Motorsjekte

Åpen motorsnekke på Hasslö i Blekinge i Sverige. Formen og løsningen med kassemotor ga rom for automatisk pumpe som tømte båten helt for vann. Pumpeledningen ses her hengende over ripa.

Motorsjekte eller motorsnekke er betegnelsen på en motorbåt med innenbords motor (i kasse) og utvendig ror. En motorsnekke (motorsjekte) er gjerne på 15–27 fot, og var opprinnelig bygd i tre. Ordet «snekke» er nå nesten synonymt med «fritidsbåt» i det felles-norske vokabularet, at folk langs kysten kalte de fleste småbåter med en liten motor og kabin for «snekke».

Snekka eller sjekten var en av de få norske småbåtene bygd på den gamle båtbyggertradisjonen som klarte tilpasningen til motorbåten. Båtene av den klassiske typen i tre må behandles med bunnstoff årlig som gir vedlikeholdsutgifter for båteieren. Plastsjekter eller motorsnekker fremstilt av plastfabrikantene med lavere vedlikeholdsbehov ble vanlige fra 1970-tallet i Norge.

De nye typene som nå kalles «snekke» har blitt forandret til det ugjenkjennelige når det gjelder utformingen på skroget og proporsjonene, at det bare er navnet de har til felles med den opprinnelige snekka eller sjekten.

Navnene sjekte og snekke

Navnet sjekte kommer av nederlandsk schjacht, og var vanlig på Sørlandet hvor kystkulturen og sjømenn var sterkt påvirket av Nederland fra 1500-tallet. Navnet som betegner en bruksbåt bygd for årer og/eller seil, er et lokalt begrep om en felles båttype fra Vest-Agder til Østfold langs Skagerrakkysten som på Telemarkkysten kalles «kogg», og i området omkring Oslofjorden har man betegnelsen snekke. På Sørlandet er den klassiske motorsjekta i tre, 21 eller 23 fot lang og har halvdekkende overbygg og kalesje.

Navnet snekke kommer av russisk snjeka eller snjaka, og var en vanlig båtform blant russerne og Kola-nordmennene i nord, samt i hele Skandinavia og Østersjøen siden vikingtiden. Navnet har vært brukt på Østlandet og spesielt i Oslofjorden i lange tider. Dette navnet ble et fellesbegrep for fritidsbåt utover landet i løpet av 1900-tallet først og fremst med motorsnekka som hadde blitt Norges folkebåt gjennom 50–60 år. Dermed har navnet blitt felles betegnelse av denne båttypen fremfor sjekte i det norske språket.

Ordet «kogg» kommer fra det tyske begrepet kogge, som betegner et rundspantet lasteskip, som var vanlig i Hansatiden. I grenlandsområdet brukes kogg som synonym for snekke eller sjekte. Dette distriktet går østover til Hummerbakken på Brunlanes og sørover til Portør. Kogg betegner ikke noen spesiell form for snekke/sjekte, det er kun lokal dialekt.

Den klassiske motorsnekka

Den opprinnelige snekka eller sjekten tilhørte de østnorske båttypene fra 16 fot og oppover, som seilbåter med årer for hjelpefremdrift på 1800-tallet i ulike varianter som var distriktsmessig betinget etter lokal båttradisjon og bruk som båtbyggerens egne valg. Den seige og konservative båtbyggertradisjonen fortsatte inn i det nye århundret med motorsnekken som også hadde blitt preget av ulike varianter med geografiske særtrekk, og den enkelte båtbyggerens personlige karakter. De aller fleste motorsnekker av den klassiske tretypen ble som regel bygd uten tegninger. Derfor kan det være vanskelig å finne to snekker som er nøyaktig like i motsetning til senere tids plastsnekker som ble masseprodusert etter tegninger.

