MKB 4./516 Dietl
| Batterie Dietl | |||
|---|---|---|---|
 Holmene Grådusan (bak i senter av bildet) hvor kystfortet Batterie Dietl var lokalisert ligger strategisk med utsyn over Vestfjorden og innseilingen til Narvik. | |||
| Land |  Norge | ||
| Grunnlagt | 1942 | ||
| Oppkalt etter | Eduard Dietl | ||
 Batterie Dietl 67°58′22″N 14°59′23″Ø | |||
Batterie Dietl (MKB 4./516 Dietl) var en kanonstilling under den andre verdenskrig i Bø på Engeløya i Steigen i Nordland, som ble beordret bygget av Adolf Hitler i 1942. Kanonene hadde utsyn over Vestfjorden til Lofoten.
Historie
Festningen var under krigen en av Atlanterhavsvollens og Europas største kystfestninger, og hadde tre kanoner med et kaliber på 40,6 cm. Byggearbeidet ble ledet av den tyske byggeorganisasjonen Todt, men utført av 2 000 russiske krigsfanger, og 3 000 tvangsarbeidere fra andre okkuperte land i Europa. Av russerfangene døde 514 under byggingen. Det var stasjonert mellom 5 000 og 7 000 tyske soldater, ingeniører og spesialarbeidere der, og bygda Bø ble forvandlet til en tysk anleggsby. Alle innbyggerne ble tvangsevakuert i 1943. Det stod tre store «Adolfkanoner» der, som hver hadde 21,5 meter lange kanonrør. Bare kanonrøret veide 158 tonn. Rekkevidden var på 56 kilometer med den lette Adolfgranten på 600 kg. Ved skyting med standardgranat, som veide mellom 1 020 og 1 035 kg, var rekkevidden 42,8 km. Kanonene kunne fyre av omtrent ett skudd i minuttet ved elevasjon under 20 grader. Over 20 grader tok det ca. 2 minutter per skudd.
Etableringen av Batterie Dietl på Engeløya ble ikke bestemt ved en tilfeldighet. Tyskerne hadde hatt en observasjonspost før batteriet kom. Valget av plasseringen på Grådusan må ses i sammenheng med de andre kystartilleri-etableringene, både i Lofoten og Ofoten/Sør-Troms. Batteriets plassering bekreftet Engeløyas gode taktiske plassering for å kunne beskyte skip i Vestfjorden og dermed beskytte innseilingen til Narvik. Sammen med batteriet på Trondenes i Harstad behersket batteriene med Adolfkanoner alle innseilingsaksene til Narvik. Det var også formålet med å bygge de to 40,6 cm batteriene på de to stedene. Narvik var en strategisk viktig havn for tyskerne på grunn av malmeeksporten fra Sverige. Fra Batterie Dietl ble det aldri avfyrt annet enn prøveskudd med kanonene. De deltok aldri i aktive krigshandlinger.
Det eksisterer per i dag (2012) rom i festningen som ikke er blitt funnet, det sies eksempelvis at sykestuen på festningen ble murt og gravd igjen da tyskerne innså at krigen var tapt uten at man i senere tider har funnet ut hvorfor dette ble gjort. Dette rommet eller "delen" av festningen har aldri blitt funnet grunnet at den lå uavhengig plassert i forhold til Batteriet selv og at man derfor ikke har noen utgangspunkt i hvor man skulle kunnet starte letingen, man vet heller ikke hvor stort det var eller hvor dyp inngangen lå i forhold til bakkenivå. Det har vært sagt at enkelte innbyggere i Steigen har vært i besittelse av en rekke gjenstander fra festningen, men om originale tegninger og konstruksjonsmodeller kan ha vært blant disse er det ingen som vet. Om originale tegninger eller konstruksjonsmodeller i det hele og det store eksisterer i dag vet man heller ikke. [trenger referanse]
Bemanningen var 68 mann per kanon per skift, med tre skift i døgnet. 20 av disse arbeidet i kanontårnet, mens den resterende delen av mannskapet arbeidet andre steder i bunkeren. Inne ved kanonfestet er den solide muren 3,5 m tykk og var fundamentert for å stå imot trykkbølgene. Sirkelen er 29 m i diameter, som gir et flateinnhold på 615 kvadratmeter.
Historien som går blant dem som fortsatt husker tyskernes opphold i Steigen, er at da tyskerne avfyrte sitt første prøveskudd med kanon(ene), ble alle vinduer i kilometers omkrets knust.
Museum
I dag tilhører Batterie Dietl Nordlandsmuseet. Kanonene er fjernet, men man kan fremdeles se de enorme fundamentene. En av bunkerne er innredet med utstillinger, dokumentarstoff, billedspill og gjenstander og har guidet omvisning i sommersesongen.
Batteri Dietl hadde OP-poster som skulle lede ilden under trefninger. En av disse postene lå ytterst på Lundøya på Øksnes gård. (Muligens var dette den eneste, men det vet vi ikke med sikkerhet.) Posten var plasser på den høyeste kollen (kalt Tyskhågen) ut mot Vestfjorden. I dag ligger enda piggtråd rundt posten og fundamentet til kikkerten som var i bruk står enda oppe på høyden med sine tre bolter stikkende opp. Tyske soldater som var utplassert på Øksnes hadde forlegning i brakker oppe på høyden. Det var telefonkontakt med batteriet via linjer som var lagt ut. (Et eksemplar av felttelefonene er bevart ute på gården.) Hvor disse linjene nøyaktig var ført frem vet en ikke, men de måtte krysse sundet over til Skagstad. De to siste årene av krigen hadde stor innflytelse på livet på de to gårdene ute på Øksnes. I mørketiden måtte alle vinduer dekkes til og ikke noe lys måtte komme ut. Alle arbeider med å bygge posten oppe på høyden ble utført av fanger som var stasjonert på Bø.
Litteratur
- Fjørtoft, Jan Egil (1983). Tyske kystfort i Norge. Arendal: Agder presse. ISBN 8299087813.
Eksterne lenker