Hopp til innhold

Raghib al-Nashashibi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Raghib al-Nashashibi
Født1881Rediger på Wikidata
Jerusalem
Dødapril 1951Rediger på Wikidata
Jordan
BeskjeftigelsePolitiker Rediger på Wikidata
Embete
  • Statsminister
  • ordfører i Jerusalem
  • Minister of State (1949–1950) Rediger på Wikidata
Utdannet vedUniversitetet i Istanbul
PartiNational Defence Party
Palestinian National Party
NasjonalitetJordan
Det osmanske rike
Medlem avAl-Nashashibi-slekten
UtmerkelserKommandør av Order of the British Empire

Raghib al-Nashashibi (arabisk: راغب النشاشيبي, Ragheb al-Nashashibī, født i 1881 i Jerusalem i Det osmanske rike, død i april 1951 på Auguste Viktoria Hospital [1] i Jerusalem) var en velstående landeier og offentlig skikkelse under Det osmanske rikes,[2] det britiske Palestinamandatets og det jordanske styre av Jerusalem. Han var medlem av al-Nashashibi-klanen, en av de mest betydningsfulle familier i Palestina, og var borgermester i Jerusalem fra 1920 til 1934.

Liv og virke

[rediger | rediger kilde]

Nashashibiene[3] var en av de eldste og mest innflytelsesrike jerusalemittiske familier, og historiske rivaler til al-Husayni-familien.[4] Raghid al-Nashashibi tok eksamen fra universitetet i Istanbul og ble Jerusalems distriktsingeniør.

Borgermester

[rediger | rediger kilde]

Nashashibi etterfulgte Musa Kazim al-Husayni som borgermester i Jerusalem i 1920,[5][6] og frem til 1927 hadde han ved sin side viseborgermestrene Haym Salomon og Jacob Faradj.[7] Han var en ledende opponent mot Husayni-klanen i Palestina. Hans innsettelse som borgermester skjedde nettopp fordi den britiske guvernør var misfornøyd med al-Husayni-borgermesteren; under Nabi-Musa-opptøyene[8] i 1920 hadde ikke Musa Kazim al-Husaini[8][9] levd opp til britiske forventninger.

I 1937 støttet Raghib al-Nashashibi i hemmelighet en forening med Transjordan.[10] Nashashibi var et grunnleggende medlem av Den høyere arabiske komité, og en leder av National Defence Party (Hizb al-Difa' al-Watani).[1][11][12]

Selv om hans parti formelt fremført antibritiske krav, var de i mer sentrale sammenhenger i en form for interessefellesskap med britene - man ønsket først og fremst stabile betingelser for økonomien.[11] Under det store arabiske opprør fra 1936 til 1939 støttet al-Nashashibi og hans klan den britiske mandatsmyndighet ved å oppstille små pro-britiske paramilitære enheter,[13] kalt Fasa'il al-salam,[11] som britene kalte «peace bands»[9]. De ble for det meste satt inn som selvbeskyttelse[11] for arabiske landsbyboere mot pengekrav fra opprørere. Noen uttrykt proislamsk politikk som den al-Hussaini bedrev, var det ikke fra al-Nashashibis side.[14] I juli 1937[12] ble alle arabiske partier i Paletina forbudt, med unntak av Raghib an-Nashashibis nasjonale forsvarsparti. Dette kostet Nashashibi meget av anseelse.[12] Som følge av oppstanden gikk det tydelig nedover med Nashashibis betydning,[11] mens al-Hussaini-linjen kom fra begivenhetene med økt prestisje.[11] Fra 7. februar til 17. mars1939[11] var medlemmer av Nashashibi-klanen representert på den ufruktbare St.-James-konferansen i London.[11]

I august 1949 ble han utpekt til guvernør[1] for Vestjordanlandet for palestinske flyktninger leder av det nye jordanske ministerium for flyktninger og var også som guvernør Vokter for de begge Haram[1] i Jerusalem og Hebron. Dette embede, som gjorde ham til overintendent[8] for Haram al-Sharif i det i Jordan administrativt integrerte Øst-Jerusalem, var imidlertid fortrinnsvis av symbolsk art.[8]

I 1950 ble han jordansk landsbruksminister, og senere transportminister. Han ble også utnevnt til custos for De hellige steder i Jerusalem med kabinettmedlems rang.