Når de første motordrevne snekkene ble bygd, er dessverre ikke presist kjent, men begynnelsen er trolig etter omkring år 1900 med de første bensinmotorene. Flere år senere ble disse forbedret for bruk i de norske småbåtene. De tradisjonelle seil-/ro-sjektene i Arendal ble utgangspunktet for de første motorsnekkene i distriktet etter Ancas båtforretning åpnet i 1914, men fram til 1920-årene var motorbåtene en av tidens statussymboler og dermed knapt tilgjengelige for det brede lag av båteiere langs kysten.

«De glade tyve-årene» ført raskt til større fokus på friluftslivet for folk langs kysten, og den norske skjærgården ble et yndet reisested i «de harde tredveårene» som likevel så en eksplosjon i antall friluftsbåter. Den store etterspørselen etter motorsnekker hadde blitt mulig med billigere båtmotorer og lokale båtbyggere som oftest bygget om eldre ro- eller seilbåter, og båtmotorene ble mer pålitelige og kunne håndteres av vanlige sjøfolk.

De klinkbygde snekkene hadde tunge, ensylindrete motorer som satt i en kasseformet brønn akterut eller midtskips, og de var ofte kombinerte lyst- og bruksbåter som dekket flere behov som fiske til husbruk, egentransport og rekreasjon. Den klassiske motorsnekken har vært mer allsidig enn sin seilende forgjenger som fiskerbåt, skyssbåt, losbåt, tollbåt og smuglerbåt – den tilfredsstilte enhver tenkelig funksjon som kan utføres av småbåter på mellom 18 og 28 fot.

Som en spissgattet båt hadde båtbyggerne blitt tvunget til å gjøre seilsnekkeskroget fyldigere med tiden. Utviklingen fra bruksbåt til friluftsbåt begynte først med å erstatte toftene med langsgående ribbebenker og stivheten i skroget ble overført til et lite dekk for og akter kalt «bakker». Som en arv fra seilsnekkene hadde båttypen skvettgang eller vaterbord, men motorsnekka hadde alltid en eikekarm som var dampbøyd i for- og akterkant. Bakken forut og akterover ble til faste dekk i 1930-årene som også så de første motorsnekkene med vindskjerm, kalt «skjermsjekte» av sørlendingene.

Arendalssnekke

«Arendalssnekke» eller «Arendalssjekte» er et meget vanlig uttrykk om de fleste snekker bygd som trebåter man ofte kom over langs Skagerrakkysten og på Vestlandet, men det er slett ikke sikkert om opphavet til denne båttypen kom av båtbyggerne fra Arendal. Forklaringen kan være at havnebyen Arendal med tilhørende distrikt var en sentral plass for salg og distribusjon av båter fra Sørlandet på 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet.

Arendals-sjægte, senere Arendalssnekke bør oppfattes som en fellesbetegnelse på en båttype fra Skagerrakkysten fremfor en båttype fra et bestemt område med egne særpreg på sine båter. Begrepet «Arendalssnekken» om en motorsnekke/motorsjekte kan ikke brukes som betegnelse på en unik variant. Men det finnes varianter etter visse geografiske særtrekk i båttypen motorsnekke, og disse som er bygd i Aust-Agder er ofte litt fyldigere enn dem som ble bygd i Telemark eller Oslofjordområdet.

Begrepet har likevel vært til stor ergrelse for Grimstad-folk som også bygde et stort antall motorsnekker.

De kravellbygde snekkene

De klinkbygde motorsnekkene vant stor popularitet også lenger vest etter hvert, og de vestnorske båtbyggeriene utviklet sine egne lokale varianter med et noe dypere skrog etter mønster av lokale fiskebåter. Båtbyggerne var dessuten ikke fremmed for brudd med de eldre tradisjonene for båtbygging og satset også på kravellbygging i tillegg til klink.

Flere av de fremste båtbyggerne som Ola Olsen Oma på Stord og Torgeir Oma i Strandebarm hadde slike kravellbygde snekker på byggeprogrammet før krigen. I 1938 besluttet også en sørlandsk båtbygger, Thorvald Iversen i Kragerø, å bygge i kravell.

