Musa Kazim al-Husayni
| Musa Kazim al-Husayni | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 1853 Jerusalem | ||
| Død | 1934 Jerusalem | ||
| Beskjeftigelse | Politiker | ||
| Embete |
| ||
| Far | Salim al-Husayni | ||
| Søsken | Hussein al-Husayni | ||
| Barn | Abd al-Qadir al-Husayni | ||
| Nasjonalitet | Det osmanske rike Palestinamandatet | ||
| Gravlagt | al-Khatuniyya Madrasa | ||
Musa Kazim al-Husaini, også transkribert Musa Qasim al-Husseini (arabisk: موسى كاظم الحسيني; født i 1853 i Jerusalem i Det osmanske rike; død 27. mars 1934 i Jerusalen, Palestinamandatet) var en høytstående embetsmann i flere deler av Det osmanske rike og især i det osmanske Palestina. Han var borgermester i Jerusalem fra 1918 til 1920, tilhørte deretter den arabiske eksekutivkomité[1] og regnes som den første lederen av den palestinske nasjonale bevegelse.[2]
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Musa Kazim al-Husaini kom fra den innflytelsesrike al-Husaini-familien som hadde vært basert i Jerusalem siden 1100-tallet. Hans far Salim al-Husaini var borgermester i Jerusalem fra 1882 til 1897, det samme var hans bror Hussein al-Husaini fra 1910 til 1917.
Etter å ha gått på en religiøs barneskole i Jerusalem, ble han tatt opp på den statlig administrativ høyskole Maktab Malkiya i Istanbul, og tok slutteksamen som de tredje beste resultater av eksaminander fra i hele Det osmanske rike.
Karrier[rediger | rediger kilde]
Han begynte sin karriere som embetsmann i helseavdelingen i Jerusalem og ble deretter kaymakam (قایمقام) av Jaffa, noe som tilsvarer provinsguvernør. Deretter ble han ledende embetsmann i Safed, Jemen, Antalya, Hauran og Irak.
Politisk virke[rediger | rediger kilde]
Han trakk seg før utbruddet av Første verdenskrig, og ble utnevnt til borgermester i Jerusalem i 1918, etter sin bror Husseins død, av den britiske militæradministrasjon under Ronald Storrs. Under Nabi Musa-opptøyene i april 1920 ble han avsatt av britene etter å ha uttrykt støtte til Faisal Is uavhengige regjering i Damaskus. Mandatadministrasjonen anklaget ham for å anstiftet til uroligheter[3] og erstattet ham som borgermester i Jerusalem med den pro-britiske Raghib al-Nashashibi[3] fra Nashashibi-familien, som tradisjonelt rivaliserte med al-Husaini-slekten.
I de muslimsk-kristne foreninger som oppsto fra 1918 var Musa Kazim en ledende skikkelse. På den tredje arabiske kongress i Haifa i desember 1920 ble han valgt til formann for Den arabiske eksekutivkomité, en stilling han hadde til 1928.
Mellom 1921 og 1930 foretok han fire reiser til London for å uttrykke palestinske krav. På den første konferansen i London i november 1921[1] tok han til orde for avskaffelse av Balfourerklæringen,[1] stans av den sionistiske innvandring, og etablering av en enhetlig og uavhengig regjering i Palestina som var i allianse med de omkringliggende arabiske stater. Etter påtrykk fra britene kom det til en diskusjon med Chaim Weizmann.[1] Med sikte på å oppnå palestinsk uavhengighet ledet Musa Kazim senere kampen mot britiske forslag om å innkalle et lovgivende råd i Palestina som skulle inkludere sionistiske representanter.
I 1922 ledet Kazim en delegasjon til Ankara og deretter til Lausanne. Der skulle Sèvrestraktaten reforhandles etter Mustafa Kemal Atatürks seier i den gresk-tyrkiske krig. Den palestinske delegasjonen håpet at med Atatürks støtte ville Balfourerklæringen som var inkludert i den traktaten, bli fjernet. Men til tross for løfter om støtte fra tyrkiske tjenestemenn, forble de opprinnelige bestemmelsene for de franske og britiske mandatene i den endelige Lausannetraktaten uendret.[4]
Frem til 1930 avtok Musa Kazims politiske innflytelse raskt. Hans slektning, stormuftien av Jerusalem Amin al-Husaini, vendte seg mot det parlamentariske system og tok til orde for mer radikale synspunkter.
Død[rediger | rediger kilde]
Den 27. oktober 1933 ledet Musa Kazim en stor demonstrasjon med rundt 10.000 deltakere foran hovedmoskeen Mahmudiya i Jaffa, hvor han ble slått av en britisk politimann; den tøffe politiaksjonen førte til 27 omkomne. I dagene som fulgte ble han syk og døde 27. mars 1934. Han ble gravlagt i en familiegrav på Oljeberget ved siden av Hussein ibn Ali.
Musa Kazims sønn Abd al-Qadir al-Husaini ble drept i Palestinakrigen i 1948.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Tom Segev: Es war einmal ein Palästina. Juden und Araber vor der Staatsgründung Israels. Siedler, München 2005, ISBN 3-88680-805-X. Online-Teilansicht
- Philipp Mattar: Encyclopedia of the Palestinians. Revised edition, ISBN 0-8160-5764-8. Online-Teilansicht
- Yoav Gelber: Jewish–Transjordanian Relations 1921–48: Alliance of Bars Sinister. London: Routledge, 1997. ISBN 0-7146-4675-X
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b c d Gardner Thompson. Legacy of Empire – Britain, Zionism and the Creation of Israel (2 utg.). London: Saqi Books. s. 176 f.
- ^ Tom Segev, s. 149.
- ^ a b Vincent Lemire, avec Katell Berthelot, Julien Loiseau et Yann Potin. Jérusalem, histoire d’une ville-monde des origines à nos jours. Paris: Éditions Flammarion. s. 370.
- ^ Journal of Palestine Studies 163. Bind XLI, Nummer 3, Spring 2012. s. 30–31.