Hans annen hustru, en fransk jødinne, bodde på Kantura Street. Deres eldste sønn var Mansur.[15]

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Sayigh, Yezid (2000). Armed Struggle and the Search for State: The Palestinian National Movement, 1949-1993. Oxford: Oxford University Press. ISBN 0-19-829643-6

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. 1 2 3 4 Simon Sebag Montefiore. Jerusalem – Die Biographie (4 utg.). Frankfurt am Main: S. Fischer Verlag. s. 681.
  2. ↑ A Survey of Palestine - prepared in December 1945 and January 1946 for the information of the Anglo-American Committee of Inquiry. Reprinted 1991 by the Institute of Palestine Studies, Washington. Volume II. ISBN 0-88728-214-8. s.948
  3. ↑ Families of Jerusalem and Palestine Arkivert 22. september 2008 hos Wayback Machine. Arkivert 2008-09-22 hos Wayback Machine
  4. ↑ Gensicke, Klaus: "Der Mufti von Jerusalem und die Nationalsozialisten. Eine politische Biographie Amin el-Husseinis"; page 19f.; Darmstadt 2007.
  5. ↑ Tamari, Salim (2008). Mountain against the Sea: Essays on Palestinian Society and Culture. University of California Press. s. 80. ISBN 9780520251298. Besøkt 27. april 2018.
  6. ↑ Dalin, David (2017). Icon of Evil: Hitler's Mufti and the Rise of Radical Islam. Taylor & Francis. s. 34. ISBN 9781351513968. Besøkt 27. april 2018.
  7. ↑ «Nashashibi Installed as Jerusalem Mayor» (PDF) (på English) (750). Jewish Telegraph Agency. JTA. 27. april 1927. s. 1. Arkivert fra originalen 27. april 2018. Besøkt 27. april 2018.
  8. 1 2 3 4 Vincent Lemire, avec Katell Berthelot, Julien Loiseau et Yann Potin. Jérusalem, histoire d’une ville-monde des origines à nos jours. Paris: Éditions Flammarion. s. 370, 391.
  9. 1 2 James L. Gelvin. The Israel-Palestine Conflict – One Hundred Years of War (2 utg.). Cambridge: Cambridge University Press. s. 110, 113.
  10. ↑ Sayigh, 2000, p. 9
  11. 1 2 3 4 5 6 7 8 Amnon Cohen, préface de Michel Abitbol et Abdou Filali-Ansary. Juifs et musulmans en Palestine et en Israël – Des origines à nos jours (2 utg.). Paris: Éditions Tallandier. s. 116 f., 122 f., 132, 137 ff.
  12. 1 2 3 Mark Tessler. A History of the Israeli-Palestinian Conflict (2 utg.). Bloomington and Indianapolis: Indiana University Press. s. 224, 228 f.
  13. ↑ Benny Morris: One State, Two States. Resolving the Israel/Palestine Conflict. Yale University Press, New Haven (Connecticut) 2010, ISBN 978-0-300-16444-2, d. 102 f.
  14. ↑ Paola Pizzo. La croce e la kefiah – Storia degli arabi cristiani in Palestina. Roma: Salerno Editrice. s. 76 f.
  15. ↑ Jawhariyyeh, Wasif (2013). «Ragheb Bey and the Oud». I Tamari, Salim; Nassar, Issam. The Storyteller of Jerusalem: The Life and Times of Wasif Jawhariyyeh, 1904-1948 (på English). Olive Branch Press, Interlink Publishing Group. s. 177. ISBN 9781623710392. Besøkt 27. april 2018.