Fontange

Dame med fontange.

Fontange (fra fransk, uttales omtrent fånt'ansj) er et historisk hodeplagg for kvinner. Det bestod av en liten hette av lin som var plassert på bakhodet, og avstivede, vifteformede blonder som gikk opp i en høy bue over pannen og var festet til hetten. To lange stoffbånd hang ned langs ryggen. Hodeplagget ble båret innendørs og var europeisk overklassemote fra slutten av 1680-tallet til begynnelsen av 1700-tallet.

Plagget er oppkalt etter hertuginnen av Fontanges, Marie Angélique de Scorailles (1661-81), en av den franske «solkongen» Ludvig XIVs elskerinner. Moten skal ha oppstått da hertuginnen på en ridetur sommeren 1680 fikk håret i uorden og bandt det opp med et bånd. Kongen likte dette så godt at han ba henne bære håret oppsatt på den måten resten av dagen. Det finnes flere versjoner av historien: At de Scorailles mistet hatten sin - at vinden rusket til frisyren hennes - og at en gren hang fast i håret hennes.

Fontange kom også på moten i Norden. I Danmark ble den kalt «topp» eller «sett». I 1710 innførte kong Frederik 4. en skatt på «disse toppe og sætter». Man skilte altså mellom dem, men hva forskjellen gikk ut på, er ukjent i dag. I Horsens ble det betalt skatt for 8 fontanger, i Randers for 79 topper.

Thomas Bartholin den eldre, som var overbevist om himmellegemenes innvirkning på og budskap til menneskene, reagerte, da det like etter en komets tilsynekomst over København ble født en vanskapt gutt i Nyboder. Bartholin undersøkte den nyfødtes deformerte hode og fastslo at det hadde samme formen som «de fontanger, fruentimmerne prange med efter dagens mode». Det var den samme tanken om «Guds signatur» i skaperverket som fikk datidens leger til å anta at valnøtter - ut fra likheten mellom en valnøtt og en hjerne - ville motvirke hodepine.

Sognepresten i Gladsaxe, Hans Nielsen, kom alt i 1625 til samme konklusjon da det ble født et barn med vannhode i Mørkhøj i Gladsaxe. Nielsen mente det lignet hodepynten som ble brukt av kvinner, «selv om øvrigheten etter Guds tidligere umiskjennelige advarsel hadde påbudt at kvinner skulle la toppene fare, eller avvises fra skriftestolen».

Fransk hoffdame omkring 1700 med fontange.

Etter hvert som fontangen vokste i høyden, ble den vanskeligere å balansere med eleganse. Ofte skled den ned på den ene siden. Så mye frustrasjon kom ut av dette at det ble foreslått å presse jentenes hoder flate mens de var spedbarn, slik at det senere ble lettere for dem å gå med fontange. Ingenting tyder på at denne idéen noen gang ble ført ut i livet. I stedet forsvant fontangen fra motebildet tidlig på 1700-tallet.

I England vokste hodepryden også til en høyde av «halvannen foot ved hjelp av ull, kunstig hår, nett, blonder, tyll, bånd, blomster, fjær og ståltråd». En fontange båret av en lady Laycock vakte oppsikt etter at hun kom for nær et stearinlys som satte fyr på hodepynten. The New Bath Guide skrev i 1777:

Yet Miss at the Rooms

must beware of her plumes

for if Vulcan her feather embraces,

like poor lady Laycock,

she'd burn like a haycock,

and roast alle the Loves and the Graces.

• 
  Den polske adelsdamen Teresa Korwin Gosiewska (død 1709) i 1695 med høy fontange.
• 
  Grevinne de Mailly 1698 i mantua (overkjole) med slep og overdådig underskjørt, livstykke med sløyfer arrangert en echelle og fontange på hodet.
• 
  Prins James Francis Edward Stuart (1688-1766) og prinsesse Louisa Maria Teresa Stuart (1692-1712), barna til Jakob II av England som abdiserte i 1688, malt på 1690-tallet. Begge bærer moteriktige voksenklær, hun med fontange.

Se også

• Mantilje, tradisjonell spansk hodeduk

Eksterne lenker

• (en) Fontanges – kategori av bilder, video eller lyd på Commons