Margarethe Cammermeyer
| Margarethe Cammermeyer | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 24. mars 1942[1][2] (82 år)Oslo | ||
| Beskjeftigelse | Sykepleier, politiker, offiser | ||
| Utdannet ved | University of Washington University of Maryland, Baltimore | ||
| Far | Johan Widing Heiberg Cammermeyer | ||
| Parti | Det demokratiske parti | ||
| Nasjonalitet | USA | ||
 | Referanseløs: Denne artikkelen inneholder en liste over kilder, litteratur eller eksterne lenker, men enkeltopplysninger lar seg ikke verifisere fordi det mangler konkrete kildehenvisninger i form av fotnotebaserte referanser. Du kan hjelpe til med å sjekke opplysningene mot kildemateriale og legge inn referanser. Opplysninger uten kildehenvisning i form av referanser kan bli fjernet. |
Margarethe «Grethe» Cammermeyer (født 24. mars 1942) er en forhenværende oberst i Nasjonalgarden i Washington og en aktivist for homofiles rettigheter. Hun er av slekten Heiberg og ble født i Oslo, Norge, men ble amerikansk statsborger i 1960. I 1961 begynte hun i hærens program for sykepleierstudenter. Hun mottok bachelorgrad i sykepleie i 1963 fra University of Maryland. Hun tjenestegjorde blant annet 14 måneder i Vietnam fra 1967. I 1992 mottok hun doktorgraden i sykepleie med nevrologi og søvnforstyrrelser som spesialområde. Margarethe Cammermeyer har mottatt en rekke hedersbevisninger for sitt virke som sykepleier.
Hun møtte sin partner, Diane Divelbess, i 1988, da hun var 46 – etter å ha gjort slutt på et 15 år langt ekteskap med en mann og fått fire sønner.
I 1988 ble hun utnevnt til sjefsykepleier for Nasjonalgarden i staten Washington. I 1989, besvarte hun et rutinespørsmål i forbindelse med et sikkerhetsklareringsintervju med å opplyse at hun var lesbisk. «Don't ask, don't tell»-doktrinen var på det tidspunkt ennå ikke iverksatt, og Nasjonalgarden iverksatte prosess for å få henne tvangsdimittert. 11. juni 1992 ble hun dimittert i nåde («honorable discharge») fra det militære. Cammermeyer anla søksmål mot avgjørelsen. I juni 1994 avsa dommer Thomas Zilly i Federal District Court i Seattle en kjennelse som sa at hennes avskjed såvel som forbudet mot at lesbiske kvinner og homofile menn kan tjenestegjøre i militæret var forfatningsstridig. Hun vendte tilbake til Nasjonalgarden og tjente som en av de få åpent homofile personene i militæret inntil hun gikk av med pensjon i 1997.
En fjernsynsfilm basert på Cammermeyers selvbiografi med samme navn, I stillhetens tjeneste, ble lagd i 1995, med Glenn Close i hovedrollen som Cammermeyer.
Etter pensjoneringen stilte Cammermeyer som kandidat til Kongressen i Washingtons andre distrikt i 1998. Hun vant det demokratiske primærvalget, men tapt i kongressvalget mot republikaneren Jack Metcalf.