Mare Nostrum

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Romerrikets utbredelse i 117 e.Kr.

Mare Nostrum (latinsk for «vårt hav») var det romerske navnet på Middelhavet. I årene etter Italias samling i 1861 ble begrepet gjenopplivet av italienske nasjonalister som mente at Italia var Romerrikets etterfølgerstat.[1]

Romersk bruk[rediger | rediger kilde]

Begrepet «mare nostrum» var opprinnelig brukt av romerne til å referere til Tyrrenhavet etter deres erobring av Sicilia, Sardinia og Korsika under punerkrigene mot Kartago. Innen år 30. f.Kr. hersket romerne fra Den iberiske halvøy til Egypt, og «mare nostrum» begynte å bli brukt om hele Middelhavet.[2] Andre navn ble brukt, blant annet «Mare Internum» (De indre havet); navnet «Mediterraneum Mare» var ikke et av navnene som ble brukt derimot, da dette navnet var en senlatinsk oppfinnelse kun kjent brukt godt etter Romas fall.[3]

Nasjonalistisk italiensk bruk[rediger | rediger kilde]

Med italiensk nasjonalismes framvekst under Kappløpet om Afrika1880-tallet ble ønsket om et italiensk kolonivelde vanlig.

SitatSelv om Tripolis kyst var en ørken, og selv om den ikke vil livnære en eneste bonde eller et eneste firma, må vi fortsatt ta den for å unngå å bli kvalt i mare nostrum.Sitat
Emilio Lupi[1]

Fascistisk bruk[rediger | rediger kilde]

Begrepet ble igjen brukt av Benito Mussolini i fascistisk propaganda, på lik måte som Adolf Hitlers lebensraum. Mussolini ville gjenreise Romerrikets storhet, og mente Italia var det kraftigste av middelhavslandene etter første verdenskrig.[4] Han erklærte at «det tjuende århundre vil bli et århundre av italiensk makt», og lagde en av de kraftigste marinene i verden for å herske over Middelhavet.[5]

Da andre verdenskrig brøt ut var Italia allerede en stor middelhavsmakt som styrte nord- og sørkysten av det sentrale havbekkenet. Etter at Frankrikes fall eliminerte den største trusselen i vest ble den britiske middelhavsflåten, med baser i Gibraltar, Malta, Kypros, Egypt og Palestina-mandatet den eneste trusselen mot italiensk sjømakt i middelhavet. Invasjonen av Albania, Hellas og Egypt, samt beleiringen av Malta forsøkte å utvide aksemaktenes kontroll over havet.

Mussolini drømte om å skape et italiensk imperium i hans mare nostrum, og støttet det fascistiske prosjektet – som skulle realiseres gjennom en fremtidig fredskonferanse etter den forventede aksemaktseieren – om et forstørret italiensk imperium; imperiet ville strekkes seg fra Egypts middelhavskyst til Det indiske hav ved Somalia og Øst-Kenyas kyst. Han refererte til tanken om å gjøre Middelhavet til en «italiensk innsjø». Dette prosjektet ble kjempet mot av de allierte marinene til sjøs samt de allierte armeer og motstandsbevegelser på land. For eksempel hadde Hellas uten større vanskeligheter blitt erobret av og inkorporert inn i Romerriket, mens den nye greske staten viste seg å være mer motstandsdyktig, og Hellas forble selvstendig fram til tyske tropper kom til Italias unnsetning. På tross av perioder med suksess oppnådde aldri aksemaktene å oppnå kontroll over havet gjennom slaget om Middelhavet. Ideen endte da Italia ble beseiret i september 1943.

Moderne bruk[rediger | rediger kilde]

Etter flyktningsskipbruddet utenfor Lampedusa i 2013 bestemte den italienske regjeringen å styrke det nasjonale middelhavspatruljeringssystemet med å sette til verks «operasjon Mare Nostrum», en militær og humanitær operasjon for å redde flyktninger og arrestere bakmenn.[6]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Lowe (2002), s. 34
  2. ^ Couperus (1993), s. 32
  3. ^ Online Etymology Dictionary. "Mediterranean". Besøkt 29. august 2011.
  4. ^ Anthony Rhodes, Propaganda: The art of persuasion: World War II, s. 70 1976, Chelsea House Publishers, New York
  5. ^ Fleming, Thomas. The New Dealers' War. Perseus Books,2001
  6. ^ «L’OPERAZIONE MARE NOSTRUM - eurasia-rivista.org». eurasia-rivista.org. Arkivert fra originalen 2014-07-18. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Lowe, C.J. (2002). Italian Foreign Policy 1870–1940. Routledge. ISBN 0-415-27372-2. 
  • Tellegen-Couperus, Olga (1993). Short History of Roman Law. Routledge. ISBN 0-415-07251-4. 
  • Talbert, R., M. E. Downs, M. Joann McDaniel, B. Z. Lund, T. Elliott, S. Gillies. «Places: 1043 (Internum Mare)». Pleiades. Besøkt 7. desember 2011.