Adolfkanon

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Adolfkanonen)
Hopp til navigering Hopp til søk

Koordinater: 68°50′02″N 16°34′32″Ø

Adolfkanonen, Trondenes

Adolfkanon er en tysk kanon produsert for slagskip med den offisielle betegnelsen 40.6 cm Schnell-ladekanone C/34 in Schussgerät C/39, forkortet 40,6 cm SK C/34 (ofte feilaktig referert til som Schiffskanone C/34). C/34 ble konstruert i 1934 av Krupp og var i utgangspunktet tiltenkt slagskipene i serien H og J som skulle etterfølge Bismarck-klassen. Slagskipene ble bestilt og påbegynt, men ikke ferdigstilt. Etter at beslutningen var tatt om å skrinlegge byggingen av slagskipene ble det bestemt å bruke de ferdige kanonene som kystartilleri. Som landkanoner ble det tilrettelagt for utskiftbare kjernerør som fikk navnet «Adolf-Rohr». Det ble også konstruert en litt lettere granat med lengre rekkevidde beregnet for «Cross-Channel shooting» spesielt for batteri Lindemann. Granaten fikk navnet «Adolfgranaten». Disse granatene gav opphavet til det navn som kanonen siden har hatt – «Adolfkanonen».

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Kanonen har et kaliber på 40,6 cm med en rekkevidde på 56 km. Den kunne avfyre prosjektiler på ca. 1030 kg. Den lette Adolfgranaten på 600 kg kunne nå fra Trondenes til Narvik. Siste gang Adolfkanonen på Trondenes batteri ble avfyrt var i 1957. Av de fire kanonene på Trondenes er det kun én som er godt vedlikeholdt både innvendig og utvendig og kan besøkes i turistsesongen. De tre andre er kun vedlikeholdt utvendig.

De første kanonene var ferdige fra fabrikken i 1939, og de tre første ble satt opp i Batterie Schleswig-Holstein ved fiskerlandsbyen Hel utenfor Danzig ((Gdańsk)) og Gotenhafen ((Gdynia)). Disse tre kanonene ble i 1941 flyttet til Sangatte like sør for Calais ved Den engelske kanal og inngikk der i Batterie Lindemann. Da beslutningen om å bygge Atlanterhavsvollen ble tatt i 1942, ble det også bestemt å bruke åtte av de ferdige 40,6 cm kanonene i to batterier i Norge. Fire av disse kom til Batterie Trondenes og tre til Batterie Dietl på Engeløya i Steigen. Man vet med sikkerhet at elleve kanoner ble produsert; åtte ble plassert i Norge, og de andre tre ble som nevnt først brukt i Polen, i Hel (tysk navn Hela) nær Gdańsk som Batterie Schleswig-Holstein. I 1942 ble disse tre kanonene flyttet til Frankrike og plassert nær Sangatte i Batterie Lindemann. Det eneste av de tre batteriene som aktivt deltok i krigshandlinger var Batterie Lindemann. Dette batteriet kunne, sammen med flere andre mindre batterier i samme område, beherske hele den nordre innseilingen til Den engelske kanal. Beskytning av Dover, Folkstone og andre byer og tettsteder i Kent forgikk fra batteriet sto ferdig sommeren 1942 til kanadiske styrker erobret området i september 1944.

Kanonbunkerne for de fire batteriene (unntatt batteriet i Polen) med 'Adolfkanoner' ble bygd i 1942-43 av den tyske byggeorganisasjon Todt. Bunkerne var av typen Regelbau S70/80 i Polen, Regelbau S 384 ved de norske batteriene og Regelbau S 262 i Frankrike. I Norge ble det i stor utstrekning brukt russiske krigsfanger som slavearbeidere under byggingen.

Lindemann-batteriet

Kanonstillinger i Polen og Frankrike[rediger | rediger kilde]

Som nevnt ble de tre første kanonene plassert på Helhalvøya i Polen hvor de inngikk i Schleswig-Holstein-batteriet. Dette skjedde i løpet av 1940-41. Batteriet skulle beskytte Gdańskbukten. Alle tre kanonene ble prøveskutt i løpet av mai og juni i 1941 og ble kort tid etter transportert med jernbane til Frankrike for å brukes i Batterie Lindemann. I dag finnes det et kystforsvarmuseum i bunkerne etter batteriet i Hel. Av Batterie Lindemann finnes det i dag nesten ikke spor igjen. Området ble brukt til deponi for utsprengt stein under byggingen av Euro-tunnelen mellom England og Frankrike.

