Mikhail Lermontov

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Mikhail Lermontov i 1837

Mikhail Jurjevitsj Lermontov (russisk Михаил Юрьевич Лермонтов, født 3. oktoberjul./ 15. oktober 1814greg., død 15. julijul./ 27. juli 1841greg.) var en russisk romantisk forfatter, poet og maler, noen ganger benevnt som «Kaukasus' poet». Etter Aleksandr Pusjkins død ble Lermontov ansett som den viktigste russiske poet og hans påvirkning av senere russisk litteratur føles fremdeles, både i prosa og poesi. Et av hans mer kjente dikt er "Seilet".[1]

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Lermontov fødtes i en respektabel adelig familie i Moskva og vokste opp i landsbyen Tarkhany (i Penzaregionen), hvor hans jordiske levninger nå hviler. I følge en omdiskuteret og ubekreftet teori nedstammet han på farsssiden fra de skotske Learmonths, hvorav en bosatte seg i Russland på tidlig 1600-tall, under Mikhail Fjodorovitsj Romanovs styre. Den legendariske skotske dikter Thomas the Rhymer (Thomas Learmonth) sies å være beslektet med Lermontov. Denne teori er fortsatt uten dokumentasjon.

Lermontovs far, Jurij Lermontov, var militær som hans far før ham. Etter å ha arbeidet seg opp i gradene til kaptein, giftet han seg med den 16-årige Marija Arsenjeva, til hennes mors, Jelizaveta Alekseyvenas, store fortret. Ett år etter brylluppet, natten til den 3. oktober 1814, fødte Mariya Arsenjeva sønnen Mikhail Lermontov. Det sies at kort etter hans fødsel kom det til en feide mellom Lermontovs far og bestemor. Marija Arsenjeva ble syk av det og døde i 1817.

Etter datterens død ofret Jelizaveta Aleksejvena all sin kjærlighet på sitt barnebarn, og hun levde i konstant frykt for at faren ville flytte vekk med ham. Enten på grunn av bortskjemmelsen eller det fortsatt anstrengte forhold i familien, utviklet Lermontov som barn et arrogant temperament som gikk ut over buskene i bestemoderens have og tjenestefolkene. Som liten hørte Mikhaíl historier om de fredløse i Volgaregionen, om deres tapperhet og barske liv. Da han var ti ble han syk, og Jelizaveta Alekseyevna tok ham med til Kaukasusregionen for å nyte det bedre klima der. Der ble den unge Lermontov forelsket for første gang.

Skoleårene[rediger | rediger kilde]

Lermontov som barn

Det intellektuelle miljø som Lermontov vokste opp i adskilte seg lite fra det som Pusjkin oplevde, selv om fransk var begynt å bli erstattet av engelsk som foretrukkent språk, og Lamartine måtte dele berømmelsen med Lord Byron. I sin tidlige barndom ble Lermontov undervist afven franskmann ved navn Gendrot. Jelizaveta Aleksejevna fant ikke det tilstrekkelig, og bestemte seg for å ta ham med til Moskva, hvor han kunne forberede sig til gymnaset. I Moskva introduaerte en tysk lærer, Levy, Lermontov til Goethe og Schiller. Kort etter, i 1828, begynte Lermontov på gymnaset; han viste seg å være en eksepsjonell studerende.

På gymnaset leste han Aleksandr Pushkin og Zjukovskijs diktning, og en av hans venner, Katerina Hvostovaja, beskrev ham senere som «gift med en gigantisk bok av Byron». Denne venn hadde tidligere vært gjenstand for Lermontovs kjærlighet, og til henne dediserte han noen av sine tidligste dikt, «Нищий (У врат обители святой)» (Tiggeren). Samtidig utviklet han sammen med sin pasjon for diktning en tilbøjelighet for giftig satire. Hans evne til å tegne karikaturer passey med hans dyltighet til å finne på et godt økenavn eller epigram.

Universitetet[rediger | rediger kilde]

Etter gymnaset begynte Lermontov i 1830 på Moskvas universitet. Samme sommer utspiltes den siste, tragiske akt i familiefeiden. Juri Lermontov følte seg fremmed for sin sønn, og dypt berørt av dette forlot han huset Arseniev for alltid; han døde kort tid etter.