Resultatet var turbåten «Nall-II» på 34 fot med snekkens utseende og de fleste av dens øvrige egenskaper basert på ideene fra Thor A. Pettersen som ønsket seg akterkahytt, dieselmotor og hytte forut med skikkelig innredning. Den var litt for stor til å kunne kalles snekke og i tillegg var den kravellbygd. Den ble dessverre rekvirert av tyskerne under andre verdenskrig og forsvant, ingen har sett den etter krigens slutt. Men den var en naturlig utvikling mot senere tids hyttesnekker.

Skjermsjekter

I begynnelsen var de fleste motorsnekker/motorsjekter åpne båter uten beskyttelse mot værelementer og sjøskvett, en naturlig konsekvens av det milde klimaet på Sørlandet og Oslofjordområdet med et mer stabilt værlag med lange varmeperioder. Men fra 1920-årene hadde man begynt å bruke paraplykalesje som lå sammenfoldet helt forut ovenpå bakken som hadde blitt et utsøkt fridekk når den ikke var i bruk. Et tiår senere hadde de første snekkene kommet med faste vindskjermer og kalesje som kunne dannet et midlertidig tak.

Skjermsjektene som disse ofte ble kalt av sørlendingene, kom i en rekke ulike varianter ut fra brukerens ønsker om kort vindskjerm forut, lang vindskjerm med vinduer i sidene eller vindskjerm med tak. Det var et viktig skritt fra den tradisjonelle seilsnekken som hadde blitt utviklet inn i den klassiske motorsnekken, og et typisk resultat av impulser fra kundene som sendte sine instrukser til båtbyggerne.

Snekker med krysserhekk

Et endelige brudd med den klassiske motorsnekken startet med en ny akterende som ble innført for å gi roret en mer beskyttet plass allerede i begynnelsen av 30-årene. Dette arrangementet slo ikke igjennom for alvor fordi de fleste foretrakk de elegante linjene på motorsnekken og det gammeldagse snekkeroret med rorkulten over akterdekket. Det avgjørende gjennombruddet for nybygde snekker med krysserhekk kom først etter annen verdenskrig.

Snekkene med krysserhekk er lett gjenkjennelige ved at roret er skjult under vannlinjen og at akterdekket stikker litt opp i været, dermed førte det til kallenavnet «hønseræva». Krysserhekken var med på å starte det første viktige skrittet i retning av å forandre snekkeskroget bort fra den klassiske motorsnekken i tiden etter krigen. På 1950-tallet og 1960-tallet fikk baugen en ny utforming med konkav spantform og utoverhengende forstevn.

Motorsnekkens storhetstid

Den andre verdenskrigens slutt i 1945 er også begynnelsen på den gyldne tiden som varte de neste tretti årene. Det ble produsert et stort antall ulike varianter av motorsnekker i denne perioden, flere tusen enheter. Motorsnekken utgjorde hoveddelen av disse motordrevne fritidsbåtene i tre som også inkluderte et stort antall ulike båttyper. Ifølge den offisielle statistikken fra 1960 var det ca. 35 000 båter, over halvparten av disse i østlandsområdet. Etter hvert som velstandsøkningen fortsatte i etterkrigsårene og inn i oljealderen, fikk flere råd til å anskaffe båt for bruk i fritid og ferier. Denne tendensen fortsatte, og i 1992 var antallet fritidsbåter økt til omtrent 400 000 stykker.

De første etterkrigsårene var preget av knapphet på materialer, utstyr og drivstoff som følge av den rådende rasjoneringspolitikken i kjølvannet av krigen. Dermed ble de første ti årene en fortsettelse av førkrigstradisjonen. Men allerede før krigen hadde utviklingen av motorsnekken gått bort fra det tradisjonelle snekkeskroget med krysserhekk kalt «hønseræva» og «panserakterende». Lengden på motorsnekkene økte med større fribord og de nyere motorsnekkene ble større. De nye motorsnekkene fra 1950- og 1960-årene fikk en ny utforming med utoverhengende forstevn, det som nå er blitt et typisk trekk for moderne motorsnekker.