Kanonstillinger i Norge[rediger | rediger kilde]

Adolfkanon på Trondenes (2007)

De syv kanonene ble fordelt på de to følgende batterier:

Etter krigen ble kanonene på Trondenes tatt over av det norske forsvaret. Batteriet ble sist avfyrt i 1957. Det ble tatt ut av Kystforsvarets oppsetninger og formelt nedlagt 1. juli 1964. De tre kanonene på Engeløya ble solgt til skraphandlere i 1956, mens de fire kanonene på Trondenes ble bevart og én av dem er i dag åpen som museum. Hele batteriet er på Riksantikvarens ønskeliste over bevaringsverdige festningsverk.

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Siden de var tiltenkt montering i kanontårn på slagskip ble kanonene produsert i venstre- og høyrehåndspar. Det vil si at kanonene skulle brukes parvis i tvillingtårn ombord på slagsskip. Parene ble splittet for individuell montering i helt andre kanonhus i sin kystforsvarsrolle. En annen betydelig forskjell er affutasjen. På skip ville kanonen vært montert på toppen av et «tårn» som ned gjennom flere dekk. Dette «tårnet» ville rotert sammen med kanonene og inneholdt ammunisjonsheiser fra magasinene under panserdekket og opp til kanonhuset. All lading ville vært mekanisert og kanonen hurtigskytende. I landmontasje settes kanonen opp på en pivot i en grunn betongbrønn. Ladingen er mer manuell og en får en lav skuddtakt, ned mot 3 min/skudd. Til sammenligning hadde 28 cm batteriet på Oscarsborg en takt på 3 min/skudd.

Kanonens løp med bakstykke var 21,5 meter langt. I en kystforsvarsstilling kunne kanonen eleveres til 52 grader, noe som ga den en rekkevidde på 56 km med Adolfgranaten på 600 kg. Konstruksjonsmessig var 40.6-kanonene identiske med 38 cm SK C/34 – bortsett fra at løpets kaliber var større. Skuddhastigheten til våpenet var avhengig av elevasjonen på røret; under 20 grader ca. 1 skudd pr. minutt, over 20 grader ca. 3 minutt pr. skudd.

Prosjektiler[rediger | rediger kilde]

Til kanonen var det utviklet i alt fem typer granater, inklusive treningsgranaten.

  • 40.6 cm Sprgr (Forkortelse for Spreng-Granate, sprenggranat) L/4.8, brannrør foran
Sprenggranaten var standardgranaten og hadde en vekt som lå mellom 1020 og 1035 kg. Utgangshastighet: 810 m/s. Den hadde brannrør som kunne settes inn foran eller bak.
  • 40.6 cm Sprenggranat L/4.6, brannrør bak.
Pansergranat som veide 1030 kg. Utgangshastighet: 810 m/s.
  • 40.6 cm Pansergranat L/4.4, brannrør bak.
  • 40.6 cm Adolf Granate L/4.2, kunne ha tennsats/brannrør både foran og bak. Også tidsbrannrør fantes til denne.
«Adolfgranaten» var en langtrekkende granat som veide rundt 600 kg. Med maksimal drivladning (i kardus) hadde den en utgangshastighet på 1050 m/s og en rekkevidde på 56 km. «Adolfgranaten» kunne nå en maksimalhøyde på 21 800 meter, og hadde en lengste flyvningstid på to minutter og ti sekunder. Standardgranaten kom opp i en høyde på ca. 12 000 meter.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Hogg, Ian V. (2002). German Artillery of World War Two. London: Greenhill Books. ISBN 1-85367-480-X. 
  • Schmeelke, Karl-Heinz (1994). Fortress Europe: The Atlantic Wall Guns. Schiffer Publishing. ISBN 0-88740-525-8. 
  • Harald Isachsen "Adolfkanonene" I batteriene Dietl, Trondenes, Lindemann, Schleswig-Holstein = | id = ISBN 978-82-303-1028-1

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]