Markuskirken

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Se også Markuskirken i Roma
Markuskirken
Venice - St. Marc's Basilica 01.jpg
Område VeneziaRediger på Wikidata
Plassering San MarcoRediger på Wikidata
Bispedømme Liste over patriarker av VeneziaRediger på Wikidata
Arkitektur
Periode Romansk arkitektur, bysantinsk arkitekturRediger på Wikidata
Arkitekt Domenico I ContariniRediger på Wikidata
Beliggenhet

Markuskirken
45°26′04″N 12°20′23″Ø

Markuskirken (It: Basilica di San Marco in Venezia) er den best kjente av kirkene i Venezia. Den ligger ved Markusplassen, ved siden av Dogepalasset, og er et av Venezias kjennemerker. Kirken er et godt eksempel på bysantinsk arkitektur. Siden 1807 har den vært sete for patriarkatet i Venezia.

Den nåværende Markuskirken er en basilika bygd i tidsrommet 1060-1100, med en rekke senere tillegg. Hovedfasaden har en ornamentert taklinje i hovedsakelig gotisk stil. Inne er kirken dekorert i gull-mosaikker som det tok hundreår å fullføre. Som et gulldekorert symbol på venetiansk makt og rikdom har kirken vært kjent som 'Gullkirken' (Chiesa d'Oro) siden 1000-tallet.[1] Noe av utsmykningen var blant annet med friser og kapitéler som venetianske kjøpmenn medbragte fra handelsreiser i Asia.

Tidlig historie[rediger | rediger kilde]

Flere krøniker fra middelalderen forteller om to venetianske kjøpmenns translatio (overføring) av evangelisten Markus' levninger fra Alexandria i Egypt til Venezia i 828 (eller kanskje 829).[2] Detaljer varierer, og beretningene utbroderes med beretninger om mirakuløse hendelser ment å bevise relikvienes ekthet.[3][4][5] Uavhengig av mirakelberetninger tjente overføringen til å rettferdiggjøre Venezias rett til å besitte disse relikvier, og til å forankre den venetianske kirkes primat, allerede som rettelig etterfølger etter patriarkatet Aquileia, til også å rage over det gamle metropolitansetet Alexandria.[6][7]

Som en del av Dogepalasset ble det anlagt en midlertidig kirke i 828. Det var den første Markuskirken. Den ble i 832 erstattet av en ny kirke på stedet hvor dagens kirke står. I 976 brant den under et opprør. I 978 ble den gjenreist, og igjen i 1063. Den siste danner basis for dagens basilika.

Dagens kirke[rediger | rediger kilde]

En av de mest berømte skulpturene er av De Fire Keiserne
Markusplassen malt av Gentile Bellini
Maruskirken sett fra Markusplassen

To kirker i Konstantinopel, Hagia Sofia og Apostelkirken, var forbilde for Markuskirken. Den har form som et gresk kors, 76,5 m lang og 62,5 m bred. Alteret er hevet med en krypt under. Altertavlen, Pala d'Oro[8], er Markuskirkens kanskje aller mest kjente gjenstand. Den stammer fra 1105 og er laget i Konstantinopel. Kirken har fem kuppler. Grunnplanen er gresk, men interiørveggene med fasader og nisjer laget med arkader er Italiensk.

Mosaikker[rediger | rediger kilde]

Mosaikk fra forhallen
Markuskirken om kvelden

Store deler av kirken er dekorert med mosaikker, i hvelv og kuppler. Her finner vi fortellinger fra det gamle og Det nye testamentet, allegoriske figurer, begivenheter i Kristi og jomfru Marias liv, St. Markus og en rekke andre helgener.

Den første kuppelen har en skapelsesscene.[9] Den neste er kalt Abrahamkuppelen.[10] Så følger tre kupler med scener fra Josef liv.[11] Den siste kuppelen er Moseskuppelen.[12] Denne regnes som et mesterstykke i 1300-talls mosaikkunst.

Bronsehestene[rediger | rediger kilde]

På fasaden rett over hovedinngangen er det fire hestestatuer. Idag er disse statuene kopier mens originalene i bronse er i museum. Statuene ble plassert over inngangen omkring 1254. De stammer, ifølge enkelte kilder, fra Trajans triumfbue. De har vært utstilt i Konstantinopel og kom til Venezia som krigsutbytte i 1204 etter det fjerde korstoget. Napoleon tok dem i 1797, men kirken fikk dem tilbake i 1815. Hestene skal ha hatt øyne av rubiner, men disse forsvant da hestene ble ført til Frankrike. I flere tiår etterpå skal hestene ha galoppert om natten på Piazza San Marco på jakt etter øynene. Etter at plassen fikk elektrisk lys ble det slutt på spøkeriet. På 1990-tallet ble de originale skulpturene fjernet for ikke å bli unødvendig utsatt for forurensningen.

Billedgalleri mosaikker[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Demus, Otto, The Mosaic Decoration of San Marco, Venice, Washington D.C. 1988 ISBN 0-226-14291-4
  • Giulia Campagnari: Gli altari della Basilica di San Marco: ricerche e ipotesi per la comprensione della fase medioevale, tesi di laurea, Università Ca' Foscari, Venedig 2015 (online).
  • Ennio Concina, Piero Codato, Vittorio Pavan: Kirchen in Venedig, München 1996.
  • Friedrich Wilhelm Deichmann (Hrsg.): Corpus der Kapitelle der Kirche von San Marco zu Venedig (Forschungen zur Kunstgeschichte und Christlichen Archäologie Band 12). Unter Mitarbeit von Joachim Kramer und Urs Peschlow, Wiesbaden 1981.
  • Otto Demus u. a.: San Marco – Die Mosaiken, das Licht, die Geschichte. München 1994. (Bilder der neu ausgeleuchteten Mosaike)
  • Giandomenico Romanelli (Hrsg.): Venedig. Kunst und Architektur. 2 Bände Köln 1997.
  • Teodora Sammartini, Gabriele Crozzoli: Steinböden in Venedig. München 2000. (Entwicklungen seit dem 9. Jh.)
  • Ettore Vio (utg.): San Marco. Geschichte, Kunst und Kultur. München 2001.
  • Manfred Schuller, Karin Uetz: Progetti e procedere dell’adattamento architettonico della basilika di S.Marco nel Duecento: primi resultati della Bauforschung alla facciata nord. In: Gherardo Ortalli, Giorgio Ravegnani, Peter Schreiner (Hrsg.): Quarta Crociata. Venezia – Bisanzio – Impero Latino. Band II, Venedig 2006, ISBN 88-88143-74-2, S. 826–855.
  • Hansgerd Hellenkemper (utg.): Der Schatz von San Marco in Venedig. Römisch-Germanisches Museum & Società Olivetti, Mailand 1984
  • Ettore Vio (utg.): La Basilica di Venezia San Marco. Arte, Storia, Conservazione, Marsilio, Venedig 2019.[1]
  1. ^ Darin: Maria Bergamo: La Cappella di San Teodoro: documenti, ritrovamenti, ipotesi, S. 169–175 (academia.edu).