1950-årene innledet en hektisk tid med store forandringer med mye eksperimentering, ulike varianter med særegenheter og større dristighet fra båtbyggerne som tok inn nyere oppfinnelser. Etter at de første glassfiberarmerte plastbåtene var satt i produksjon, gikk mange båtbyggere over til det nye materialet i løpet av 1960-årene, og de første plastsnekkene kom i produksjon. En plastbåt trengte ikke mye ettersyn til forskjell fra de i tre, og etter bare et par tiår dominerte plastbåtene båtmarkedet. I 1970-årene hadde plastsnekkene forlengst overtatt, og med dem var båndene til fortidens seilsnekker nesten forsvunnet.

Stavernsjekte/snekke/kogg

I Stavern på Vestfold-kysten etablerte Harald Johansen båtbyggeri vegg i vegg med Fredriksvern Motorverksted i 1919. Han utviklet den lokale seilsjekta, som heter snekke ellers i fylket, og kogg dersom man beveger seg inn i grenlandsområdet. Johansen bygde båter i størrelse 18 til 25 fot med motorer fra hele østlandet, men han hadde også avtale med Fredriksvern motorverksted om salg av «pakker» bestående av båt og motor. Tidlig på 20-tallet tok han inn immigrant Gustav Wiksten fra Estland som båtbygger og etter hvert kompanjong. Wiksten etablerte Wikstens Båtbyggeri i Larvik i 1937, og han fortsatte å bygge etter Johansens linjer, men på maler fra nedlagte Varilds båtbyggeri. Det var flere andre båtbyggerier i Larviksfjorden, som alle hadde sine særegenheter, men linjeføringen og spanteriss var stort sett det samme. I Viksfjord holdt Martin Ødegården til, det var stort sett en enmannsbedrift med noe hjelp nå og da etter behov. I Larvik hadde man Thorsens båtbyggeri som bygde solide sjekter vegg i vegg med Wiksten i Skiringssalsgate på Torstrand.

Gustav Wiksten og hans sønn Hroar frembragte sin nye snekkevariant som et svar på at de klassiske spissgattede båtene lett dro seg ned i sjøen etter hvert som kraftigere motorer ble vanligere etter krigen. Etterspørselen etter Wiksten-båter eksploderte etter at den første «Wiksten-snekka» med krysserhekk var ferdig i 1952. Innføringen av «hønseræva», som forresten er karakteristisk for Wikstens snekker, endret selve begrepet snekka/koggen fra Stavern.

Mer enn 400 trebåter ble ferdigbygget av far og sønn Wiksten i årene mellom 1937 og 1987, mesteparten var Stavernskogger i et antall ulike versjoner fra en åpen båt til en stor hyttesnekke. Noen var åpne med styrhus og fordekk, andre hadde ulike overbygg som hyttesnekker og kahytt uten overbygg på forskipet.

Den elektriske snekken

Noen av båtbyggeriene som hadde gått over til plast, beholdt gjennom det meste av 1950- og 1960-tallet, snekkeskroget på sine modeller helt fram til 2008 med mindre endringer for å gi et tilbud til de nostalgiske kundene som ønsket seg en moderne båt basert på snekken, eller slik den ble oppfattet som en snekke. Polar Boats kom med en nyhet sensommeren 2008, den elektriske snekken med elektromotor som ytte 2,2 kW som ga en hastighet på 6,5 knop.

Den nye snekken Polar 20, var en skjermsjekte med større fribord som kan ha bensindrevet aggregat i tillegg til elektromotoren, som helt erstattet motorkassen som inneholdt båtmotorene på de fleste snekkene. Batteriene ble lagt under dørken som hadde blitt rommelig etter bortfallet av kassen eller brønnen.

«Folkemotorene»

Begrepet «folkemotor» kom av den voldsomme store populariteten motorbåten, spesielt motorsjekte/motorsnekke, fikk i løpet av flere tiår etter det var mulig for motorindustrien å tilby billige og enkle, pålitelige båtmotorer.

