utfordring. Traseen ble planlagt på kartet og gått opp i terrenget på sommerstid, og ruten ble lagt fra Bergen via RundemanenDystingen (Dale)–Dyrhaugene (FinseDagali (Geilo)–Syningen (Flå)–Gyrihaugen (Krokskogen) og Tryvann (Oslo). De fleste stasjonene hadde ingen veiforbindelse og prosjektet forsto tidlig at flere av stasjonsplasseringene utgjorde en vesentlig sikkerhetsrisiko for personell. Det ble derfor bygget sikringshytter på ruten fram til de mest værharde stedene, samtidig som lokale, fjellvante folk ble ansatt som kjentmenn.

Det var mye tungt utstyr som skulle fraktes til fjells, for en sender / mottakerenhet med tilhørende kraftforsyning fylte opp et kabinett som var 600 mm bredt, og 2,2 meter høyt og veide 250 kg. Totalvekt på utstyret for en relestasjon var på flere tonn. Installasjon og testing gikk forholdsvis bra tross en meget stram tidsplan, blant annet måtte utstyret installeres, samtidig som bygningsarbeiderne holdt på med vegger og tak. Tross flere uforutsette hendelser klarte man å holde tidsplanen,og linjen ble offisielt åpnet under stor festivitas den 2/9-1954 av NATOs øverstkommanderende i Norge, general sir Robert Mansergh , noe som var naturlig da NATO hadde betalt en betydelig del av gildet. Det virket underlig på samtiden at Telverket, som ikke var interesserte og ikke ville være med på å bygge ut det nye mediet, allerede fra starten av leide mesteparten av kapasiteten fra forsvaret.

En tredje serie på 24 kabinetter av 751A linken ble produsert i 1955, og ble installert mellom Oslo og Kristiansand, med relestasjoner blant annet på Jonsknuten og Gaustatoppen. Her leiet også Televerket mesteparten av kapasiteten, og kapasiteten på systemet ble fort for liten. Allerede etter to år installerte man langs samme trace en ny radiolinje fra NERA, NL40-serien, med betydelig høyere kapasitet.

Totalt 76 kabinetter av 750/751 linken ble produsert, et høyt tall når utstyret tilnærmet var en prototyp, samt at det bare eksisterte en kunde, Forsvarets Fellessamband. Et kabinett av typen 751A finnes på Sambandsmuseet hos tidligere Hærens Sambands Skole og Øvingsavdeling (HSBSØ) på Jørstadmoen. På NERA Museum finnes bare håndbøker og detaljerte bilder. En beskrivelse av 751 linken samt bilder kan sees på NERA Museums hjemmeside.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Skipsmekler Johan Martens Jubileumsbok: Bergens Telefonkompagni gjennem 50 aar, 1881-1931, utgitt 1931 på AS John Griegs Boktrykkeri.
  2. ^ a b 1+0 og 1+1 er betegnelser for hvor mange parallelle linjer som er bygget mellom to punkter (tallet før plusstegnet) og hvor mange reservelinjer som går parallelt med hovedlinjene, tallet bak plusstegnet. 1+1 betyr altså at linjen består av en hovedlinje og en reservelinje.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Fremstad, Per (1993): 40 år med radiolinjer, 1955 - 1993
  • Ripman, Johannes (1997): Bølger. Glimt fra NERA's historie. ISBN 82-533-0277-0.
  • Endresen, Knut (1994): Fra Topp til Topp. Kampen om radiolinjene, ISBN 82-993291-0-8.
  • Kirkeeide, Normann & Valaker, Tormod (2000): Vitenskap og lidenskap. Historien om Helmer Dahl og det nye teknologiske Norge. ISBN 82-514-0612-9
  • FLO/IKT (2003): Nettverk, En beretning om Forsvarets tele- og datatjeneste 1953-2001. ISBN 82-92049-00-2.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]