Motivisk-tematisk arbeid

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Motivisk-tematisk arbeid er en kompositorisk framgangsmåte som kjennetegnes av at musikken utvikles med utgangspunkt i et lite antall temaer eller motiver. For at en skal kunne si at et musikkstykke er underlagt motivisk-tematisk behandling må temaet bearbeides (for eksempel som ledemotiver) når det gjentas. Det anvendte motivets økonomi spiller en rolle i prosessen: Idealet slik det ble forstått rundt år 1900 var å forhindre tilfeldige, dekorative og tomme fraser ved å sikre at musikkstykkets alle deler kunne føres tilbake til den felles kjernen som skaper stykkets sammenheng. Det motivisk-tematiske arbeidet retter seg mot andre repetitive, improvisatoriske eller bevisst løst sammenholdte komposisjoner som montasjer eller collager.

Begrepshistorikk[rediger | rediger kilde]

Tematisk arbeid[rediger | rediger kilde]

Begrepet «tematisk arbeid» kan føres tilbake til 1700-tallet. I den tids komposisjonsteori ble begrepet «utvikling» betraktet som en grunnleggende kategori. Den tyske musikkteoretikeren Johann Mattheson brukte begreper fra den klassiske retorikken da han i sin melodilære skrev om den tredelte handlingssekvensen inventio («finne opp»), dispositio («disponere») og elaboratio («utarbeide»). Musikk-kritikeren Johann Adolf Scheibe hevdet at begrepet «Ausarbeitung» (tilsvarer elaboratio) inneholdt den såkalte «skrivekunstens»[1] alle mulige former, og at et verk utarbeides gjennom en hovedsats (som inneholder inventio).

En begrepsmessig tilnærming til «tematisk arbeid» skjedde likeens hos Scheibe idet han omtolket musikkbegrepet imitasjon[2] med ordet gjennomarbeide.[3] Scheibe skriver i sammenheng med oppdelingen av en hovedsats i mellomsatser om en gjennomarbeidelse av enkeltdelene. Dette er imidlertid ikke identisk med hva som ble regnet som «tematisk arbeid» på 1800-tallet. Komponisten Friedrich August Baumbachs hevdet i 1794 at analogt til å forfatte en tale, består komponistens viktigste oppgave i å bearbeide den grunnleggende «hovedsatsen». Dette synspunktet er saklig nært beslektet med Scheibes. På slutten av 1700-tallet var dermed grunnlaget for begrepet «tematisk arbeid» dannet ved å skape en forbindelse mellom det opprinnelige retoriske begrepet «utarbeidelse» med den musikalske termen hovedsats.

I 1802 bemerket musikkteoretikeren Heinrich Christoph Koch i artikkelen „Contrapunktisch“ i sin Musikalische Lexikon at begrepet «kontrapunktisk» ikke lengre var fullt ut dekkende for komposisjonspraksisen, men at framgangsmåten heller burde beskrives vha uttrykket «stykket er tematisk bearbeidet». Flere tyske musikkteoretikere begynte deretter å bruke uttrykk som «tematisk utarbeidelse», «bearbeidelse» og «arbeid», og tilslutt slo uttrykket «tematisk arbeid» gjennom.

I kontrast til begrepet kontrapunkt som er så sentralt i renessansen og barokken regnes det tematiske arbeidet som sentralt i Wienerklassisismen. Det blir ofte nevnt som Joseph Haydns store oppfinnelse, den som gjorde ham til grunnleggeren av den moderne musikken. Ludwig Bussler betraktet den kontrapunktiske stil bare som et moment i det tematiske arbeidet,[4] og Adolf Sandberger dempet rundt 1900 Haydns rolle som oppfinner, men krediterte ham for å ha gitt et ytterst betydelig bidrag til å gi det for lengst etablerte begrepet tematiske arbeid et nytt innhold. Sandberger betegnet det tematiske arbeidet som et «barn av en forening mellom kontrapunkt og frihet»[5] såvel som den nye «formidler mellom en rigorøs og en fri musikalsk skapelsesprosess».[6]

Motivisk arbeid[rediger | rediger kilde]

Som følge av det begrepsmessige skillet mellom tema og motiv etter 1850, ble betegnelsen «motivisk arbeid» vanligere. Den første begrunnede differensieringen ga Guido Adler i 1904, som på oppfordring av Richard Wagner skilte det motiviske arbeidet i musikkdramaet fra det tematiske arbeidet i symfonier. Med tanke på Wagners ledemotivteknikk skrev også andre forfattere om motivisk eller til og med «ledemotivisk arbeid».

På begynnelsen av 1900-tallet ble det tradisjonelle tematiske og motiviske arbeidet oppgitt ettersom nye komposisjonsteknikker bredte seg i kjølvannet av Arnold Schönberg og Anton Weberns frie atonalitet. Musikkviteren Erwin Stein fastlo likevel i 1924 at det motiviske arbeidet igjen var blitt aktuell med tolvtoneteknikken, bare med den endring at det rytmiske hadde fått mindre og det melodiske motiv større betydning. I den tids faglitteratur ble begrepet motivisk arbeid oftere brukt enn tematisk arbeid, men mot midten av 1900-tallet ble avgrensningen av de to begrepene mer og mer utydelig, slik at enkelte forfattere slo dem sammen under begrepet tematisk-motivisk arbeid eller motivisk-tematisk arbeid.

Fotnoter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ „Schreibart“
  2. ^ En imitasjon i musikalsk forstand er en melodi som opptrer uendret i ulike stemmer
  3. ^ „durcharbeiten“
  4. ^ „Moment der thematischen Arbeit“
  5. ^ „Kind aus der Ehe des Kontrapunkts mit der Freiheit“
  6. ^ „Vermittler zwischen strenger und freier musikalischer Gestaltung“

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Christoph von Blumröder: Thematische Arbeit, motivische Arbeit, i: Hans Heinrich Eggebrecht (red): Handwörterbuch der musikalischen Terminologie, Freiburg im Breisgau 1991.