Farens død var et forferdelig tap for Lermontov, og det ble avspeilet i hans diktning: «Tilgi meg, møtes vi igjen?» og «Faderens og sønnens forferdelige skjebne».

Lérmontovs tid på universitetet ble kort; han kom trolig til forelesningene, men satt titt i et hjørne av auditoriet og leste og deltok sjelden i fellesskapet. En grov spøk begått av en gruppe studerende mot professor Malov satte en stopp for Malovs tid på universitetet; mange av Lermontovs biografer ser det som grunnen til at han også forlot det.

Ung kadett – første dikt[rediger | rediger kilde]

Begivenhetene på universitetet fikk Lermontov til å ta sitt karrierevalg opp til revisjon. Fra 1830 til 1834 gikk han på kadettskolen i St. Petersborg, og etter noe tid ble han offiser ved garden.

Nå var Lermontov for alvor begynt å skrive poesi. Han utviklet stor interesse i russisk historie og middelalderlige fortellinger som i «Kjøpmanmen Kalasjikovs sang» og hans lange dikt Borodino, dikt skrevet til byen Moskva, og en serie populære ballader.

Berømmelse og eksil[rediger | rediger kilde]

Lermontov malte slaget ved Valerik

For å uttrykke sin egen og nadjonens vrede ved tapet av Aleksandr Pusjkin (1837) skrev den unge soldat et inderlig ditt – den siste del var tydeligvis vendt mot kretser i hoffet, men ikke mot tsaren selv. Diktet var en hårsbredde fra direkte å beskylde de maktfulle «støtter» i det bedre russiske borgerskap for å være involvert i Pusjkins død. Uten å si det helt direkte omtalte han borgerskapet som en klikk giftige, selvsentrerte skurker som «flokket seg om tronen i en grådig skare», «bødlene som dreper frihet, geni og stolthet», og snart måtte underkaste srg Guds straff. Diktet skar gjennom den undertrykte atmosfære i 1830-årenes Russland som et lyn fra en klar himmel og endte med å være nærmest profetisk.

Tsaren fant henvendelsen mer uforskammet enn inspirerende, og han sendte Lermontov til Kaukasus som offiser i dragonene. Han hadde som tiårig væet i Kaukasus med sin bestemor, og han oppdaget at han følte seg hjemme og følte mer for området enn han husket fra sin barndom. Ikke minst de fiendtlige fjellstammers barske livsføresel og idealer var, sammen med landskapets stein og fjell, tett på hans hjerte; tsren hadde sendt ham i eksil til hans hjemland.

Lermontov besøkte Sankt Petersborg i 1838 og 1839, og hans indignerte observasjoner av det aristokratiet (hvortil mondene damer bød ham velkommen som en berømthet) inspireret hans skuespill «Maskerade». Hans ikke gjengeldte kjærlighet til Varvara Lopukhina er beskrevet i romanen «Fyrstinne Ligovskava», som han aldri skrev ferdig.

En duell med den franske ambassadørs sønn lførte til at Lermontov ble sendt tilbake til krigen i Kaukasus, hvor han utmerket seg i to slag nær Valerikfloden; han skrev et dikt om det og malte et bilde av slaget.

Slaget om Valerikfloden, av Mikhaíl Lérmontov, 1840.

I 1839 fullendte Lérmontov sitt vigtigste verk, «Vår tids helt», som beskriver en duell maken til den som kostet ham livet.

Død og etterspill[rediger | rediger kilde]

Den 25. juli 1841 i Pjatigorsk udfordret hestegardeoffiseren Nikolaj Martynov Lrrmontov til duell, da han følte seg karikert i «Vår tids helt». Duellen fant sted to daget senere ved foyen av fjellet Mashuk, og Lermontov ble drept av Martynovs første skudd.

Flere av hans dikt ble oppdaget i hans notisbok.

Lermontov levde et dramatisk liv. Etter å ha angrepet tsaren og hoffet som medskyldige i det der reelt var en likvidering av idolet Pusjkin, falt han selv i en duell. Hans største verker siteres utenat av mange russere.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Seilet

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]