Mantille

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Hertuginnen av Alba med svart mantille, tradisjonelt spansk sjal drapert over en kam på hodet. Maleri av Francisco Goya 1797.

En mantille, mantilla ([man'tiʎa], spansk for «lite dekke», etymologisk en diminutiv av manta, 'kappe') eller på norsk også skrevet mantilje er en hodebekledning som i dag er best kjent som den kniplingsbroderte svarte eller hvite hodeduk (slørduk) som ble vanlig i Spania, Portugal og (det spanske) Søritalia på 16- og 1700-tallet og fant sin modernere form i Spania på 1800-tallet, da dronning Isabella II av Spania (1833-1868) gikk aktivt inn for dets alminnelige bruk.

Plagget er ofte å finne i portretter malt av malere som Diego Velázquez og Francisco Goya.

Historikk og bruk[rediger | rediger kilde]

Plaggets hsitorie går tilbake til iberisk middelalder, og har utviklet seg derfra. I middelalderen var den et mer tildekkende plagg som også kunne dekke deler av ansiktet, halsen og skuldrene. Denne bruken, nemlig som del av innhyllingen av den kvinnelige ynde som ble ansett som nødvendig av anstandsgrunner, kan ikke plagget i sin senere utforming bidra særlig til. Den religiøse motivasjon kan med et nødskrik kanskje anses som å være ivaretatt.


For i religiøs forstand begrunnes kristen bruk av hodebedekning av kvinner med 1. Kor. 11,5-6.13:

Fruer med mantiller på peinetas i gamle Mexico.

Men en kvinne som ber eller taler profetisk med utildekket hode, fører skam over sitt hode. Det er jo akkurat det samme som å være snauklipt. 6 Hvis en kvinne ikke vil ha noe på hodet, kan hun like godt klippe av seg håret! Men når det nå er en skam for en kvinne å klippe eller barbere av seg håret, da må hun ha noe på hodet. ... 13 Bedøm selv! Sømmer det seg for en kvinne å be til Gud uten noe på hodet?

I eldre katolsk kirkerett kan man se en svak tilslutning i den kontekst at kvinner og menn anbefales å følge forskjellige regler for opptreden i kirken, for eksempel i den kodifiserte lovbok som kom i 1917[1] (bestemmelsen går primært på at kvinner og menn skal sitte atskilt, men viser til gamle skikker på området i sin alminnelighet – senere revisjon av kirkeloven har utelatt bestemmelsen). Mantillen var en måte å imøtekomme dette på.

Fra midten av 1700-tallet begynte man i Spania også å kalle et større plagg for mantille; en lett kvinnekappe – og senere nærmest enhver ryggkappe av lett silkestoff.

Enda et av Goyas portretter: Doña Narcisa Baranana de Goicoechea.

Bruken av manille gikk endel tilbake etter dronning Isabella IIs død. Dette kan særlig merkes i områder hvor den før var i temmelig utbredt bruk, som i Madrid og i Andalucia. Men den har overlevd særlig for spesielle anledninger.

I moderne tid brukes mantillen av kvinner enten i enkelte festsammenhenger inklusive tyrefekting, eller kirkelige sammenhenger, som bryllup, begravelser, og i kirken eller ved opptog under Den stille uke. Den er også ansett som korrekt, særlig for besøkende av iberisk eller søramerikansk eller filippinsk bakgrunn, ved høytidelige kirkelige seremonier eller ved paveaudienser. Som plagg med paveaudienser er det også en god del i bruk også av besøkende uten tilknytning til den iberiske kulturkrets; for eksempel benyttet førstekvinne Laura Bush mantille da hun møtte paven i 2006 under et offisielt besøk. (Men ikke Tysklands forbundskansler Angela Merkel). Plaggets bruk ved møter med paven kan muligens tilskrives dronning Isabella IIs trendsetting.

Er mantillen svart, betyr det tradisjonelt i visse regioner av Spania at bæreren er gift; er den hvit, at hun er ugift. Ved kongeliges møter med paven gjelder imidlertid ikke dette: Kvinnelige katolske kongelige kan benytte seg av det kongelige såkalte Privilège du blanc, som tillater bruk av hvitt i steden for svart i pavens nærvær.

Bruken blant kongelige har generelt holdt seg lenger enn blant folk flest. Dette gjelder forsåvidt ikke bare Spania. Også Nederlands prinsesse av Orange-Nassau, argentinsk- og katolskfødte Máxima Zorreguieta, benytter ofte mantille.

Tidvis kan mantillen bli holdt oppe av en peineta, det vil si festet til og drapert fra en høykam som rager opp fra bakhodet. Denne ornamentale kammen har sitt opphav i 1800-tallets moter. Den monteres slik at den tilfører kvinneskikkelsen ekstra høyde, og den anses også som praktisk for å holder orden på håroppsatser. Denne kombinasjonen av peineta og mantilla er et vanlig element i endel regionale folkedrakter særlig i Andalucia og i Comunitat Valenciana. Man ser ofte flamencodanserinner slik bekledd.

Se også[rediger | rediger kilde]

  • Fontange, kniplingskantet hodekappe for kvinner i bruk omkring 1700

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Canon 1262: Optandum ut, congruenter antiquae disciplinae, mulieres in ecclesia separatae sint a viris.