De første båtmotorene som ble blitt tatt i bruk på motorsnekka var totakteren, en ensylindret motor på 2–3 hestekrefter, ofte den minste enheten i de ulike motorfabrikkenes produksjonsprogram. Motoren var enkel og lett å fremstille, og det førte til kort levealder for mange bedrifter langs hele kysten, med unntak av noen få som opplevde stor suksess med den store utbredelsen av båtmotorer for de mindre fritidsbåtene som med tiden gradvis ble større. Alle kjente norske modeller hadde svinghjulstart, og dette ble mang en gang en utfordring for båteieren som måtte sveivet så godt som mulig for å starte motoren. Av og til nektet båtmotoren å samarbeide slik at det ble et stort slit å få den til å begynne med sin karakteristiske dunk-dunk-lyd. I begynnelsen tok man fatt på årene om motoren i kassen skulle svikte, og mange hadde lite med motordeler og bensin så pålitelighet ble et sterkt krav rettet mot motorfabrikantene. Robuste og utholdende båtmotorer som kan være ganske seiglivet, ble dermed meget typisk for de fleste tresnekkene.

Etter krigen hadde totakteren blitt erstattet med den bedre ensylindrete firetaktsmotoren som mer enn noe annet ble ansett som selveste «folkemotoren» i de neste to tiårene. Firetakteren var også enkel og robust som ikke skilte seg mye fra forgjengeren, men hadde effekt på 3,5 til 7 hestekrefter. De fleste motorene hadde svinghjulstart, men kjedestart og impulsmagnet var også mulig å anskaffe, og det var mulig å frikoble propellen. Etter hvert som kravet til komfort, lavt lyd- og vibrasjonsnivå økte, gikk også firetaktsmotoren ut og ble erstattet av sterkere og bedre tosylindrete motorer.

På 1960-tallet hadde tosylindrete motorer overtatt rollen som den fremste båtmotoren på de fleste snekkene, som hadde blitt større underveis, deriblant hyttesnekkene som ble tatt i bruk som feriebåter for familier. De var som regel utstyrt med fast, trebladet propell og gir med kjedestart, og kunne ha en effekt på 5–6 til 12–14 hestekrefter. Nye raffinementer som selvstarter og innkapsling av ventiler og svinghjul ble mer og mer vanlig. Med det kom de svenske bensinmotorene fra Albin, Karl-Erik, Penta og Solo i Sverige. De svenske motorene var mer avanserte enn de norske, men de norske motorfabrikkene beholdt sitt grep om mesteparten av markedet for båtmotorene i fritidsbåtene.

I Østfold ble motorfabrikkene Sleipner og FM (Fredrikstad Motorfabrikk) viktige lokale bedrifter i Fredrikstad. På Sørlandet ble motorfabrikken Marna i Mandal en suksessbedrift gjennom den enorme populariteten sjektene/snekkene hadde som fritidsbåt langs kysten etter andre verdenskrig.

De gamle ensylindrete båtmotorene hadde et romantikkens skjær over seg med en egen melodi på skjærgården med sitt monotone dunk-dunk at det er blitt en del av den klassiske motorsnekka fra tiden før og omkring den andre verdenskrigen. Dette ble erstattet av brøl og annet fra mer moderne flersylindrete båtmotorer i dagens plastsnekker.

Litteratur

Gøthe Gøthesen, Motorbåten- Fra snekke til motorkrysser, fra ferieferd til smuglertokt ISBN 82-00-22771-5 1997
Arne R. Hole, Båter og Kystfolk ISBN 978-82-03-23405-7 2007
Gøthe Gøthesen, Norske båter bind I- Skagerakkysten ISBN 82-504-0239-1 1977
Lars A Solberg Sjekteboka - Historie - Tradisjon - Vedlikehold Eget forlag 2013

Eksterne lenker

Autoritetsdata